Jeg har kapitulert, og har det best i apatien. Jeg prøver å døyve eventuelle smerter med alkohol, og, siden jeg stadig minnes ting og tang jeg ikke burde, blir det svært ofte.

Det er mye jeg ikke får gjort, og det gjør det enda vanskeligere å bryte ut. Jeg vet ikke om jeg vil bryte ut, men må. Dessuten skammer jeg meg over å trives i meningsløs, tanketom TV-titting bak fortrukne gardiner. Bare synd tankene kommer for ofte og at alkoholen må tys til for å døyve den.

Jeg vil ikke slutte å drikke, for, utenom økonomien, ligger få ulemper jeg ikke kan leve med. Kreften kommer sigende likevel, leveren var dårlig fra fødsel og krampene kjennes allerede. Bare synd det tar så lang tid å dø på den måten.