Jeg har slitt med selvmordstanker i snart et år, og depresjon så lenge jeg kan huske. Eller jeg kan i alle fall ikke huske at jeg noen gang ikke har følt meg nedstemt. Kan det stemme at jeg har vært deprimert siden jeg var typ 16 (23 nå), uten å merke det før nå?
Er lærling, og skjønner ikke hvordan jeg skal greie å holde ut de resterende 1,5 årene jeg har igjen.. har søkt hjelp tre ganger, når det har blitt helt uutholdelig, men jeg trekker meg alltid når det ikke blir slik jeg forventer.. hva kan løsningen da være? Jeg vingler helt sykt, føler noe den ene dagen, også kan jeg snu tvert innen et par minutter.
Har gått til psykolog i noen måneder, men avsluttet selv behandlingen for en månede siden fordi jeg aldri greier å åpne meg skikkelig, og syns det er ekstremt ukomfortabelt å snakke om vanskelige ting. Spørsmålet mitt er vel hva man skal gjøre når man ikke orker mer, og man tenker at det er enklere å dø enn å eks bli sykemeldt igjen og risikere å ikke få jobb på lærlingplassen etter endt læretid. Patetisk, i know

Legen min har btw satt meg på 50mg metropolol sandoz og 10mg cipralex uten videre oppfølging. Jeg tolker det da som at han bare tenker at jeg skal gå på piller resten av livet, for han er ikke lengre på legekontoret, og jeg tar ikke ansvar for å følges opp selv. Dette kommer bok av at jeg er vandt til at alt ordner seg for meg, og når det nå ikke gjør det, så vet jeg ikke hvordan jeg skal te meg

Hei, du må bare skrive til meg om du lurer på noe. Men slik jeg forstår det så vil jeg på det sterkeste anbefale at du skriver ned følelsene dine, slik som du skriver her så kunne et bilde av din forklaring på dine følelser som du gir oss anonyme her ha blitt til stor nytte for din lege eller psykolog.

Jeg vil ikke tro at noen leger vil gi medisin på den måten i alle år uten en ekstremt god forklaring. Det du lider av er noe som du kan få hjelp for, noe som du kan arbeide med og bli bedre på. Jeg er sikker på at andre her inne er bedre enn meg på å gi deg andre løsninger. Men et tips kan være å holde seg innenfor et par punkter som: Sollys hver dag, Grønn og sund mat, fysisk aktivitet bare litt av gangen om det er vanskelig å begynne. Prøve et nytt prosjekt kanskje, noe du ønsker å endre hos deg selv som renovasjon, kanskje bake noe hva som helst som kan gi deg mestrings følelse.

Problemet mitt er vel mer det at det har gått så langt st jeg omtrent ikke bryr meg lengre.. jeg orker ikke ta tak i meg selv, orker ikke kreve den oppfølegingen jeg skal ha, og orker ikke å føle st jeg tar plassen til noen som kanskje trenger det mer hos DPS. Samtidig så svinger jeg noe helt sykt i tankegangen, føler det ene den ene dagen, og noe annet den neste. Det eneste som er konstant er hvordan jeg føler meg, plagene som hører med og det at jeg ikke bryr meg noe særlig

Hei Camila,

Jeg forstår deg godt. Jeg kjente på en friksjon i livet mitt fra jeg flyttet hjemmefra til jeg var nesten 30 (nå er jeg 42). Da gikk jeg på veggen, og med det snudde livet mitt fullstendig. Jeg skjønte ikke at jeg var deprimert. Hadde, som veldig mange lært at livet er tøft.
Jeg gikk til psykolog i et halvt år. Det aller viktigste spørsmålet jeg fikk var om det var livet eller livssituasjonen det var noe galt med. Det hjalp meg veldig, i det at jeg for første gang kunne skille mellom situasjonen jeg sto i (alt det som var vanskelig) og livet. Jeg ble på en måte oppmerksom på at det fantes noe mer. Noe som jeg ikke klarte få øye på midt inne i depresjonen/frustrasjonen.
Gradvis oppdaget jeg at mine problem i hovedsak skyldtes alle ideen jeg hadde om meg selv. Hvem jeg burde være, alt jeg ikke var osv. Det fine med å gå på veggen var at jeg gav fullstendig opp. Samtidig gjorde det at jeg nå kunne skille mellom situasjonen og livet sitt til at jeg ikke lenger ville dø. Dermed endte jeg på en måte opp med helt blanke ark, og sånn kunne jeg gradvis finne tilbake til meg selv slik jeg innerst inne var.
Det er tøffe tak når det står på, men jeg er helt sikker på at du kommer til å komme gjennom dette. Jeg heier på deg :)

Så flott at du kom deg gjennom det!
Tror kanskje jeg har dysmeti, for jeg kan faktisk ikke huske at jeg noen gang ikke har følt meg nedstemt og lei meg, så jeg føler derfor at jeg ikke har noe å måle opp med.
Tusen takk!