Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Passer ikke inn.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Passer ikke inn.

april 2 2017 - 15:54
Jeg er så deprimert, vet ikke hva jeg skal gjøre.
Verden går så fort og jeg henger ikke med.
Jeg forstår ikke mennesker og jeg passer ikke inn. De fleste jeg møter klarer jeg ikke helt å forstå.
I dag er alt feil. Jeg har så mange uvenner på grunn av depresjonene. Jeg kan huske fra barnehagen at jeg begynte å tenke over hvor stygg jeg var. Og tjukk. Nå er jeg 34 og har enda ikke klart å vinne over tankene. Det i seg selv gjør det verre, fordi jeg begynner å innse at kanskje hele livet er og kommer til å være bortkastet. Etter så mange år gråter jeg fortsatt. Jeg har noen gode venner men også mistet veldig mange. Fordi jeg er annerledes og ikke forstår.
I dag er alt helt svart.
I går prøvde jeg å sende en melding til en gammel venninne som jeg ikke har snakket med på en stund. Det krevde mye av meg, men jeg vil bare ha litt harmoni i livet. Hun svarte med et sinne jeg ikke var forberedt på. Nå angrer jeg. Burde aldri utsatt meg selv for å forsøke.
Bor i Oslo og føler meg ensom. Vil ikke flytte tilbake dit jeg kom fra for har så mange brutte bånd til menneskene der.
Jeg skal levere gruppearbeid på skolen i morgen og ingen på gruppa gir lyd fra seg. Jeg er lei av å mase og sitter med følelsen av resignasjon.

Men det verste er kanskje følelsen av å ha blitt såpass gammel som 34 og enda ikke ha det bra. Aldri hatt det bra. Stakkars foreldrene mine som ikke fikk et normalt barn.
Akkurat i dag er de den eneste grunnen til å fortsette å leve.
Avatar

Re: Passer ikke inn.

april 3 2017 - 12:02
Synes du var tøff som sendte henne melding og forsøkte. I dette livet er vi nødt til å prøve og feile for å kunne oppleve suksess. Og noen ganger feiler vi kraftig - men vi lærer av det. Og de menneskene som er verdt å samle på, er de menneskene som er bevisst på at vi mennesker er fundamentalt rare, nysgjerrige vesener - og at det dermed er naturlig for oss å prøve og feile innenfor alt mulig rart. Så jeg synes du gjorde riktig i å forsøke og ta kontakt med venninna di, selv om det ikke ble en suksess denne gangen.

Husk at dette livet er midlertidig (uansett om man tror på et etterliv eller ikke), og at livet er et eneste stort eksperiment. Så om ting ikke gikk som forventet, er det fortsatt bare dette midlertidige livet det gikk utover. Vi skal alle dø uansett.

Følelsen du snakker om, om det å ha blitt gammel og fortsatt ikke føle at man har oppnådd det emosjonelle resultatet som man føler man egentlig burde ha oppnådd; er noe jeg kjenner meg godt igjen i. Også tanken om, "Stakkars foreldrene mine som ikke fikk et normalt barn." Men husk at hvis foreldrene dine virkelig er glad i deg (som jeg antar at de er), så setter de pris på deg selv om du ikke "var som alle andre barn"; nettopp fordi du er Deg - og det er Deg de er glad i.

Dessuten, hva er vitsen med å ha et liv hvis man ikke skal være unik? Hva er poenget med å ha et liv hvis man bare skal være en "normal" kopi av andre? Hva er poenget med å eksistere i det hele tatt hvis det ikke er Du som skal få eksistere?
Avatar

Re: Passer ikke inn.

april 3 2017 - 16:13
Tusen takk for svar :)
Jeg også syns jeg var tøff som sendte henne en melding. Fikk meg en skikkelig knekk av sinnet hennes. Vi har faktisk avtalt å møtes en dag, om to uker. Jeg hadde egentlig tenkt til å fortelle henne sannheten om alle de psykiske tingene som har spist meg helt opp innvendig i det siste. Men jeg er usikker på om jeg klarer å åpne meg hvis hun skal være sint på meg.
Sitter med følelsen av anger nå, selv om det kan hende at det går ok når vi møtes.
Jeg sitter også med følelsen at jeg iallefall får litt ro i sjela av at jeg har gjort et forsøk. Ambivalens er halve livet.

Vi skal alle dø ja :) Synd hvis jeg ligger på dødsleiet og føler at livet har vært kastet bort eller i allefall veldig redusert av psyken. Så utrolig trist og bortkastet.

En annen ting er dette gruppearbeidet. Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. Men jeg forstår likevel ikke. Når jeg spør et menneske om når skal du levere din del? Og dette mennesket rett og slett ikke svarer. Ikke en gang kommer med unnskyldninger eller svada. Men bare overser meg helt. Hva da? Er jeg usynlig? Har det ingenting å si at jeg blir stressa når du ikke har levert, og det har gått en uke siden fristen vi alle ble enige om? Hvorfor er det greit å ikke svare meg fordi jeg spør via internett? Det er jo den enkleste kommunikasjonsformen når man er en gruppe. Hvorfor er det greit å overse meg?
Det er vel helt sykt å få så mange tanker av en gruppeoppgave. Men det blir bare en dråpe i havet når det gjelder at jeg ikke skjønner folk og føler at folk gir faen i meg. Føler meg hele tiden så misforstått.

