Jeg har blitt lært hele livet at selvmord er en egoistisk ting å gjøre. "I bibelen står det at du kommer til helvete hvis du tar livet ditt" Har jeg blitt totalt flere ganger. "Jammen, de du etterlater vil jo bli kjempelei seg om du tar livet ditt. Det er egoistisk å påføre andre den følelsen" Hvorfor det? Jeg vil heller si at det er egoistisk av de menneskene som sier dette å si det til en person som er i så mye smerte..

Ved å si dette synes jeg det skapes en ny form for selvmordstanker "second hand suicide". Hvor de som sliter går rundt å håper på at livet skal ta slutt på en annen måte. Ikke gjennom selvmord, for det er egoistisk. At livet tar slutt på en annen tragisk måte, slik at familie og venner ikke blir sint.

Jeg har levd med "second hand suicide" i nærmere 10 år nå.. Ting blir ikke bedre, og jeg har fremdeles et like stort ønske om at jeg en dag blir så heldig at jeg blir påkjørt av en buss, eller at jeg på en aller annen måte ikke lenger trenger å være her. For her er ikke et sted jeg vil være.

Jeg vil si det er egoistisk å legge det ansvaret på den som allerede er så langt nede at en ikke ser noen annen vei videre.

Et slikt ansvar gjør alt annet enn å hjelpe den som er suicidal. Det kan forsterke ønsket eller gjøre personen enda mer depressiv. Vi som sliter med dette vet at de rundt oss vil bli lei seg. Jeg hadde blitt lei meg om bestekompisen min tok livet sitt. Det som hadde gjort meg mest lei meg er at jeg ikke så at kompisen min sleit.

Ønsker deg alt godt <3

den som sier det er egoistisk
har ikke(!) vært der nede selv
jeg har flere forsøk bak meg
og samtlige ganger tenkte jeg
det var til mine nærmestes beste
så det var det motsatte av egoisme
i 2018 valgte en meget nær venninne
å forlate denne verden for godt
det er vondt ja men fokuset er bare
så jævlig hun må ha hatt det

Min mening i en alder av 25: Selvmord er egoistisk.
Min mening i en alder av 55: Selvmord er ikke egoistisk.

Forstår altså at noen sier det er egoistisk, og sett utenfra kan det se sånn ut. Jeg setter det på kontoen for uvitenhet og manglende livserfaring.

Jeg har ikke hatt selvmordstanker selv, men «second hand suicide» kan jeg kjenne meg igjen - om enn på en litt annen måte enn deg kanskje.

Jeg har snakket med flere selvmordsnære, og fellesnevnere er at de ønsker å ta livet sitt av hensyn til de rundt - ikke av hensyn til seg selv.

De mener de er en byrde for alle rundt, de påfører familien skam ved å være en del av den, de er ikke gode mennesker som ikke makter å bidra som andre og verden er bedre uten dem osv.

De er fortvilet.
De er desperate.
De er ikke egoistiske.

Dette synes jeg var både vondt og vanskelig. Jeg står nå i situasjonen at jeg for ikke så lenge siden har mistet en i selvmord. Og det gjørs så vondt at jeg klarer ikke å beskrive det med ord. Det er vondt fordi jeg savner h*n så mye, hver morgen jeg våkner kommer tanken «må jeg virkelig gjennom en dag til?». Vet ikke hvordan jeg skal klare å leve uten h*n. Hver dag som går er et helvete av savn, sorg, tanker om «hva om jeg hadde gjort sånn eller sånn. Hadde dette ikke skjedd da?». Jeg er utslitt og selv om jeg ikke har gjennomføringsevne til det h*n gjorde, så skjønner jeg nå hvorfor selvmord kan være smittsomt. For det hadde vært greit å ikke våkne og føle denne smerten hver eneste dag.
Samtidig så skjønner jeg at h*n må ha hatt en smerte inni seg som er større enn jeg kan fatte! Når dette ble løsningen. Men hva smerten bestod i vet jeg ikke, for det ble ikke tildelt meg innsyn i det. Og det gjør også jævlig vondt! Tenk om jeg kunne hjulpet?
Så jeg vet ikke hva jeg skal si om det er egoistisk eller ei. Jeg bare vet at sorgen og savnet er uutholdelig og at jeg skjønner at et selvmord kan føre til flere.
Å være etterlatt er så uutholdelig vondt når man har mistet en som betyr alt her i verden.

Det som virkelig er egoistisk er forventningen at til og med tanker om [av]slutning av eget liv handler om andre. Det beste å gjøre - etter min mening - er å vise absolutt forståelse og respekt for slike tanker. Livet går videre for andre mennesker, uansett hvilken tragedie det er snakk om. Det er hardt men tap av liv er en del av livet uansett hvordan det skjer.

