Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

SÅ JÆVLIG MØRKT..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

SÅ JÆVLIG MØRKT..

jan 23 2017 - 15:30
Er så lei av å være meg!
Klarer ikke å se noe positivt lenger. Blir så forbanna. Er jeg bare lat? Jeg prøver så innmari hardt, men hver gang jeg tar et lite steg blir jeg skremt, det ender opp med at jeg går to steg tilbake å isolerer meg fra verden.
Jeg er så sliten av tankekjøret, av alt presset rundt meg, av en splittet familie jeg ikke har noe kontakt med, ei slem stemor og en streng og følelsesløs far, en bror med rusproblemer, en mor og far med alkoholprobemer. traumer som barn. og en kontrollerende kjæreste som ikke skjønner at jeg bare vil bort fra alt. Jeg begynner å miste mine beste venner fordi de ikke kjenner meg igjen. jeg er så liten av å miste mine talenter, mine verdier og følelser, jeg har mistet megselv totalt.
skjønner ikke hvordan alt kunne gå så innmari galt.
Jeg føler meg helt alene i denne verden. men jeg orker ikke tanken på å fortelle noen om mine problemer. ønsker ikke å plage noen med dette.
Jeg har så mange problemer at jeg orker ikke liste dem ned her, men er så innmari god på å leve bak fasaden å late som at det er skummelt. Folk sier jeg er sterk, men de skulle bare visst hvor svak jeg har blitt.
nå vil jeg ikke mer, jeg vil ha livet tilbake :,( jeg er jo bare 24 år...
noen som føler noe av det samme?
Avatar

Re: SÅ JÆVLIG MØRKT..

jan 23 2017 - 17:11
Hei!

Veldig trist å lese det du skriver. Kjenner meg veldig igjen i hjelpesløsheten som jeg føler du beskriver. Har slitt mye med depresjoner, men føler at jeg nå er på et stadiet i livet der de i det minste er under kontroll. Du skriver at du lever veldig bak en fasade, og at flere venner av deg holder på å skli ifra deg. Har du forsøkt å være åpen om hvordan du har det? Det å skulle stå frem kan være en veldig utfordring, men selv har jeg hatt veldig nytte av å være mer åpen rundt problemene mine med venner. Dessverre vil du kunne møte en del uvitenhet (som ikke må forvekslet med at folk ikke bryr seg), og mitt beste råd mot det er bare å ikke dele med folk som ikke forstår. Du vil også møte masse støtte og empati ved å prøve å dele problemene dine med mennesker som står deg nær, og jeg føler i vært fall at det har hjulpet meg veldig i kampen mot depresjoner.
Du stiller også spørsmålet om du er lat. Det tror jeg er helt feil! Du må alltid huske at det du sliter med er en reel sykdom, og er dagens samfunns største helseproblem. Du er ikke lat, og du er ikke alene! Å miste håpet betyr ikke at du er lat eller svak, eller "har tapt" Husk at det å komme over en depresjon er en lang prosess der du vil møte både opp og nedturer. Prøv i stede å se på det langsiktig målet som er å bli bedre.
Har du snakket med fastlegen din om problemene dine? Det første steget for å komme seg ut av en depresjon er å søke hjelp. Jeg har liten tro på at man kan klare det alene. Det er ikke nok å bare skulle "tenke seg frisk" på egenhånd, og selv de sterkeste har behov for støtte og hjelp mot depresjoner. Enten i form av helsevesenet, eller venner.
Prøv å la deg selv være deppa, og heller fokuser på et langsiktig mål om å bli bedre fremfor å bli "mer deppa fordi du er deppa" (hvis du skjønner hva jeg mener) Og husk at dette ikke er noe som skjer over natten.
Håper du finner din vei ut at depresjonen! Husk at det er mange som bryr seg, og at det er mange steder å søke hjelp <3
Avatar

Takk <3

jan 23 2017 - 23:59
Setter stor pris på så utfyllende svar. Er fint å få tilbakemelding på det jeg føler, er så vanskelig å bare late som hele tiden. Folk rundt meg har nok en viss anelse, for så god skuespiller er jeg ikke. Men det er vanskelig å innrømme sånne ting når man er vokst opp i et så konkurransepreget og "falskt" hjem om noen forstår.
Men er vertfall et stykke på vei ved å skrive her:) er litt enklere når jeg ser at det ikke er noe galt med meg, at det kanskje er flere som har de samme problemene. Fint om man kan hjelpe hverandre.
Avatar

Hei

jan 25 2017 - 08:51
Ville bare si at jeg er imponert, glad og rørt over at du skriver " nå vil jeg ikke mer, jeg vil bare ha livet mitt tilbake igjen". Det viser hvor utrolig sterk du er oppi all den håpløsheten.
Jeg har tro på at du vil få det bedre!
Klem fra meg
Avatar

Re: SÅ JÆVLIG MØRKT..

jan 26 2017 - 21:51
Hei, jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Man blir så god til å skjule hvordan man har det at folk tror man egentlig er en helt annen, og man får nesten litt sjokk av hvordan de kan tro noe sånt. En ting jeg vet er at det hjelper å snakke om ting, men ikke til hvem som helst. Det må være noen man ikke kjenner og som man kan stole på, som føler omsorg. Er det mulig at du tar enda mindre steg? Er det noe som helt klart setter deg tilbake, og du kan gjøre noe med? Jeg tenker f.eks. på kontrollerende kjæreste, er det ikke noe støtte å få?

Til forsiden