Jeg føler at folk tar meg for gitt. At folk ikke bryr seg. Jeg vet at noen av dem bryr seg, men de gir veldig lite av seg selv pga at de har en personlighetsforstyrrelse og psykiske vansker. Andre er bare rent egoistisk og tar kontakt kun når de er alene og trenger noen å snakke med.... Jeg er såklart den idioten som alltid er tilgjengelig og tror at jeg har en god venn.. Jeg blir genuint så glad at jeg begynner å gråte når denne personen tar kontakt med meg, men så innser jeg at intensjonen var for at hun var alene og trengte noen å prate med bare. Det handler nok mye om min egen ensomhet og lengsel etter at noen skal like meg og være glad i meg og jeg vil kjenne at noen er glad i meg liksom, ikke bare "tomme ord". Jeg har aldri opplevd det. Vet ikke om det er min egen feil eller om det er de rundt meg som er emosjonelt utilgjengelige.
Folk som er emosjonelt utilgjengelige, kan de være glade i meg fordi? Og hvordan vet jeg egentlig om det er jeg som er emosjonelt utilgjengelig, eller den andre? Jeg vet ikke hva kjærlighet er tror jeg. Jeg har ikke følelsesmessig bånd til noen og vet ikke hvordan det skal føles. Hadde en liten opplevelse av det en gang, men da var jeg på dop.......