Men det betyr ikke at man ikke skal prøve å gjøre det som gjøres kan. For den som er suicidal finnes fremdeles håp men det er viktig å lytte. Når noen sier at de ikke ser noen utvei, at man er verdiløs, håpløs og/eller ytterst ensom så er noe det verste en kan gjøre er å si i mot vedkommende. At man ikke ser en utvei betyr ikke at det ikke finnes noen utvei, det betyr at den som er suicidal ikke ser det. Dette er utrykk for dystre følelser og disse tankene har lik rett til å bli hørt, respektert og godtatt som hvilke som helst andre alvorlige tanker.
At man blir fortalt slike tanker er i seg håp om bedring, fordi den som lider er faktisk i en situasjon hvor de åpner seg og prater om ting. En slik situasjon er ytterst verdifull for en som er klar for å lytte, fordi det handler om tillit.

"Most people don't listen with the intent to understand. They listen with the intent of replying"

Vær en som lytter med intensjon om å forstå. Det er der lindringen starter.

Jeg kunne tatt selvmord men gjør det ikke fordi jeg føler andre folk rundt meg ønsker det for meg og dermed prøver dem mentalt sett å psyke meg så langt ned til at jeg selv skal komme til det punktet hvor jeg ikke klarer mer og tar selvmord.

Å dø vil jeg, men å dø pga andre vil det for meg er ikke aktuelt. Da i "himmelen" siden vil jeg sitte igjen med en følelse av skam

Kanskje dere alle her kunne ha nytte av å lære dere hva begrepet egoisme egentlig betyr - og at det har veldig lite med den "folkelige", negativt ladede betydningen å gjøre.

vi må jo her
ta utgangspunkt
i den vanlige forståelsen
av ordet egoisme
men kanskje frikar
kan lære oss
hva begrepet betyr da?
det kunne
være interessant
eller hva?

Nei det er ikke egoistisk det er ett valg alle må respektere og sånn er det bare

Jeg er suicidal. Har vært det i mange år. Samtidlig har jeg helseangst og er redd for å dø. Sliter med depresjon = suicidal og angst = dødsangst. Det bytter på gjennom dagen. Jeg eksisterer for hunden min, og kun henne.

Jeg pleide å tenke at folk ville bli glad hvis jeg døde, nå vet jeg at ingen hadde brydd seg. Jeg er en av dem som blir funnet som støv. Eller enda mindre. Har ikke kontakt med mennesker.

Selvmord er noe som ofte skjer for at de ikke ser annen mulighet til det bedre.. Jeg tror ingen i bunn og grunn vil ta selvmord. I begynnelsen prøver alle gi difuse tegn på at de kan ha det tungt inni seg , men så tar ingen tegnene og de går lenge med tankene om selvmord før det skjer handling på de tankene. ..

Det er ikke egoistisk, men de gjør det eventuelt vanskeligere for de som er igjen og ikke minst seg selv. Det blir ett tomrom og man vet aldri om det senere skjer noe som vil gjøre at man angrer på valget.

I et samfunn som ikke er istand til å hjelpe oss som bare - eller ihvertfall i all hovedsak - har det vondt og smertefullt, finner jeg det direkte umoralsk å moralisere ovenfor suicidale. Helt ærlig mener jeg at dersom samfunnet ikke kan hjelpe oss til et verdig liv, burde samfunnet legge til rette for og hjelpe oss som ønsker å dø. Men, det skjer nok aldri.
Faren ved, og pårørendes belastningsfare ved selvmord er i veldig stor grad forbunnet med at når suicidale gjør sine valg er det ofte uten kunnskap nok, slik at selvmordet eller selvmordsforsøket blir grusomt, grotesk og sjokkerende.
Når jeg sier at samfunnet ikke er istand til å hjelpe, ligger det ikke nødvendigvis noe kritikk i det. Mange av oss sliter med såpass komplekse problemer at ingen per idag har kunnskap nok til å hjelpe. At vi ikke får den hjelpen som reelt sett er tilgjenglig... Ja, det er en helt annen sak.
Forøvrig synes jeg at selve ordet "selvmord" stinker av fordømmelse. Utfra dette ordet er det ikke et livsvalg den suicidal gjør, men intet mindre enn et MORD. "Selvmord" er et forferdelig ord. I mangel på noe bedre, velger jeg ofte selv å bruke den faglige terminologien: Et "suicid".

De som sier at selvmord er egoistisk vet ikke hvordan det er å ha det så vondt at man vil dø. Akkurat som med de fleste andre ting virker det som at hvis en ikke har vært gjennom det selv, så forstår man seg ikke på det. Skal man bare gå resten av livet å ha det jævli bare for å gjøre alle andre glade da? Man lever sitt eget liv for seg selv, ikke for alle andre. Men hvis man sliter, vær så snill å gjør et forsøk på å få hjelp først. Ting kan bli bedre. Det er og greit å gi opp. Det er ditt liv<3