Har mest lyst til å gi opp livet,og ønske døden velkommen, og håpe at den kommer og finner meg raskt.
Tror nok ikke jeg kommer til å gjøre noe, men det er det jeg føler for.

Prøv å ta små grep for å bedre livet og livssituasjonen :) Hva er det du søker? Hva mangler du? Er det venner og kjærlighet? Ta små grep, begynn å bli litt mer sosial fra tid til annen, søk ut grupper, hobbyer og aktiviteter du kunne ønske å bli mer aktiv i, sjekk ut hvor de ligger, søk åpningstider og kanskje ta en telefon.

Eller kanskje én stor snuoperasjon er det som trengs? Hvis du har økonomi til det, dra på en ferie! En to-ukers ferie hvor det er sol og strand. Den psykologiske friheten ved å komme seg vekk fra vante rutiner og sine fire vegger hjemme kan være veldig befriende, og jeg mener det er viktig for alle.

Livet skal være en gledesreise. Identifisér hva som mangler og søk mot det! Du er også 100% fri til å bestemme over dine valg, så klart så lenge det er innenfor loven. Hvis du føler deg hindret, så er det noen som manipulerer deg, og da kan det være en idé å prøve å frigjøre seg fra slike mennesker.

Jeg er forresten også Tyr, og føler det sånn fra tid til annen. Men jeg vet at veien ut er via disse tingene. Å søke seg til aktiviteter som holder en aktiv og i live. Vi er en del av et samfunn, og vi kan velge å ta del i samfunnet om vi ønsker. Da blir fort døden et mer distansert tema man helst ikke ønsker å tenke på noe mer.

Vet du hvorfor du har det slik? Vet du hva følelser du har og hvor de kommer fra?

Bra skrevet, Nattemørke.

Det er jo en god ting. Da står du fritt til å eksperimentere med livet, og la døden komme når den vil. Eller orker du ikke prøve mer?

Mangler det viktigste, som gir mening i å leve.
-Venner,(ikke hatt kontakt med venner på flere år, så er vel ikke igjen noen venner)
-kjærlighet,(vi lever i samme hus pga barnet), thats it.
-sex(over 2år siden sist),
-et sosialliv, ( ikke eksisterende),
-interesse for noe som helst egentlig.
Lever ikke, bare eksisterer her i livet og gjør det man må gjøre.
Utad virker jo alt normalt, med fast jobb, samboer, barn, en ok økonomi, men det hjelper jo ikke når det bare er et spill for galleriet. Lysten til å fortsette livet er borte.
Ferie og sydentur har vi faktisk vært gode på, mini er 4år og vært 7 ganger i syden.
Så det har blitt en del av normalen det også, og ikke noe spesiellt eller ekstra å glede seg over. Klarer ikke å glede meg over noe.
Jeg vet godt at man må begynne i det små, og ta et lite skritt av gangen.
Ja det hjelper å komme seg ut i frisk luft og være fysisk aktiv, men det holder ikke engang med sjumils støvler for å komme seg over den dørterskelen.

Jeg føler meg som en skilpadde, som har sitt trygge sted inni det harde skallet sitt, for der kommer ingen inn, og ingen kan trenge igjennom. Og den kan stikke hode, armer og ben ut når verden utenfor virker trygg. Og så er det bare å smette inn igjen når det blir skummelt der ute. Men oftest dømt til døden om den blir vippet rundt på ryggen.

Daglig og ofte flere ganger daglig, dikter jeg opp det siste brevet, og planlegger.
Og ønsker at jeg hadde kjørt meg ihjel på motorsykkel da jeg var 27.

Hva jeg ønsker. Et normalt liv. Å kjenne glede, kos og kjærlighet, sex, venner, interesse for ting, en hobby.

Er det greit å ønske å dø? Eller ikke?


Noen som har noen meninger rundt det?

