Hei
Jeg har vært inni psykiatrien siden jeg var rundt 14-15 år og er nå 25.
Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk sykehus for selvmordsforsøk og selvskading.
jeg har prøvd så lenge men ingenting ser ut til å virke og jeg blir ikke bedre, bare i noen dager/uker, av og til måneder før jeg faller sammen igjen.
Men nå har psykologen min sagt at de har prøvd alt og det er ikke mer de kan gjøre for meg. Han sa at det er akkurat som noen fysiske sykdommer, det er ikke alle det går an å hjelpe. Og i dette tilfelle så ser det ut som det er meg. Det går ikke an å hjelpe meg mer? Det knuste hele meg når han sa det til meg og jeg gikk ut derifra og brøt sammen rett etter jeg gikk ut døren.
Det er så sinnsykt vondt å vite at jeg aldri vil bli bedre og nå er selvmordstankene mine enda verre, hvertfall siden jeg har blitt fortalt dette.
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, jeg kan jo ikke be om hjelp for det går jo ikke an å hjelpe meg. Så hva kan jeg da gjøre?
Jeg føler meg helt håpløs og har vondt inni hele meg.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget men jeg ville bare fortelle det til noen og kanskje hvis det er noen andre som har fått samme beskjed og har noe de kan si som har fått dem til å greie seg.

Hold ut bro, dette varer ikke for evig. Ting blir kanskje ikke bedre med engang men snart jeg lover deg.

Ikke gi opp.stå på det finnes en psykolog derute som kan hjelpe deg.Du bør tenke slik at det fins noen psykolog der ute som er akkurat for deg.

En ting er å være realistisk og si at dette er en kronisk sykdom, men å si at en ikke kan få noe hjelp er å gå langt utenfor sitt mandat som psykolog, tror jeg. Be om å få en annen psykolog! Folk med kroniske sykdommer trenger og får jo masse behandling, uansett diagnose. Det får de nettopp for å få et best mulig liv med sin kroniske sykdom. Stå på og krev hjelpen du trenger!

Får du ikke hjelp så er det visst noe som heter pasientombudet som er til for å hjelpe folk.

Se på Vårt lille land fra søndag 12.nov.Ketamin behandling av dyp depresjon,på sykehuset i Moss..Snak med lege ..:)vet ikke om det er noe for deg..Se på tv programmet,TV2.

Ta kontakt med Pasientombudet. Det er også mulig å klage direkte til behandlingsstedet.

Det er en tung håpløs beskjed å få når en selv er motivert. Havner man i en situasjon hvor en er avhengig av NAV og Spesialisthelsetjenesten for å få penger inn og for å få hjelp og oppfølging vedr sykdom, har man likevel ikke så mye valg når de har tatt deg inn 3, 4, 5 ganger og det er lite eller ingen tegn til bedring. I dag forstår jeg at det måtte bli sånn, men jeg var lenge sint på meg selv (og straffet meg selv) for at jeg ikke bare kunne riste det av meg og bli friskere.
Det har vært en lang bumpy road men jeg har kommet litt styrket ut av det. Jeg har fremdeles ikke mistet ambisjonene mine selv om utgangspunktet er rimelig nytteløs. Kontakt meg gjerne hvis du vil prate.

Takk for alle svar
Jeg syns det er utrolig håpløst og vanskelig å se for meg å leve når jeg har fått bekreftet av psykiatrien at jeg ikke kan få hjelp lenger og at det aldri kommer til å bli bedre..
Jeg ser ingen ende i tunellen, hvertfall ikke nå etter alt det her

En psykolog jeg gikk til for 8 år siden fortalte meg at jeg måtte lære meg å leve med den intense dødsangsten jeg kjente på hver dag. Det var som å få en livstidsdom. Men hun tok feil. En annen psykolog hjalp meg mye mer, og dødsangsten forsvant en dag. Den kommer tilbake iblandt (1-2 ganger per år), men det takler jeg.
Ikke tro på det den ene psykologen sier, for andre er ofte helt uenige. Jeg har også vært inn og ut av psykiatrien hele livet, og har hatt 3-4 diagnoser (og en 7-8 psykologer), og vært igjennom den ene og den andre behandlingen. Depresjonen min kommer tilbake fra tid til annen, men jeg har fått så mange teknikker for å takle det og jeg vet at jeg kan få hjelp. Ting kan bli bedre. Det er vanskelig å tro på når det er som verst, men det er den viktigste tanken å holde fast på.

