Jeg ser ikke helt nytten. Når jeg er takknemlig, så er jeg det. Det er absolutt ting å være takknemlig for. Å praktisere det som en slags motvekt til depresjon virker nytteløst og mot sin hensikt for min del. Å oppleve takknemlighet er godt når det skjer naturlig

Er det noen med kronisk tunge tanker som får noe vesentlig ut av praktisert takknemlighet?

Dette med takknemlighet tror jeg kan være vesentlig når man skal lindre depresjon. Dette for å gjøre offerrollen litt mindre. Misforstå meg rett, jeg er selv deprimert - for det meste alltid mild til moderat deprimert, og i perioder alvorlig deprimert. Man mater seg selv ganske heftig med selvmedlidenhet og en følelse av at ingen har det så ille som en selv har det. Å praktisere takknemlighet kan hjelpe en ut av denne gjørma, noe som er en positiv ting.

Samtidig har det liten hensikt da det ikke hjelper det faktiske problemet. Om du er deprimert og hater livet ditt og verdenen du lever i, så vil ikke takknemlighet automatisk løse disse problemene. Det jeg har observert er at de takknemlige er ofte de gladeste menneskene, selv om de ikke har alt de ønsker seg så er de fornøyd med hva de har. Ofte er de optimistiske og mennesker som fokuser på det gode fremfor det negative, og de er gjerne litt blinde for det vonde som skjer i verden - eller så er de fullstendig klar over det, men holder det på avstand og ofrer det ikke så mange tanker. Jeg beundrer sånne mennesker, det må være fint.

Får jeg noe vesentlig ut av å praktisere takknemlighet? Tja. For det meste ikke. Jeg er i et stadium av depresjonen der jeg egentlig gir en blank faen i det aller meste, så jeg bryr meg egentlig ikke. Kan lett bli provosert om jeg får beskjed om at jeg må være takknemlig for det jeg har. Det gir meg heller en følelse av dårlig samvittighet, en følelse av å ikke ha levd livet slik jeg burde og at jeg har gått glipp av noe. Ok, jeg har en fin leilighet, jeg har bil, grei økonomi, jeg har en jobb, det hadde nok vært verre om jeg ikke hadde disse tingene. Men det er slik at jeg har disse tingene, og jeg føler egentlig ikke at jeg drar noe nytte av det. Livskvaliteten er dritt fordi hodet mitt er dritt, ikke sant. Jeg driter i leiligheten og bilen min og jobben min gir meg ikke glede lenger. Hva skal jeg bruke penger på? Mat og snus. Mat som ikke smaker godt lenger og snus som bare er en dårlig uvane.

Med andre ord: fordeler og ulemper ved å praktisere takknemlighet. For noen fungerer det, for andre ikke.

Hei, smaragden. Ser ut som at du har kommet til ganske lik konklusjon. Det funker for noen og ikke for andre.

Jeg beundrer ingen for positiv tankegang, de er heller heldigere. Jeg tror at det er en tendens til å undervurdere den " negative", også fra den negative selv. Det er samme mekanismene i etthvert sinn, det fokuserer der det tror det må for å få det bra. Greia for den "negative" er at det positive er ikke positivt nok. Den "negative" er heller ikke blind for hvor kjip verden faktisk er

Vel... dette er min form for negativ. Den "positive" varianten. Det er jo mange negative som bare ser seg selv og skylder på andre. Selvopptattheten og narsissismen finnes over hele spekteret

Jeg beundrer dem som ikke dømmer andre for hardt, og samtidig vet å sette ned foten. De kjenner sin egen selvopptatthet og flipper ikke ut over tanken på at dem ikke bare er snille. Selv om Faktum er at de ofte er av de snilleste.

Jeg er takknemlig for mennesker i livet mitt som er av den sorten.

et arabisk ordspråk
fritt gjenfortalt:
jeg gikk og var så lei meg
fordi jeg hadde ikke sko
helt til jeg møtte en mann
han hadde ikke føtter.......

et arabisk ordspråk
fritt gjenfortalt:
jeg gikk og var så lei meg
fordi jeg hadde ikke sko
helt til jeg møtte en mann
han hadde ikke føtter.......

Moralen er at mannen uten føtter skal være takknemlig for at han ikke trenger sko?