Bare er her, fungerer ikke, har ikke fungert siden barneskolen foruten en 10 års periode på rus som eg ga opp for 10 år siden. 10 års jubileum nå i sommer "jippi" ;( Har bare hatt 2-3 venner i mitt liv og bare i korte perioder. Nå bor alene langt til skog's, nærmeste naboene er ferie boliger for øslendinger som står tom 95% av året. Har ingen daglig kontakt med mennesker og skremmer vekk alle som kommer for nært.. Snakker aldri med folk på butikken ol, selv om alle vet hvem alle er her på bygden.. Kommer selv fra storby og levd noen år på gaten før eg flyttet til bygden.

Eg har aldri hatt peiling på komunisere med folk.. har lite el ingen hemninger innebygget, så sier mye rett frem og har sterke meninger .. Spesiellt angående andre mennesker, der har eg ingen tolmodighet.. Flipper gjerne ut på en i kassekøen på butikken hvis han gjør el sier noe eg ser på som "slik skal ikke ett menneske oppføre seg" er sykt kresen på¨mennesker og tilgir aldri.. Eg plages fortsatt alt fra barneskolen og alt etter frem til nå.. hater ganske mange mennesker.. Husker vær eneste urette opplevelse eg noen gang har opplevd.. har desverre 100% hukommelse på opplevelser der følelser er innblandet.. ser alt som film inne i hodet mitt.. husker hvor mange skruer det var på platene som hang mellom båsene på doen på barneskolen eg gikk på.. kan bare lukke øynene så ser eg .. ja nesten så eg føler hodet mitt dyppes i dass ennå.
Hatt noen korte jobber men alltid havnet i tottene på en eller annen på jobb og sluttet for ikke orket mer. Har en del års skolegang men ikke fullført noe utannelse annet enn ungdoms skolen. Vær eneste gang eg har opplevd noe godt har eg og ødlagt det over bargateller. Eg klarer bare ikke la være å ødlegge alt. Har ikke noe nært forhold til familien foruten min sønn, selv om eg treffer min mor 5-6 dager i uken.. det er bare for handle til henne og betale regninger ol. siden eg lovet min far på dødsleie å ta vare på henne. Noe som selvsagt har med eg føler meg dårlig ennå for å ha prøvd drepe henne når var 17 år atter mange års oppbygget hat.. Noe som gjorde vi ikke snakket sammen på mange år.. Vi gjennopptok kontakten når eg flyttet til bygden samt min far maste om d. Han var eneste vennen eg hadde som alltid var der for meg, han bortkjemte meg volsomt. Han var syk i mange år før han døde så var ikke så overlastende når han døde, stadiet var kommet til man var litt glad han endelig fikk vile.. men savner han selvsagt enormt.. Har ikke hatt noen snakke til om ting som plager meg etter han forsvannt.. Har prøvd fortelle litt til fastlegen min men det er alt for vanskelig for meg fortelle om ting rett opp i trynet til en person.. Siden eg ikke har hemninger som eg kan styre helt selv er eneste måte blokke alt inne for eg skal føle meg trygg. Begynner eg føst åpne meg kan eg komme til si ting som ikke kan tas tilbake.. da sover eg ikke på en uke.. Hjernen koker over.. samtalen surrer rundt i hodet om og om igjen som en dårlig skrekkfilm. Har derfor alltid en lapp i lommen der alt eg skal si er skrevet ned.. som ett manuskript.. det er eneste måte eg kan komunisere noe alvorlig.. Hodet mitt sitter inne med informasjon eg ikke en gang tør dele anonymt. Alt det syke eg har gjort i mitt liv.. det finnes ikke grenser hvor mye en kan hate en selv.. daglig surrer hendelser eg har opplevd som film i hodet mitt, å enkelte dager krasjer en spesiell hendelse og den filmen går om og om igjen til eg smelter.. Slike dager må eg ruse meg ellers overlever eg ikke til dagen etter.. Nå om dagene er det alkohol det går i.. før var det alt eg fikk inn i en åre.. Drikker ikke ofte, kanskje 2-3 dager på rad en gang i mnd el noen ganger annen vær mnd.. og drikker ikke mye, bare nok til eg greier slippe tårene fri og får grenet meg tom.. noe eg ikke klarer lengre uten ruse meg.. Får eg ikke dette "utslippet" av følelser hjevnlig krasjer eg helt og blir fysisk syk og får ikke i meg mat på lang tid og raser fort ned 10kg i vekt.. så noe total stopp på rus er ikke mulig for min del.. Har vært til diverse psykreatiske behandlinger gjennom livet mitt, fleste under tvang.. eller alle under tvang foruten mine siste 2 forsøk.. som begge endte i avslag på behandling.. fikk ikke en gang time til vurdering.. Kunne få en ruskordinator fikk eg som svar. Fuck the system sier bare eg .. blir forbannet.. her har eg sluttet å ruse meg for 10 år siden og får en slik melding slengt i tryne.. som om eg har ett rusproblem.. Eg har 1001 problem, men d e ikke ett av de. 45 år og sikkert røykt og ruset av meg 20 år, så har ikke alt for mange igjen sitte her se på veggen uansett men føler min negativitet smitter over på min sønn .. han har desverre arvet litt av mine skavanker.. som spille på følelser få ting gjort.. noe som tyder han som meg har mye følelser og de styrer mer enn man kan selv til tider..
Det er mange hendelser i min oppvekst der eg ikke har kontroll på hva som skjer der ting stryres av følelser og eg bare er fanget der inne å må oppleve alt..
Har så mye anger kunne bygget en ny kinesisk mur om skrev alt ned på papir.. Aldri hatt noen som hjalp meg med noe så har lært meg selv gjøre alt selv som resulterer jeg ikke klarer gjøre ting med andre, alt må gjøres av meg skal eg gjøre noe.. har aldri klart leke med min egen unge en gang.. nå er han 21 år og vi spiller wow sammen når han er her.. Ja vi begge er hektet på wow.. Han har mange han spiller og snakker med på nett.. men mitt sosiale liv på nett er likt i virkelige liv.. min sønn er enneste eg har kontakt med på nett.. har ikke facebook el.. bare en skype med min mor og min sønn.. og spiller alltid alene, har ingen kontakt med andre som spiller..

