Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Så altfor mye nå, føler meg maktesløs

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Så altfor mye nå, føler meg maktesløs

nov 9 2020 - 15:14
Ingen omtrent klarer å se på meg at jeg er dårlig (psykisk) og jeg sliter. Utad virker alt normal, lever et vanlig liv, studerer ved universitet, er med venner , trener osv. Men jeg er kjent for å jobbe dobbelt på en måte, for jobber beinhardt i forbindelse med det psykiske, men også ha en normal hverdag. Så på en måte har jeg dobbelt arbeid. Jeg er den som aldri ligger i senga på et mørkt rom når jeg sliter mye psykisk, da pusher jeg meg bare enda hardere for å opprett holde en normal hverdag. Mestrer ikke å vise meg svak eller sårbar, og får på en måte ikke lov av det syke, gjennom diktatoren. Den gir et konstant press om å pushe meg hele tiden på absolutt alt på en måte, hvor mer sliten jeg er hvor hardere pusher den meg. Ingen ting oppleves som bra nok eller fortjent, og ingen rett til å ta opp plass.
Jeg er så sliten nå, helt tappet for krefter og energi, men det syke driver meg bare videre uansett. Ikke lenge siden jeg begynte hos ny behandler for det fungerte ikke med forrige, men jeg sliter. Jeg klarer ikke å dele hvordan jeg virkelig har det, verken skriftlig eller muntlig . Den bevisste delen vet egentlig veldig godt situasjonen, men diktatoren nekter meg å dele det. Dette gjør at behandler får et bilde som kanskje ikke helt stemmer med hvordan ting virkelig er for meg egentlig. Men det syke lar det da gå prestisje i at jeg må fortsette på den "falske historien " om hvordan jeg har det, for sier jeg hvordan ting virkelig er har jeg mislykkes, jeg er svak, sårbar og ubrukelig etter diktatorens mening. Så unnsett hvor mye jeg vil klarer jeg ikke å dele:

Selv når jeg er helt alene klarer jeg ikke å vise meg svak og sårbar, det er forbudt på en måte. Virkningen av dette er at jeg ikke har klart å gråte på over et år. Men jeg er også blitt redd for å si at jeg er redd. Så når jeg blir redd synes det ikke på meg, men innvendig går det inn i en slik stressreaksjon. Veldig ofte nå så er det som stress er som en motor som begynner å spinne veldig fort og ryker brått. Akkurat slik oppleves det for meg også. Og glir da veldig lett inn i "overbelastning". Men blir bare pusha av det syke til å fortsette å pushe uansett hva. Og må liksom pushe enda hardere, for ingen må jo se jeg er sliten og i hvert fall ikke sårbar på en måte, om det gir mening.

I tillegg har jeg måtte kutte kontakt med moren for å beskytte meg selv, samt jeg orker ikke den ekstra belastningen nå. Orker ikke å bli behandlet dårlig, med verbal trakassering osv, og tydelig forskjellsbehandling. Så nå har jeg ikke noe familie lenger, ikke det at jeg har fått så mye støtte og slikt i tiden jeg har vært syk i utgangspunktet av familien . Men nå står jeg helt alene på en måte. Ja, har noen goder venner som er glad i meg, og som jeg er med når det passer. Men ikke alltid så lett når det er mye som skjer og vi har mye å gjøre på hver vår front. Men når jeg er med de betyr det mye for meg, og noe jeg setter pris på. Så jeg står nå for det meste i alt dette alene. Og nå i tillegg utfordringene til det å måtte kutte kontakten med sin egen familie, ja det er det som er best for meg nå, men det syke spiller inn og prøver å gi meg dårlig samvittighet for å gjøre det, og mener liksom jeg er slem som gjør slikt. Men jeg prøver bare å beskytte meg selv så godt jeg kan. Jeg prøver å holde hodet over vannet på en måte.

Men jeg er så ufattelig sliten og ikke minst redd, er så mye nå, og jeg har ikke kontroll på en måte. Aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Det er så alt for mye nå, på en gang, på en måte. Og jeg føler meg på en måte maktesløs, og drevet bare på ren og skjær autopilot, om det gir mening.
Avatar

Re: Så altfor mye nå, føler meg maktesløs

nov 9 2020 - 15:50
Mitt beste råd er å sende akkurat dette innlegget til psykologen din. Så blir psykologen klar over det du sliter med og kan dermed ta opp temaene under terapien. Føler med deg og håper du kan få en sykemelding så du får slappe av litt med et ytre stresset så du får mulighet til å jobbe med psyken din <3
Avatar

Re: Så altfor mye nå, føler meg maktesløs

nov 9 2020 - 16:19
Er det som er noe av problemet, selv om det er skrevet her, klarer jeg ikke gi det til behandler. Det syke hindrer meg på en måte.

Å ha studier nå i hvert fall er fint for meg , da har jeg rutiner og noe å gjøre. Ja jeg blir pushet hardt på skole av diktatoren og litt meg selv, men da har jeg noe å gjøre, en struktur. Mindre tid bare alene, og da mindre mulighet "å fly på veggen på en måte" . Så studier er ikke noe problem for min del føler jeg i hvert fall, og er ganske lett, så må ikke bruke mye energi på å skjønne pensumet :
Så er det psykiske og nå det med at jeg har måtte kutte kontakten med familien som er det verste på en måte, og som skaper problemer for meg på en måte.
Avatar

altså

nov 10 2020 - 22:22
det var et bra forslag
du må virkelig forsøke
å gi dette innlegget
til din behandler
det kan bety så mye for deg
jeg printet i sin tid ut
fade to black av metallica
til min behandler da
jeg føler den teksten
sier mye om meg
om hvordan jeg har det ;)
Til forsiden