Hei til deg som leser dette. Jeg har vært ME-syk i 5 år nå og blir ikke bedre. Fikk endelig en medisin hos legen jeg trodde skulle funke, noe den forsåvidt gjorde da jeg har fått mindre smerter, men den har også skutt fart i selvmordstanker. Jeg vet jo at det egentlig ikke er mine tanker, men blir likevel utrolig sliten av det og redd for at jeg på et eller annet tidspunkt skal bukke under for disse tankene.
Jeg er redd for å slutte på disse medisinene da de gjør at jeg faktisk kommer meg ut av senga og orker å gjøre mer enn før.
Nå er det blitt så ille at jeg setter meg mål for hvor lenge jeg skal leve, og om jeg når det målet så håper jeg at neste mål skal være litt lengre unna og på det viset ikke gjøre noe dumt før jeg får byttet medisiner. Jeg har to barn som jeg elsker over alt på denne jord og kan ikke tenke meg å ikke få se dem vekse opp. Likevel greier jeg altså ikke å legge fra meg disse tankene som jeg innerst inne vet ikke er mine siden jeg ikke slet med det før medisinene. Hvertfall ikke mer enn at jeg på de verste dagene hadde korte tanker om at det hadde vært greit om jeg aldri ble født.
Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, men noen ganger er det bare godt å vite at noen vet.

Hei på deg @Isefal92!

Aller først vil jeg bare si at du virker som et reflektert og godt menneske. Det å bli diagnosert med ME er brutalt og jeg tror ikke folk flest vet hva du går igjennom. Når du i tillegg beskriver oppturen med medisinene, så er det skummelt å se hva bivirkningene gjør med deg. Når det er sagt, så tror jeg vi alle har tenkt på selvmord når livet er ekstra vanskelig. Det er litt godt å tenke på at det finnes en utvei om alt blir for tøft. Når det gjelder innlegget ditt så blir jeg litt bekymret på dine veier, da medisinene sluser deg inn på selvmordstankene. Heldigvis er det en lang vei fra det å tenke til faktisk å gjennomføre. Jeg håper det blir bedre når du får byttet medisiner:)

Som du selv skriver, så har du barn som du elsker og som du vil se vokse opp - det er en veldig sterk motivator for å oppsøke hjelp istedenfor å ta sakene i egne hender.

Jeg har selv vært i dine sko , så jeg vil at du skal vite at ting blir bedre med tiden. Hold ut og ta en dag av gangen.

Ønsker deg en superfin sommer !

Takk for et fint svar og forståelse. Jeg ønsker jo å leve og vet jo som sagt at det egentlig ikke er mine tanker om du skjønner. Så jeg skal holde ut i vente på ny medisin. Tar man først det valget å avslutte så har man ikke angrerett.
Bare det å få ut tankene her og se at noen forstår det hjelper. Det er noe med det å ikke være alene om de vonde tankene.

Så igjen takk for svar og støtte.

God sommer til deg også:-)