Om det er greit å ønske å dø - Det reiser jo en del etiske spørsmål som er vanskelige for hvem som helst å ta stilling til. Jeg føler det beste er å sette alt i perspektiv for å finne et sant svar på det. Jeg mener det skal være ekstremt gode grunner til å godta at det er greit å ønske å dø. Jeg så et program om det en gang, der var det en som levde med konstant ekstreme smerter, ingen medisin eller behandling hjalp. Han skalv og gråt konstant under samtalen. Kona var sliten av situasjonen. I slike tilfeller tenker selv jeg at da, da kan det -kanskje- være greit å la personen få slippe smerten. Men da hadde jo ikke jeg noe medisinsk innsikt. Kanskje en løsning var like rundt hjørnet?


Jeg mener nok at en virkelig bør tenke på de en har rundt seg. Du har en samboer, og to barn. Uansett hvor lite verdt du føler deg, så vet jeg at disse betyr enormt mye for deg, og du betyr enormt mye for dem! Hvis du hadde gjort det slutt, så hadde de blitt så lei seg og sørget veldig lenge. Du er et godt menneske, så jeg tror ikke du vil at de skal ha det så vondt.

Du står faktisk i en god samfunnsposisjon. Jeg føler kanskje at du har glemt å nære indre drømmer og gi dem det som trengs.

Du savner nærhet, kjærlighet, sex, hobby, vennskap og livsglede, som jeg kan se det.

Jeg kan i hvert fall garantere en ting, hvis du begynner med fysisk aktivitet, så vil du begynne å føle deg bedre. En halvtimes gåtur -hver kveld-. Dette kan være starten på snuoperasjonen.

En annen ting som har vært kjempefint for meg har vært svømming, å være i vann, for eksempel badeland. Lyden av vann som renner og plasker, voksne og barn som leker, å svømme forsikig rundt, det er virkelig balsam for psyke og sjel. Ta med samboer og barn ,og kanskje uten barn også! Det kan være romantisk :)

Kanskje prøv å søk på nett eller andre steder i byen, om det finnes noe av interesse du kunne tenke deg å melde deg på.

Livet består av rutiner. Da gjelder det å implementere rutiner som gir livskraft og livsglede. Ikke vær redd for å prøve å gjøre det.

Du skriver du har en samboer. Begynn å varte ho opp litt. Ta ho med på restaurant. Gå turer sammen. Gjør enkle ting sammen som kan åpne opp for videre nærkontakt. Du er åpen om at du er Tyr. Jeg er veldig interessert i astrologi. Kanskje sett deg litt dypere inn i hvordan stjernetegn din kone er, og forstå hverandre bedre? :) Jeg har ei venninne, og vi har mye moro av å tulle litt med hverandre når det kommer til våre stjernetegn.

Jeg unner deg ikke å miste sjansen til å få tilbake den gode følelsen innvendig. Det kan føles langt unna nå, men jeg vet at det ikke er umulig å få det tilbake! Livet har så mye godt å by på, alt du trenger å gjøre er å bestemme deg for å ta del i livet! Gjør det for din egen skyld, min venn. Jeg har også vært i dine sko, og det er ikke helt over enda. Jeg har også hatt lyst til å slippe alt fra tid til annen.

Men jeg føler det er urettferdig. Jeg er et godt menneske, og jeg skal IKKE Gi opp bare fordi jeg har vært litt uheldig her i livet! Og jeg vil ikke at du heller skal gi opp, nettopp fordi du bare har havnet i et hull! Du har mye mer styrke enn du tror akkurat nå.

Du er et godt menneske! Dyrk det gode i deg selv. Finn frem empatien igjen. Kanskje å skrive og hjelp andre på forumet her kan være en god medisin? Du har sikkert masse livserfaring å dele! Kanskje du kan være den som redder noen fra å dø en dag? Har du tenkt på det? :)

Jeg tror du har mye igjen. Til sist vil jeg også igjen nevne at jeg oppfordrer deg til å holde deg unna alkoholen. Den gjør alt bare verre. Det blir lettere å få igjen ekte følelser når man kutter det ut.

