Nedstengning som følge av pandemien plaget meg aldri nevneverdig. Jeg har aldri vært veldig sosial eller mye ute. Jeg har en familie jeg bor med nå som økonomien ikke strekker til på grunn av arbeidsledighet, og forholdet mellom mamma og meg har faktisk vært overraskende bra i perioden, selv om den er preget av mye psykisk vold. Jeg har heller ingen fysiske plager som følge av medisinsk neglisjé eller nedsatt immunforsvar.

Jeg merker dog at kjedsomheten har tatt fullstendig knekk på mine lyster. Kjedsomheten var drenerende før, men nå er jeg faktisk redd den vil gjøre meg permanent arbeidsledig. Jeg har ikke energi til noe. Før kunne jeg orke å gå en tur eller lese en bok, men nå orker jeg ikke engang drikke (jeg hadde et alkoholproblem før pandemien) eller lese et notat. Det eneste jeg har krefter til er å slå på TV-en og spise mat som ikke trenger tilberedning eller oppvarming. Jeg har ikke krefter til noe.

Jeg blir sint. Livet mitt var allerede full av restriksjoner, og håpet om jobb og egen bolig var det eneste som holdt meg i live. Jeg er sint av å være lovlydig; jeg har ikke fått noe igjen for det. Jeg har vært lovlydig hele livet, og jeg føler jeg har tapt ufattelig mye. Jeg skulle gjerne gjort ugang, vært på fest med flere titalls personer hvis jeg bare kunne fått noe tilbake. Ofte vil jeg faktisk bare slå ned noen - synd å si det. Jeg er lei av å gjøre det jeg får beskjed om. Det har ikke hjulpet og hjelper ikke meg noe som helst!

kjenner meg igjen
i ditt voldsomme raseri
jeg også har alltid vært
opptatt av å gjøre det rette
men hva har jeg fått igjen?
mistet jobb gjennom 10 år
mistet kjæreste/kone
mistet mine 2 barn
vræææææl
jeg er så sint!!!!!

Plassering av sinnet, hvor kommer det ifra er kanskje vanskelig å finne ut av. Spør deg bakover om «hvorfor» og med noen undringer underveis. F.eks:

«Hvorfor skriver jeg i sinne nå?». Svar: «jo fordi jeg føler null fremtidsbedring».

«Hvorfor føler jeg null fremtidsbedring?». Svar: «Fordi jeg ikke kan noe»

«Hvorfor føler du at du ikke kan noe?»
Svar: «ingen vil ha meg i jobb»

«Det er 5,5 mill i Norge. Er det trolig at ingen av disse vil samarbeide med meg ?»
Svar:» noen kan det jo være»

«Hvem kan noen være. Hva liker jeg å gjøre»
Svar:»Jeg liker å føle og se at folk smiler til meg»

«Hvorfor liker du at folk smilet ?»
Svar:»jeg føler da at de vil tilbringe tid og opplevelser med meg»

Osv.

—————

ChrissCross: er du sint på et samfunn som du føler har kneblet dine personlige utfoldelsesmuligheter, eller er det mere innoverrettet sinne. Altså at du gjør handlinger som på små vis skader deg selv. MEN som gir deg flere «bekreftelser» på din elendighet. Hjernen søker bekreftelser, på begge sider. Altså både positive og negative. Det at du har lyst til å ty til vold kan indikere at du «roper» etter lyset, men samtidig at hjernen søker bekreftelse på at du er «no good». Selvdestruksjon altså. Det er komplekst, og tungt å få tak på. Jeg har vært (mer) i slikt før, og det hender av og til nå også.

Alien: er du også sint på noen ? Eller deg selv ? Av årsaker du lister opp. Barna f.eks. er jo ikke borte, men du ser de ikke daglig. Du er kanskje sint på småting hjernen din «lurer» deg til å tro på at utløste kjeden av katastrofer ? Hva ville den «motsatte-Alien» gjort ? Altså «anti-hjernen» din som ikke hugger deg selv ned. Ville den hatt ro og gått en snakketur med noen ?, dratt å sett på bilutstilling ?, tatt et rekesmørbrød ? etc.

Poenget jeg forsøker å få fram er selvdestruktive handlinger og tanker som kommer fordi hjernen søker etter bekreftelser på det den har «trent» på. Å være nedslående er det den har trent på i det siste. Hva med å skrive ned disse ordene og ta opp den lappen og lese det av og til: «Hva ville en god venn sagt om denne tanken. Er det nå helt sånn ?».

Bra oppsummert av Nidelven, det er ikke lett å få den bekreftelsen man er ute etter nå i disse dager og tanker er selvforsterkende .

Selv har jeg sett mye på Tv under pandemien og havnet der du er med å ikke ha energi. Mitt største tips er å finne inspirerende serier og YouTube . Bruk tiden på å se stoff som kan være til inspirasjon og læring. Selv har jeg hentet inspirasjon til å ha militærstruktur ved å ha sett feks kompani lauritzen. Dvs er opp senga om morgen, ha rutiner, negative tanker er selvforsterkende, ikke tenke bare gjøre, lag mat, gå ut, tren osv. få utløp for energien. Hjernen tilsynelatende ganske dum. Man må finne strategier for å lure den. Ikke tenk bare gjør, til slutt blir det en vane. Håper du finner ut av dette. Lykke til

«Just do it»

Vet det er et skomerke, men ofte er det bedre å starte med å gjøre noe. Man kan tenke mens man gjør noe også, men da får de «ønskede» tankene blitt med på tur. De «ønskede» tankene er hjernens lurerier. Bekreftelser er som godterier til hjernen. Vanedannende.

Takk forøvrig mann289, godt å høre og lese om tips/innspill fra flere som har innsett at hjernen er litt «reptil» til tider.

Tenk deg at du har en «overhjerne», den er 10 cm over hodet ditt - eller som Simon Templars «Saturnring» rundt hodet. Den vurderer det dine raske tanker forteller deg. Det er 7 personer i panelet i «overhjernen»:

1. Lytteren. Lytter og spør etter informasjon du kunne tenkt å fått fra hjernen, men ikke har fått enda.

2. Hurtig. Hurtig tolker hint og sender de avgårde raskt uten å sjekke/teste dem.

3. Praktikeren. Sier hvorfor ting vil funke; fordeler, gevinst, innsparinger. Tenker mest framover.

4. Oppfinneren. Kommer med forslag, ideer, alternativer og provokasjoner for å fremme hva som er interessant i en idé.

5. Gjennomføreren: Bryr seg ikke om tenkeprosessen; det er bare å starte å gjennomføre. Er rastløs, og bruker de andre sine argumenter for å «komme igang».

6. Avventeren. Vurderer hvorfor noe kan gå galt, hvorfor kan det være ulovlighet eller logikken bak en kommende katastrofe. Er rasjonell og ikke styrt av følelser.

7. Hjernerepresentanten. Vurderer dine personlige utfall etter hva du investerer i tid/ressurser/opplevelser og følelser. Kan ha trøbbel med å se andres paneldeltakeres perspektiv pga. eierskapet i tanken.

Oppgaven i overhjernen er å la hver og en av disse i panelet få uttale seg om tanken/kjøret. Og slik forsøke å løse og vurdere tanken med en rolig paneldebatt hvor Hjernerepresentanten styrer debatten, og ingen blir avbrutt når de snakker og alle deltar.

Jeg er vel mest av alt sint på meg selv, men samfunnet også.