Orker snart ikke mer, er så forferdelig deprimert og suicidal nesten hver eneste dag. Føler meg hverken hørt eller ivaretatt av helsevesen da jeg har en borderline diagnose og har egentlig bare slutta å ta kontakt når det er vanskelig.

Lei av å ikke klare å holde ut det å ligge i senga engang.

Modige deg..du setter ord på dine vanskeligheter..ITa kontaktcmed fastlegen og start derfra?Koronatider gjør det litt vanskligere å få raskt hjelp?Ta dine medisiner og prøv å gå tur daglig?Snkk med en du stoler på og støtter deg?Søk hjelp frapsykiatrisk sykepleie i kommunen der du bor(fastlegen kan gi henvisning).

Hvordan går det med deg?
Hvorfor tror du helsevesenet ikke tar deg på alvor?

Kan du prate med andre enn helsevesenet, venner eller familie,?

Blitt kastet ut av dps da de ikke føler de kan gjøre noe mer. Kommunen fikk jeg avslag fra fordi jeg er for dårlig for at de kan gjøre noe da jeg trenger hjelp av spesialister. Er bestevenn med fastlegen min omtrent, han er en stor støtte men problemet er at det kun er så og så mye han kan gjøre. Hadde et selvmordsforsøk 27 desember men ble bare sendt hjem igjen fra legevakten, da de ikke ser det hensiktsmessig å legge meg inn. Føler meg som en kasteball. Klarer ikke ta medsinene mine til riktig tid og drikker bort alle relasjoner. Er ganske ferdig

Hvis du har lyst til chatte med noen, send pm.

Du kan chatte her med noen..og få litt støtte fra noen herfra?Som sagt det finnes psykiatrisk sykepleie på dagsentre i kommuner og der kan du går gratis til samtaler.Det finnes aktivitetssenter i kommunen der man kan delta på aktivitet med andre 1-2 ganger i uken..(du kommer å se der du er ikke alene av å vare annerledes ..og hva er annerledes liksom..de er mennesker som deg og meg) Alle har utfordringer og uro i livet uansett diagnoser eller ej.Les Kampen mot uro av Casper Sveip og lytt på podkasten Guro og guru...Da får du bedre selvinnsikt og visdom..Diagnosen er bare en knagg å definere en del av deg men det definerer ikke den du er som helhet..Ikke la deg overskygget av det..Se på det som noe som kan bli brukt på en måte og som en ressurs når du har overskudd og kommer oppover perioder bli kjent nok med når den viser seg og lær deg å leve med det på den måten at du holder deg til overflaten..dvs observer deg selv i forveien og ta steg i å dempe stormene(behandling du tar pluss gå tur hver dag eller noen ganger snakke med sykepleien,noen du stoler på,gå turer,sett deg ned og skrive,male,tegne,strikke..dyrk den deprimerte tiden i noe kreativ ..men samtidig gi deg sjanser å se lys i mørket..små små små gleder :en solnedgang og en kopp kaffe en bok du kan bla i og i det minste skumlese ..dette får oppmerksomheten bort fra alt tungt l,en blid sang,et barn som leker..lær deg se småsmågleder i hverdagen...Du er absolutt ikkeverdiløs,ikke la diagnosen overskyggge hvem du er og de som ikke støtter deg når du trenger....er ikke fordi du erverdiløs..ikke tadet pådeg..de forstår ikke..søk samtaler her og hus andre som har kunnskap om og ikke nødvendigvis bare dps osv..Du må iIKKE GI OPP DEG SELV først..for at andre skal kunne nå deg..tenk du er ikke depresjonen og diagnosen..det er bremsen som senker farten i ditt tilværelse..men man kan leve mer bremset og finne en gnist likevel.Skriv og mal og tegn..da blir byrden lettere når det er så tungt .Stor klem A drikke gjør ikke annet en en kortvarig konstant flukt fravirkeligheten...på alle måter..ekonomi ,helse ,avhengighet og fordype depresjonen og verdiløshets følelser.Har du vansklige relasjoner rundt..blir de ikke bedre fra drikking..isteden snu på Flisa og ta andre verktøy fra verktøykassen som kommer deg til gode og i mer lys:egen omsorg,MINDRE INDREKRITikK og mer indreros,mer forståelsesfull på livet og vennskap..og husk at du er ikke diagnosen ..du er et menneske med hjerte og liv som er verdifull og kan bli bedre med å dyrke noe kreative hobbyer, visdom og komme i nuet med seg selv på en sun måte åtilønærme seg..annet en drikking..for dette er iihvertall en falsk venn og farlig vei å gå på.:)

Takk for svar!

Vil si at jeg har gått i behandling i 15 år, så ingenting av det som blir skrevet over her er noe nytt for meg. Er bare dritt lei av å ikke bli tatt på alvor. Har gått i gruppeterapi i mange år, vanlige samtaler, ikke fått noen verktøy enda. Vurderer nå å gå til avisen for dette går ikke lenger!