Jeg er litt redd for disse følelsene når det gjelder alder og psyke. Føler at håpet for å bli frisk i hodet er mindre og mindre. Og selv om jeg blir frisk, vil det ta lang tid, og hvor gammel er jeg da? Skal jeg starte å ha et bra liv når jeg er 50? Hvor mange flere år må jeg ha det fælt? Hvorfor har jeg blitt så mye dårligere i det siste?
Har fått henvisning til dps. Er redd for å ikke bli tatt på alvor, at de ikke skal se hvor langt ute på et jorde jeg faktisk er.

Jeg føler at jeg trenger en pause fra livet. Men jeg har endelig begynt å studere, så vil ikke sette det på vent. For en gangs skyld må jeg fullføre noe. Studiet interesserer meg ikke, men det er det jevnt over ingenting som gjør.
Jeg har fått så skremmende dårlig hukommelse med årene. Før hadde jeg selvtillit på at jeg var smart. Og det var jeg. Skole gikk veldig bra og jeg fikk til ting. Hvorfor har det gått i dass, hvem har jeg blitt?

Heldigvis har jeg fantastiske foreldre. Men de er litt eldre, og ikke ved så god helse, så jeg ønsker ikke å fortelle dem om alt kaoset mitt. Tror de hadde blitt så utrolig lei seg. Stakkars dem. Gir meg ting og oppmuntrer meg, selv om jeg er ingenting verdt.

Hva som er poenget med å eksistere vet jeg ikke gitt. Kanskje jeg ikke hadde lurt på det om jeg hadde det bra.
Dagen i dag er ikke fullt like jævlig som i går, men den er langt fra bra..

Avatar

Re: Passer ikke inn.

april 4 2017 - 18:53
Vet hvordan det er å få en knekk av sinnet til en annen person... Det er vondt. Det at du har avtalt å møte henne er også tøft gjort av deg. Men hvorfor er hun så sint på deg? (Hvis du veit årsaken, og hvis du vil fortelle om det her på forumet da...)
Om du skal åpne deg opp for henne imens hun er sint på deg, er en ting du må avgjøre selv om du klarer, avhengig av hvor sterk du føler deg... Du kjenner deg selv best. Prøv hvert fall å se for deg et worst-case-scenario, hvor hun er dritforbanna på deg samtidig som du åpner deg opp for henne... Føler du at du kan takle det scenarioet når du ser det for deg?

_ _ _

Når det gjelder gruppearbeidet deres; er det mulig at de ikke er pålogga på læringsplattformen deres annet enn når de henter oppgaven, samt når de skal laste den opp? At det er derfor de ikke svarer deg der, og at de isteden bruker andre kommunikasjons-plattformer (som f.eks. facebook, snapchat, sms e.l.)?
Hvis det ikke er en mulig årsak til at de ikke svarer deg, og du har prøvd å få tak i de flere ganger uten hell, så må du bare kutte de ut og glemme dem frem til de eventuelt svarer deg. Det er mulig at det kanskje kan gå ut over dine karakterer fra gruppearbeidet (siden dere da ikke får samordnet arbeidet deres), men det er i så fall en del av livets svinn/tap. Da veit du hvert fall til neste gang hvem folk du definitivt ikke skal være på gruppe med - som du sikkert kan påpeke til veilederen/læreren din.

_ _ _

Du er 34 år nå; da er det lenge til du er 50... Hvis du først finner løsningen på problemene dine, tviler jeg sterkt på at det vil ta hele 16 år for deg å bli bedre. Den vanskeligste delen av forbedre psyken sin, er å finne ut hvilke knapper som er de riktige å trykke på... Etter det er det bare å trykke på dem (altså å gjøre jobben). Det er selvfølgelig også strevsomt (særlig i starten), men da har du i det minste funnet veien for å bli bedre.

"Hvorfor har jeg blitt så mye dårligere i det siste?" Det er et godt spørsmål... Har du reflektert noe rundt hvilke spesifikke limiting beliefs du egentlig har? Så du finner ut hva som egentlig plager deg (hvis du ikke allerede veit det).

_ _ _

Hvis du var smart back then, så er du det fortsatt (hvis du ikke har hatt en hjerneskade i mellomtiden, men det tviler jeg på, basert på hvor oppegående du skriver). Dessuten, det å være smart er bare én av mange kilder til å føle seg verdifull. Du kan være "dum" og verdifull også.

"Hvem har jeg blitt?" Du har ikke blitt noen annen. Du er deg, og har alltid vært deg. Omstendighetene dine har kanskje forandret seg - men omstendighetene dine er ikke Deg.

_ _ _

"(...) selv om jeg er ingenting verdt." Den setninga var vond å lese... Jeg nekter å tro at du er "ingenting verdt". Du virker som en person som hovedsakelig ikke vil andre mennesker vondt, og da er du virkelig verdt noe i mine øyne!

Jeg er ikke deg, så det er selvfølgelig vanskelig for meg å motargumentere mot dine personlige argumenter for hvorfor du ikke har verdi; men du virker som sagt som et godt menneske - så derfor kan jeg med sikkerhet si at du har verdi - uansett om du tror det selv eller ikke.
Til forsiden