Les deg opp på rettighetene dine før du konkluderer med noe som helst. Hvis du ikke vet hvor du skal starte kan jeg hjelpe deg i gang.

Jeg tenker at hvis du selv synes at det hjelper å komme til regelmessige samtaler, så bør du si det, det er jo du som vet om det hjelper eller ikke.

Tenker også at det er viktig å ha riktig psykolog, med rett kjemi og ikke minst med den rette kompetansen/ erfaringene fra tidligere, det er sikkert en psykolog eller annen terapeut som kan hjelpe deg der ute.

Leser nettopp boken "Frakoblet" om depresjoner, tankevekkende. Den omhandler årsaker til depresjoner, kan anbefales, selv om boken i starten er litt forutsigbar siden vi alle har fått med oss at det ikke bare er biologiske årsaker til depresjoner, men å reflektere litt over hvor "skoen kanskje klemmer", kan være nyttig.

Kan det tenkes at du har fått feil diagnose? At du sliter med noe annet enn det psykologene tror? Nevrodivergens av en eller annen type? Jmfr.boken "Kunsten å feike arabisk".

Forøvrig så er du fremdeles veldig ung, så ting kan gå seg til, det bør du satse på, mye kan skje de nærmeste årene, ikke gi opp.

Ønsker deg masse lykke til!

Igjen, takk for svar
Jeg har hatt sikkert over 11 psykologer opp igjennom, flere innleggelser pga jeg har prøvd å ta livet mitt og pga psykose.
Jeg var sist innlagt i 4 måneder på psykose avdeling i 2020 - 2021
Jeg fikk først diagnosen bipolar type 2 med psykotiske episoder når jeg var 17.
Så gikk de bort fra den og ga meg borderline personlighetsforstyrrelse når jeg var ca 20
Også nå har jeg fått diagnosen schizoaffektiv lidelse når jeg var innlagt på psykose avdeling når jeg var 23.
Jeg vet ikke hvilke rettigheter jeg har og jeg føler meg som en byrde om jeg tar kontakt for å få hjelp igjen når de har fortalt meg at jeg ikke kan bli bedre.
Jeg har prøvd DBT behandling, MBT behandling og «vanlig» samtale behandling men ingenting ser ut som å virke i lengden. Det er nesten som å si at det er 1 skritt frem og 100 skritt tilbake
Jeg føler jeg har mistet hele livet mitt og gått glipp av masse pga sykdommen.
Jeg har jo hørt at noe funker for noen mens noe annet funker for andre og håpet at jeg kanskje kunne vært en del av det sitatet

Jeg har sett på private psykologer men det er så ufattelig dyrt, det er snakk om over 1000kr per time og det har jeg ikke råd til når jeg ikke har stabil økonomi pga jeg ikke har jobb og får inntekt av nav
Nav er heller ikke så mye til hjelp, de sender meg til DPS for uttalelser mens DPS ikke er behjelpelig som da gjør nav mindre behjelpelig.
Jeg klarer ikke å gjøre alt alene selvom jeg vil

Hvorfor er det så viktig for deg å "gjøre alt alene"? Da handler det jo om din egen holdning og ikke helseproblematikk...

Jeg går i dag til privat psykolog med frikort.
DPS klarte ikke å hjelpe meg heller så jeg fikk henvisning til privat psykolog. Da kunne jeg velge psykolog selv. Har psykologen avtale med staten så går det under frikortavtale, enten helt eller delvis (du betaler halvparten selv). Du kan høre med fastlege om du kan få en slik henvisning.
Dessverre er det psykiske helsetilbudet helt avhengig av kommunen. Og det er også hvor godt navkontoret er. Jeg vet at å flytte er drastisk og kanskje helt umulig for deg, men det kan også være noe å vurdere.