Ønsker deg verdens beste dag i morgen og hver dag resten av livet, til vi skrives igjen. Jeg sjekker innom fra tid til annen.

Vær glad og takknemlig for det du har :) Du er en veldig god person!

Du har utad det livet jeg drømmer om hver dag... Jeg faller i tusen knas hver gang jeg ser de som har det. For meg er også kjærlighet, sex og nærhet blitt alt. Skjønner jo tomheten når det er fraværende i forholdet... Er det umulig å komme seg ut?

Om å ønske å dø: det er tragisk men ekstremt forståelig. Lever med tankene 24/7. For meg høres det ut som du er i en livssituasjon det er mulig å komme seg ut av. Hvorfor ikke sette alle klutene til og oppsøke steder for fellesskap eller datingsider før du gir opp? Jeg sier det med all forståelse. Jeg er overmannet av håpløshet hver dag

Som du da sikkert skjønner så kan man ikke alltid stole på det man ser utad. Det er ikke gull alt som glitrer. Joda det er selvfølgelig mulig å komme seg ut av forholdet, men alene har jeg jo ingenting å leve for. Har begynt å se på satsing sider ja. Men tør nok ikke å gjøre mer enn å se der.

Redselen for sosiale medier og kontaktsider skjønner jeg også. For min del er problemet nettopp at jeg ikke har et normalt liv som 37 åring. Det ødelegger selvfølelsen. Men du kommer fra motsatt kant utad. Er du redd for å bli oppfattet som unormal? At folk skal finne ut?

Vet ikke helt om jeg skjønte hva du mente med motsatt side utad.
Hva er normalt i dag? Ha venner på en skjerm, eller faktisk møte de i virkeligheten? Eller det jeg tror, begge deler.
For min del er det ingen av dem, så vil ikke påstå at det er noe normalt liv.
Er ikke aktiv på sosiale medier, så er vel litt skyld i det selv at jeg ikke henger med lenger.
Vil heller ikke påstå at det er normalt å ikke ha hatt sex siden august 2017 når du har den råe dama som samboer. Og junior virker, så det er ikke noe problem hverken kroppslig eller med lysten min.
Men sånn ting har blitt vil hun helst ikke ha noe med meg å gjøre. Vi bor i samme hus pga et felles barn. Men vi snakker ikke mer med hverandre enn nødvendig.
Egentlig så ønsker jeg at alt skal komme ut, men jeg tør ikke gjøre noe med det selv.
Har vært hos psykolog flere turer, men synes ikke det hjelper noe særlig. Ikke i behandling nå.
Er vel både depresjon, og sosial angst inne i bildet her. Unngår å treffe folk dersom det er mulig. Ser jeg gamle kjente på butikken f.eks er jeg ikke den som går bort å sier hei, det var lenge siden osv. Men skynder meg i en annen retning, og håper vedkommende ikke har sett meg.
Skulle gjerne ringt gamle kompiser og spurt om vi skulle treffes/ finne på noe, men det får jeg meg ikke til å gjøre. Vet ikke hva det er for noe, men det sperrer helt. Så nå når jeg har fått luftet ut noe av dette, mener jeg at det ikke er et normalt liv.
Men kan gjerne ta i mot meninger fra andre.

Mente bare at når folk kommer i kontakt med deg trenger du ikke skamme deg over det du må si. For meg er det et hinder at jeg skammer meg over hele livet mitt.

Nei, det høres ikke normalt ut. Hvis du har den råe dama og ikke har det bra. Hvordan går det an liksom?? Bare ordene "rå dame" gjør meg Suicidal. Når du har hatt selvtillit til å få henne, er det mystisk for meg med den sosiale angsten. Du høres akkurat ut som meg når angsten var verst. Og da turte jeg omtrent ikke å se på en pen dame...