Siste året har eg blitt mer og mer deprimert.. orker mindre og mindre, spiser mindre og mindre.. grine utslippene fungerer ikke som de skal lengre .. varigheten blir mindre og mindre.. Føler mye av grunnen er for eg prøvde åpne meg og prøvde få behandling.. det slet meg ut.. begynnte tenke mer og mer og kolapset oftere og oftere .. Nå har eg gitt opp få behandling og bare prøver legge ting bak meg.. noe eg klarer til en viss grad.. greier hvertfall komme meg ut av selvmords tanker.. men får ikke helt vekk likegjyldigheten.. men eg overlever no så lenge eg ikke gjør noe så dumt som prøve få hjelp igjen.. det går veldig tregt fremover.. Når min mor dør leverer eg inn førerkortet og begynner ruse meg igjen.. ikke nåler men gress.. det er eneste middelet eg vet fungerer for meg.. Ja nå er det jo blitt mulig få på resept i norgen men det finnes ingen måter for "en som meg" å få noe slikt gjennom.. så ting får bare gå som det går.. eg har prøvd mitt.. Har 2 katter, og noen fisker å snakke med.. enskker mye til meg selv og.. det er ofte mas her men bare en stemme... min.. Eg tar hann guppy'ene i karantene 6 timer om dagen så hunnene skal få en rolig periode.. de trives bedre da.. de blir ofte stresset av hannfiskene følger dem over alt.. og har ett drivhus i hagen der eg dyrker chilli nå på sommeren så har noe litt å gjøre på som krever faste rutiner.. og nok bruke penger på for det er ikke billig å ha 2 katter når man bor i skog'en.. har hatt noen turer til dyrelege med hun tregeste.. hun blir ofte bitt i ræven av rev .. eller ofte og ofte men ofte nok til økonomien min alltid ligger på bunn. Har og bil som koster sitt i løpet av ett år.. med forsikring, veiavgift og deler.. fikser alt selv men deler koster penger.. samt eg hjelper min sønn fast i mnd med noen penger.. d dyrt være ungdom.. og enda dyrere være forelder av en.. men takke være litt svart arbeid får eg ting til gå rundt.. Det vil aldri være mulig for meg å ta en fast jobb igjen.. Har søkt uføre, men ikke lett få d når man ikke en gang får behandlig.. enste eg kan gjøre nå er å være her litt til..til d e min tid..

Lest gjennom alt!
Du er sterk, da. Det er ofte i de tunge periodene en lærer noe.