Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg bare vil skrive litt, og kanskje få tilbakemeldinger.

Jeg har psykiske problemer av en slik natur som gjør at jeg blir sosialt isolert og ensom. Vel, jeg skal si at ensomhetsfølelsen var verre da jeg var ungdom. Jeg føler ikke den smerten ved det lenger. Men det er bare fordi jeg har vendt meg til det. Når man føler at noe er vondt over lang tid kan man ende opp som helt tom i forhold til det, om man forsøker å skyve det unna. Men det er ikke en god løsning, om man egentlig trives med ulike relasjoner.

Det er ikke depresjon som i utgangspunktet er problemet, men det var det mest passende forumet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får ikke hjelp. Jeg var pasient tidligere, men nå henviser de bare til frivillighetssentralen. Og det er sikkert lurt det, men det er ikke noe jeg får til. Jeg har ikke noe mindre psykiske problemer på frivillighetssentralen enn ved andre arena i samfunnet. Vel, jeg får sikkert til å gå der i starten, jeg kan være ganske "tøff" på å utfordre meg, men etterhvert kommer paranoia. Jeg får ikke til å kommunisere skikkelig, og det påvirker hvordan andre ser på en, og da blir jeg i "ulage" og tenker de verste ting. Når blikkene begynner å komme, som jeg overfortolker.

Foreldrene mine prøver å få meg ut i jobb, og har på egenhånd troppet opp på NAV og forlangt å snakke med sjefen. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle klare det helt uten videre, når jeg ellers isolerer meg, og andre er på ting som kafe, kino, jeg prater aldri med noen. Det er kanskje en grunn til at jeg har fått uføretrygd pga. psykiske problemer. Men likevel får jeg ikke noe hjelp. Hvis man får uføretrygd skulle en tro problemene ikke var av de letteste, og hvordan de da bare kan kaste meg ut, det skjønner jeg ikke. Jeg fikk beskjed om at det ikke var noen hensikt at jeg gikk der, da ingenting av det man hadde forsøkt hadde hjulpet.

Jeg opplever også at det er vanskelig å få riktig hjelp. Jeg går på AAP (Arbeidsavklaringspenger) hos NAV, de setter meg da ut i forskjellige arbeidssituasjoner. Jeg har prøvd å si at "problemet mitt starter ikke på arbeidsplassen / handler ikke om HVOR jeg jobber, problemet mitt er at jeg er SYK og trenger hjelp for å kunne bli frisk". Veilederen min på NAV kunne ikke annet enn å informere meg om at de ikke hadde opplegg for slik.

Jeg forstår det slik at det ikke er deres oppgave. De omhandler kun utbetalinger og er ikke ansvarlig for å hjelpe (psykisk) syke mennesker å bli friske.

Det er trist, for fastlegen min vet ikke om andre tilbud enn standard psykolog (som jeg har gått til i 3 år uten særlig fremgang). Når jeg ba henne om en annen form for hjelp, eller noe hjelp i det hele tatt, begynte hun å prate og fysioterapi ....... (...)

Jeg føler at ingen egentlig tar ansvar for psykisk syke og resultatet er at vi som syke faller mellom to stoler.

Jeg isolerer meg også. Hver sjanse jeg får. Det er fryktelig ensomt, men på en måte føles det bedre enn alternativet (være rundt mennesker som ikke forstår).

Send meg melding om du ønsker å prate.

Det kan hende de henviser til frivillighetssentralen, fordi det kan være en plass der man får hjelp. Jeg har hørt mye om at frivillig arbeid av de eldre pensjonisteneer er noe de føler seg tilfreds og liker. Det er den følelsen at de bidrar til å være en slags engel for andre som gjør at de trives med det.

Det finnes forskjellig frivillig arbeid, alt ettersom hva som passer. Men jeg vet at hvis en føler seg litt isolert, lav selvtillit og ensom så kan det være vanskelig å bare få kommet i gang med det of møte opp der. Sånn er det lurt for meg å, derfor jeg ikke er ned på nor frivillig arveid.

Men Istedenfor at de bare henviser til frivillighetssentralen, burde de heller iallefall i starten følge og være en slags støtteperson til man er mer trygg og du kommer in i rutinene.