Du har det ikke godt. Noe må forandres, eller aksepteres. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har gode svar. Eneste målet jeg har i livet er jo å få en rå dame

Hun som fant meg,/ vi fant hberandre for 16 år siden. Hadde det ikke sånn da. Men det er jo noen kilo siden. Så følelsen av at jeg ikke er bra nok for henne lenger er jo tilstede må jeg si. Det er jo noe av det som gjør livet surt og vanskelig, og ikke ha det bra sammen med sin kjære. Bare se men ikke røre, og kun se med klær på. Ikke noe sitte sammen i sofaen med en film. Den gangen hadde jeg alt det jeg ikke har i dag. Venner, osv. Som nevnt tidligere. Vil ikke blande barnet inn i dette for barn skal holde sin plass som uskyldige, men det er vel nesten det eneste jeg har nå som jeg ikke hadde da. Men ting ble værre når hun ble gravid. Når jeg tenkte på hvilket ansvar som lå i ordet "pappa".

Hvorfor skammer du deg over livet ditt? Vet du mere spesifikt hva du skammer deg over?

Må faktisk innrømme at det føles litt godt å fortelle/skrive det man sliter med. Og ingen dømmende ansikter her som ser på deg. Så spytt ut, ikke vær sjenert.
(kun en oppfordring, vil ikke kommandere noen)

16 år ja. Da kan ting forandre seg har jeg hørt. Håper til noe bedre for meg. Det høres ut som du ikke er bra nok for henne lenger. Virkeligheten er stygg. Damer ser deg som helten eller ikke. Sannheten er også at du er for bra for henne. Man behandler ikke kjæresten sin så kaldt. Du fortjener bedre.

Du høres ut som en mr. Nice guy. Det er noe jeg jobber hardt med å bli kvitt selv. Man kan være alt i verden, bare ikke for snill og grei. Damene sier de liker det. Ja, hvis du vil bli venninne med dem, gjør de nok det

Spesifikt alt. No Job, no money, deprimert, visse helseplager, deler leilighet med far pga. økonomisk situasjon. Rart jeg ikke får dame sant?

Fint det du sier om barn. Bare et appropo. Det er ikke alltid bra at to foreldre som hater hverandre holder sammen.

Sant, men som sagt, hva skal jeg da leve for?

For øyeblikket er det to grunner til at jeg holder meg i live. At mitt barn ikke skal vokse opp uten far. Og at min samboer ikke skal bli alenemor.

Men på den annen side så ville vel sikkert mor ha funnet en ny type etterhvert, og også da en farsfigur for barnet.

Barnet kommer til å være sterkt preget av det resten av livet, hvis du ikke er der. For barnet betyr du og mor alt. Du ser det på tv hvordan folk lengter etter å finne sin egentlige far/mor. Lev for barnet. Og lev for moren også hvis det gir deg mening.

Anbefaler deg å være åpen med dama di om hvordan du føler det. Skriv det f.eks i et brev hvis du syns det er vanskelig å ta det opp i person. Et forhold stagnerer lett når man ikke har god kommunikasjon gående, så parterapi kan eventuelt være noe å vurdere.

Vil også anbefale deg å ikke gi opp profesjonell hjelp. Jeg regner med at du har vært åpen med lege og psykolog om om dette, dvs. selvmordstankene? Har du vurdert antidepressiva? Jeg vil ikke pushe meds på noen uten videre, men det er noe som har hjulpet meg enormt, så jeg bare nevner det. Og det er ikke alltid det klaffer optimalt med en terapeut på første forsøk, så det kan lønne seg å prøve ut flere for å se om det gjør en større forskjell.

Til sist syns jeg det blir feil å stemple dama som den "slemme", som Redsinder gjør. Det er ulike grunner til at et forhold går i stå, og man er gjerne sammen om det, selv om det fra eget ståsted har en tendens til å føles som et svik fra den andre. Hvem vet hvilke tanker og følelser ho måtte bære på som ho kanskje heller ikke greier å kommunisere tydelig.

