Føler meg mislykket i dette samfunnet. Føler meg utenfor den A4 boksen som er den «rette» veien å gå. Føler jeg ikke mestrer noe, fordi det jeg mestrer blir ikke rett i forholdt til A4 boksen. Jeg har så lyst å få til ting, studere - være flink som alle andre. Få en karriere av studie, gjøre noe givende. Men jeg får bare ikke til å konsentrere meg med skolefag. Nå har det gått så langt at jeg tørr i åpne skoleboken for å prøve, tørr ikke...fordi i alle de 13 årene på skolen så har jeg gang etter gang fått bekreftelse på at jeg ikke er god nok i form av karakterer, uansett hvor mye jeg jobbet. Skulket aldri, hadde pågangsmot , alltid blid og satt i flere timer for å kunne akkurat bestå. Selv den dagen jeg gikk ut av VGs, så var jeg så gla jeg hadde bestått alle fag - men rett før vi skulle få rosene våre så fikk vi inn eksamenskarakteren fra spansk skriftlig, den fikk jeg stryk på. Der og da skjønte jeg ikke helt konsekvensene av å stryke...skjønte ikke at det skulle stoppet livet mitt helt opp, se alle andre dra videre på studiene sine, mens jeg satt der plutselig alene. Skolen var ferdig med meg, hadde ingen kontaktperson som hjalp meg, eller tok kontakt med meg når jeg fikk stryk karakter. Føltes ut som jeg var bare luft. Jeg rettet meg opp i ryggen, fikk kranglet til meg å låne spanskbøker gratis så jeg kunne prøve på nytt...kjøpte spansktimer hos sonans, men der møtte jeg enda enn vegg. Ingen hjelp å få, selv hvor mye jeg prøvde å forklare. Bestemte meg for å sette spansken litt på pause. Helt siden VGs så har jeg jobbet 100%. Jeg har stått på, skaffet meg vekterkurs og jobbet ræva av meg for å gjøre meg god, utvikle meg der. Men nå etter snart 5 år, syntes jeg det fortsatt er flaut å svare når folk spør hva jeg gjør. «Jobber som vekter, men tenker på å ta opp fag» svarer jeg vær gang. Men jeg tørr ikke å si at jeg bare jobber som vekter og at jeg føler meg lite verdsatt eller sett ned på fordi jeg er «kun» vekter og tørr ikke ta opp fag, fordi de 13 årene på skole så har jeg ikke gjort noe annet enn jobbe med fag men fortsatt feilet.
Det siste har jeg kjent meg ferdig med alt; føler livet er stoppet opp, blitt en robot. Jobber på, fasaden min sier jeg har det perfekt, trener og drar på turer. Men sannheten er at jeg er piss lei av å stå opp, gjøre det samme greien vær dag, mens man ser alle andre rundt seg bli ferdig med studie . Skulle aldri tro jeg skulle si dette, men jeg er faktisk sjalu på de som sitter å sliter med eksamen, har ett studie å gå til. Etter 5 år med jobbing kan jeg søke med 23/5 regelen å jeg har dermed studiespesialisering, siden det kun var spansk eksamen jeg strøk på. Fjor sommer tenkte jeg, yeeess - endelig kan jeg søke på studier. Men nei, nå er snittet mitt for lavt. Så jeg kommer inn ingen plasser. Jeg ser liksom ingen lys i tunnelen. Jeg har strukket ut etter så mange hender nå, men det er ingen som vil hjelpe meg. Ingen som vil ta det ansvaret, selv jeg vet det er mitt ansvar. Men når jeg ikke vet hvor jeg skal begynne så er det så tungt. Ønsker jeg kunne fått tatt ett år på VGs å tatt opp norsk, engelsk og matte slik at jeg kunne fått opp snittet mitt. Men siden jeg er blitt så gammel er jeg ikke «verdig» nok til å få den hjelpen. Ser de har voksenopplæring for flyktingene som kommer inn i landet, og det syntes jeg er kjempebra - men hvor er den støtten for sånne som meg? Som har så veldig lyst.
Jeg har vedsiden av dette kjempet for å komme meg inn i Forsvaret, det var der drømmen startet. Jeg har vært inne i førstegangstjeneste og har en kjempebra tjenesteuttalelse og har fått hørt at jeg passer så bra der. Men etter endt tjeneste så må man søke videre, og der igjen stoppet teorien meg. Selv om jeg har bevist for de at den teorien om firkanter ikke beskriver meg som dum og at det ikke avgjør om man kan jobbe. Jeg har brukt så mye tid på å sende mailer, spørre de rette folka, fordi jeg vet man kan komme seg inn der uten teorien om man bare møter på rette person.

Jeg er ikke den smarteste i matte eller teoretisk, men jeg er ikke dum. Jeg funker veldig bra sosialt, praktiske ting så jobber jeg på som bare det. Har omsorg for folk, liker å glede andre og ta vare på mine nære og kjære. Men samfunnet har bestemt at hvis du ikke duger på høgskolen eller studerer så er du automatisk i underklassen, selv hvor mye man jobber på og prøver. Dette er det som holder meg våken om natten og gjør at jeg føler livet er meningsløst.

Jeg skjønner din frustrasjon, men forstår ikke hvorfor du synes at de som har gått på høgskolen eller universitet er bedre enn deg. De har mer utdanning , men det betyr ikke at de som personer er mer verdifulle enn deg. Du sier at samfunnet er det som bestemmer hvem som er bra eller ikke bra nok. Er du sikker på det? Kan det hende at det er du som setter altfor høye forventninger foran deg selv ? Så hva hvis du ikke har gått på høgskole eller universitet. Du har så mange ferdigheter ( omsorg for folk, liker å glede andre og tar vare på nære og kjære, er flink med praktiske ting osv. ) som kan verken tilegnes eller læres på universitet. Det finnes ikke jobb som er skammelig til å drive med eller utdanning som er mindre verdig. Det finnes bare personer som gjør en dårlig jobb. I stedet for å fokusere på hva andre forventer av deg, fokuser på hva det er som du trives mest med. Hva er det som du liker og er flink med. Drit i andre sine meninger. Lær å sette priss på deg selv. Du betyr.

Hei. Dette hjalp veldig. Tar det med meg videre i hverdagen, for å kunne bedre meg selv. Tusentakk.