Jeg er så sliten. Har ikke ord for hvor sliten jeg er.

Oppveksten bestod av en mor som er alkoholikere, en stefar fra helvete med vold og overgrep.

Så kom voksen livet Å angsten tok meg. Ikke litt av meg men hele meg. Har fått 4 barn, mann, hus, bil etc. kjempet meg med nebb å klør igjennom angst og depresjoner. Nå er kroppen sliten. Veldig veldig sliten

. Føler ikke jeg har mer å gi. Føler ikke kroppen klarer mer. Hodet er bare tåkete. Klarer ikke tenke. Er så forbanna sliten.

Tror ingen rundt forstår hvor på felgen jeg er. Jeg prøver å si i fra. Føler det ikke er så farlig med meg, fordi jeg er jo den som tåler alt. Akkurat nå føler jeg bare for å gi opp

Hei

Hvis du har holdt deg selv i ørene hele livet frem til 4 barn, mann, hus, bil etc. så er jeg veldig imponert. Men nå må du lytte til kroppen din og ta deg en pause. Hvis du tenker at du ikke har tid til det, så tenk på hvordan det blir hvis du ikke tar den pausen men fortsetter til du knekker helt sammen. De signalene og beskjedene du får er viktige å lytte til. Snakk med mannen din. Kanskje du ikke klarer å snakke helt ut om alt med én gang, men du kan fortelle nok til å gi uttrykk for at nå trenger du helt og holdent en pause. Kom deg bort litt og pust. Så kan du bruke tid på å planlegge hvordan du skal få kommet deg ordentlig.

Du kan ikke holde på og holde på i det uendelige uten å ta tak i det. På et eller annet tidspunkt blir du nødt, og da er det bedre at du tar det bevisst og kontrollert enn at du bryter sammen.

Jeg ønsker deg alt det beste <3