Sant, Gummihjerte. Hun har sine grunner som alle andre. Bare vet at det ofte er som jeg sier. Leste en bok om Mann/kvinne fra psykologer som jeg fikk av min psykolog (en dame). Den bruker ordet "helt" gjennomgående for hvordan en mann skal være attraktiv for en dame.

Det er kanskje ikke det Tyren trenger å høre. Bare høres ut som han er i en ond sirkel, og kommer til å fortsette å bli såret av den dama. Kanskje ikke. Det er nok lurt å ta de stegene du sier først.

Det ser ut som du har det akkurat som meg, bare den viktige forskjellen jeg lot meg overtale til å bli sykmeldt. Så nå har jeg ikke engang jobben. Som deg har jeg ingen venner, ingen interesser og en kone som bare er her. Hun vil gjerne støtte meg, men har ikke lenger noen andre følelser for meg en en pleier ville hatt på et sykehus. Dagene går til å se på netflox og lese om selvmordsmetoder på nettet. Jeg går til en psykolog, men hun gjør det heller værre enn bedre. Har et "opplegg" som hun kjører, men som jeg ikke forsår noe av.

Om noen måneder dyttes jeg vel over på AAP, og etter det på uføretrygd. Resten av livet. Men det blir neppe så lenge. Det eneste som holder meg igjen er barna.

Hold på jobben din. Ikke la noen overtale deg til å bli sykmeldt. Jeg mistet ihvertfall den eneste kontakten jeg hadde med omverden.

Svarene her på forumet er stort sett de samme fra alle sammen. "Be om hjelp" (jeg har ropt om hjelp i over ti år), "gå en tur" (ja det løser nok alt), "du må ikke ta selvmord for det blir bedre" (hva faen vet dere om det).

Var sykemeldt fra forrige jobben. Bytta jobb for to og et halvt år siden. Og trodde det skulle bli løsningen, men det hjalp bare en stund. Må nok bare fortsette å leve med det. For det er jo ikke lov å dø.

Hvorfor skal man absolutt leve i årevis i lidelse, og med et ønske om å dø. Bare fordi at det ikke er "greit" å velge å avslutte et liv man ikke selv ønsker å leve.

Skal man velge å leve et liv man ikke ønsker å leve, for å ikke såre eller påføre andre smerte/lidelser?
Eller skal man velge avslutte sitt eget liv, men da såre og påføre andre smerte/ lidelser?

Ikke et lett valg.

Når du får barn har du ansvar.ett barn blir ødelagt av slike ting og påført store traumer og det er veldig alvorlig.får man barn har man ansvar.mange mennesker drømmer om å ha egne barn og er sterkt ulykkelige når de ikke har barn.barn trenger en mor og far.barn trenger kjærlighet og man må tenke på seg selv mindre når man får barn.det er realitet uansett hvordan dette høres ut for deg men det er ikke noe så hjerteskjærende som barn som blir forlatt.

Det er vanskelig å lese når du ikke skriver ordentlige setninger.

Ja, det er klart at barn vil bli preget av at far tar selvmord. Men de blir også preget av å leve i årevis med en far som er syk, har det vondt, er negativ, oppleves som avvisende og fraværende. Videre er ihvertfall min situasjon at min sykdom i større og større grad går ut over barnas mor, som også har det vondt, er negativ og kan oppleves som fraværende.

En viktig årsak til at jeg vurder selvmord er nettopp av kjærlighet til barna.

Hvordan kan du være skråsikker på at det ikke er bedre å bare "rive av plasteret"?

ArntFredrik, vi gir gjerne råd om å oppsøke hjelp når det fremstår som om personen ikke har gjort det allerede. Det er heller ikke alltid folk har oppsøkt hjelp mer enn et par ganger, som at de har prøvd en type medisin og en terapeut og gitt opp etter det, selv om det potensielt kan fungere mye bedre på neste forsøk fordi det er flere alternativer/metoder for behandling.

