Når du får barn har du ansvar.ett barn blir ødelagt av slike ting og påført store traumer og det er veldig alvorlig.får man barn har man ansvar.mange mennesker drømmer om å ha egne barn og er sterkt ulykkelige når de ikke har barn.barn trenger en mor og far.barn trenger kjærlighet og man må tenke på seg selv mindre når man får barn.det er realitet uansett hvordan dette høres ut for deg men det er ikke noe så hjerteskjærende som barn som blir forlatt.

Det er vanskelig å lese når du ikke skriver ordentlige setninger.

Ja, det er klart at barn vil bli preget av at far tar selvmord. Men de blir også preget av å leve i årevis med en far som er syk, har det vondt, er negativ, oppleves som avvisende og fraværende. Videre er ihvertfall min situasjon at min sykdom i større og større grad går ut over barnas mor, som også har det vondt, er negativ og kan oppleves som fraværende.

En viktig årsak til at jeg vurder selvmord er nettopp av kjærlighet til barna.

Hvordan kan du være skråsikker på at det ikke er bedre å bare "rive av plasteret"?

ArntFredrik, vi gir gjerne råd om å oppsøke hjelp når det fremstår som om personen ikke har gjort det allerede. Det er heller ikke alltid folk har oppsøkt hjelp mer enn et par ganger, som at de har prøvd en type medisin og en terapeut og gitt opp etter det, selv om det potensielt kan fungere mye bedre på neste forsøk fordi det er flere alternativer/metoder for behandling.

Du må ta litt høyde for at folk mener vel og svarer så godt de kan. Intensjonen til flertallet er i bunn og grunn å gi en støttende respons, selv om ikke alle har innsikt i hvordan man svarer på best mulig måte. Jeg vet hvordan det er å være så deprimert at det føles som om ingen respons er god nok, men jeg syns likevel det er viktig å anerkjenne den andres velmente innsats og heller forklare på en vennlig måte hvorfor det evt. ikke fungerer.

Det sagt, så tror jeg både selvmord og en tungt deprimert forelder kan være like utfordrende for barn på hver sin måte, så det blir vanskelig å påstå at det ene er så mye bedre enn andre. Jeg går utifra at du har prøvd rubbel og bit av alt som finnes av behandling.

Det er leit å høre om når noen befinner seg i en så umulig posisjon, og jeg kan bare si at jeg håper det på en eller annen måte blir lettere for deg.

Jeg også ønsker ikke bare døden, men hele jævla Ragnarok velkommen :( Jeg er veldig deppa og håpløs.

Det hørtes da drastisk ut. Ragnarok vil ramme så mange uskyldige som vil leve. For min del holder det fint om døden finner meg. Noe den gjør med alle før eller siden uansett. Så er vel bare å holde sin plass i køen og holde ut.

I dag har det vært en av de bedre dagene, og da er alt så mye lettere. Jeg vil jo egentlig sikkert ikke dø sånn innerst inne. Jeg vil jo egentlig ha det bra. Men det er den stadige skuffelsen og fortvilelsen over at man ikke klarer å ha det bra. Selv om man egentlig vet hva man må gjøre for å få det bedre, så klarer man ikke å gjøre det.
Blir litt sånn som forskjell på teori og praksis.

Det var godt å høre at dagen er litt lettere.jeg har vært fra jeg var 15 og nå er jeg 36 år i psykiatrien forskjellig behandling forskjellige behandlere institusjoner og hver dag føles jeg må holde ut jeg må holde ut og at alt blir bare som det er men likevel er jeg så fornøyd hos psykologen jeg har nå hadde ikke klart meg uten han men det jeg ville fortelle deg er at du må bare kjempe og kjempe uansett hvor umulig det føles og forferdelig for det å holde ut føles håplost for meg også for noen ganger er det om at ting ikke skal bli enda verre enn de er.jeg har for eks også stort savn etter barn og jeg må innrømme det kan føles så provoserende vil ikke såre deg men sånt prat om at barna klarer seg uansett.må jeg leve dette livet for barna.bedre ett barn med deprimert far enn at faren forlater det barnet det er min mening.folk kan gjerne være uenige.Ett forlatt barn kommer til å ha mye problemer i livet med årene når barna blir eldre så skjønner de også at faren var deprimert derfor er han slik men da har de far.tenk hvor verdiløs og forlatt ett barn føler seg når foreldre som skal være der for dem velger den veien.jeg skjønner om folk er uenige når jeg sier dette at ja det er egoistisk når man først får ett barn så må man skjønne at det barnet er avhengig.ett barn trenger kjærlighet og uansett om man føler man ikke kan gi dem alt er å forlate det verste.stå på tyren og hold ut uansett hvor umulig det føles og tungt.jeg heier på deg.klem

Det er fantastisk å lese at du faktisk har noen lettere dager av og til. Det viser at du har livsvilje!

Jeg står fast på at å prøve å finne sosiale aktiviteter, sånn at man har psykologisk nettverk med andre som holder en "gående", slik at man har en viss (og i hvert fall tålelig) mengde ansvar og forpliktelser, er veldig viktig for å unngå depresjon. Vi mennesker krever og trenger intellektuell stimulans. Det er livsviktig for oss. Dette er forskjellen på depresjon og livskraft.

Prøv å finne noen sosiale aktiviteter.