Du må ta litt høyde for at folk mener vel og svarer så godt de kan. Intensjonen til flertallet er i bunn og grunn å gi en støttende respons, selv om ikke alle har innsikt i hvordan man svarer på best mulig måte. Jeg vet hvordan det er å være så deprimert at det føles som om ingen respons er god nok, men jeg syns likevel det er viktig å anerkjenne den andres velmente innsats og heller forklare på en vennlig måte hvorfor det evt. ikke fungerer.

Det sagt, så tror jeg både selvmord og en tungt deprimert forelder kan være like utfordrende for barn på hver sin måte, så det blir vanskelig å påstå at det ene er så mye bedre enn andre. Jeg går utifra at du har prøvd rubbel og bit av alt som finnes av behandling.

Det er leit å høre om når noen befinner seg i en så umulig posisjon, og jeg kan bare si at jeg håper det på en eller annen måte blir lettere for deg.

Jeg også ønsker ikke bare døden, men hele jævla Ragnarok velkommen :( Jeg er veldig deppa og håpløs.

Det hørtes da drastisk ut. Ragnarok vil ramme så mange uskyldige som vil leve. For min del holder det fint om døden finner meg. Noe den gjør med alle før eller siden uansett. Så er vel bare å holde sin plass i køen og holde ut.

I dag har det vært en av de bedre dagene, og da er alt så mye lettere. Jeg vil jo egentlig sikkert ikke dø sånn innerst inne. Jeg vil jo egentlig ha det bra. Men det er den stadige skuffelsen og fortvilelsen over at man ikke klarer å ha det bra. Selv om man egentlig vet hva man må gjøre for å få det bedre, så klarer man ikke å gjøre det.
Blir litt sånn som forskjell på teori og praksis.

Det var godt å høre at dagen er litt lettere.jeg har vært fra jeg var 15 og nå er jeg 36 år i psykiatrien forskjellig behandling forskjellige behandlere institusjoner og hver dag føles jeg må holde ut jeg må holde ut og at alt blir bare som det er men likevel er jeg så fornøyd hos psykologen jeg har nå hadde ikke klart meg uten han men det jeg ville fortelle deg er at du må bare kjempe og kjempe uansett hvor umulig det føles og forferdelig for det å holde ut føles håplost for meg også for noen ganger er det om at ting ikke skal bli enda verre enn de er.jeg har for eks også stort savn etter barn og jeg må innrømme det kan føles så provoserende vil ikke såre deg men sånt prat om at barna klarer seg uansett.må jeg leve dette livet for barna.bedre ett barn med deprimert far enn at faren forlater det barnet det er min mening.folk kan gjerne være uenige.Ett forlatt barn kommer til å ha mye problemer i livet med årene når barna blir eldre så skjønner de også at faren var deprimert derfor er han slik men da har de far.tenk hvor verdiløs og forlatt ett barn føler seg når foreldre som skal være der for dem velger den veien.jeg skjønner om folk er uenige når jeg sier dette at ja det er egoistisk når man først får ett barn så må man skjønne at det barnet er avhengig.ett barn trenger kjærlighet og uansett om man føler man ikke kan gi dem alt er å forlate det verste.stå på tyren og hold ut uansett hvor umulig det føles og tungt.jeg heier på deg.klem

Det er fantastisk å lese at du faktisk har noen lettere dager av og til. Det viser at du har livsvilje!

Jeg står fast på at å prøve å finne sosiale aktiviteter, sånn at man har psykologisk nettverk med andre som holder en "gående", slik at man har en viss (og i hvert fall tålelig) mengde ansvar og forpliktelser, er veldig viktig for å unngå depresjon. Vi mennesker krever og trenger intellektuell stimulans. Det er livsviktig for oss. Dette er forskjellen på depresjon og livskraft.

Prøv å finne noen sosiale aktiviteter.