Hei,
Har nettopp blitt sykemeldt på grunn av stress/depresjon og går derfor hjemme nå. Har vurdert å ringe hjelpetlf, men blir så lett på gråten for tiden så derfor er det lettere å skrive.

Jeg er 33 og gikk fra min exsamboer i sommer etter et 17 år langt forhold. Det viste seg at vi ikke var så samstemte om ønsket om barn som det han hadde fått meg til å tro. Han er knust og ringer og sender meldinger til alle døgnets tider. Jeg forsøker å komme meg videre, men kjenner på en veldig sorg over at den familien som jeg hele tiden så for meg nå ikke blir noe av. Jeg har hatt noen helseutfordringer som gjør at jeg vet at jeg vil trenge litt assistanse for å kunne bli gravid så selv om jeg "bare" er 33 sliter jeg nå veldig med tanken på at det kanskje vil være for sent å finne noen å stifte familie med. Jeg sliter med å være alene når alle venner og bekjente har giftet seg og får barn og jeg lurer egentlig litt på hva som er meningen med livet. Jeg klarer å trene, gå tur og komme meg ut, men finner ikke noe mening i noe som helst.

Jeg har aldri hatt psykiske plager før så dette er helt nytt for meg og jeg ser jo av de andre innleggene her at min situasjon nok ikke er like alvorlig som mange andres, men jeg trengte bare å skrive ned noen tanker. Takk hvis du tar deg tid til å svare.

Hei, Penguin90

Det du går igjennom nå er det nok mange som har fått kjenne på. Det er tross alt 17 år av ditt liv - på godt og vondt - som lukkes. Trøsten må være at det etterhvert åpner seg noen nye muligheter og fine opplevelser venter et sted der fremme.

Du skriver ikke noe om hva slags forhold dere har nå eller hva slags forhold til ex-en du vil ha. Det beste er så klart om dere begge kan ta vare på de gode minnene og opplevelsene og gå videre som - om ikke venner så vel forlikte.
Den ekstra belastningen det er for deg at han ringer og sender meldinger til alle døgnets tider bør du få slippe. Med mindre du selv har et håp og et ønske om at dere kan finne tilbake da så klart. Er det belastende kan det være en tanke å gi klar beskjed om at hvis han ikke kan klare å ha en normal kontakt så må du bare blokkere ham. Han bør høre på deg og respektere ditt ønske.

Skjønner at det å få barn og etablere familie er noe som betyr mye for deg. Men det er ikke for sent. Du er ung og det kommer når det kommer. Med eller uten assistanse.
At det er vanskelig å se "alle" andre etablerer seg skjønner jeg kan være med på å forsterke de vonde følelsene, men det må du nok bare leve med. Det er sånn det er. Så må du fokusere på å ta vare på deg selv. Trene, gå tur ... det får mening når du har fokus på at det er riktig for deg.

Du skriver at din situasjon nok ikke er like alvorlig som mange andres. Vel, til det er det bare å si at det er alvorlig nok for deg og da er det alvolrig nok. Det gjorde sikkert godt å få skrevet noe ned. Rare greier det der :-)
Snakk med familie og venner - få med deg noen på tur. Å gå tur er sunt og forfriskende, og det kan være en utrolig fin måte å få snakket med noen på også.

I Fredrikstad sier vi at "det årnær sæ". Det gjør det sikkert også for deg. Det gjelder bare å komme igjennom den fasen du er inne i nå :-)
Ta vare på deg selv, prioriter deg selv og lykke til :-)

Sorg kan være like stor selv om saken kan føles stor eller liten. Så det må du ikke føle på, bare å få snakket ut :)
Det er hvordan du selv føler det som har noe å si for deg selv.

Nå vet jeg ikke helt hva problemer du referer til innen fertiliten. Men det er nå lov for kvinner og fryse ned egg som kan tas i bruk i senere alder. Det må mann selv betale for, er lov men blir gjort privat. Men da har du ikke det tidspresset lenger, med at det må finne en nå i dette sekund.

Det er også mulighet for kvinner å bli gravid alene med donor system. Da er du mamma uten partner, det har også nylig blitt lovlig.

I min egen venneflok er det mange venniner som har selv bestemt og ikke få barn. Så alene blir du nok ikke er ganske mange nye venner som kan finnes.

Men ja hverdagen blir jo annerledes da du er vant med å være 2. Hadde ikke like mange år som du men var ikke lett etter bare 5 år. Vil jo alltid være glad i vedkommende, ganske vansklig å være sur og hate hele tiden. Men ja om han ringer og meldinger hele tiden kanskje greit og informere om hva du føler. Eks om du vil ha mer tid for deg selv til å finne ut av ting og at det er i en tydlig beskjed som ikke kan mistolkes. Men ja om du plutslig føler for å ha en ny prate er det heler ikke feil og møte eks ta en middag og snakke ut om spørsmål enn eventuelt sitter igjen med som ble glemt under bruddet. Er ikke noe fasit på sånne ting. Speielt viss det er noe du tenker mye på og ikke kommer over uten å spørre. Gjøre det du selv føles rett for deg selv :)

Takk til dere som har skrevet til meg. Når det gjelder spørsmål om hva slags forhold jeg ønsker til eksen så hadde jeg i utgangspunktet håpet at vi kunne fortsette å være venner, men måten har har oppført seg på etter bruddet (grenser til trakassering og psykisk vold) så tror jeg ikke det er noen god ide. Jeg vil egentlig ikke ha noe med han å gjøre og kjenner overhode ikke på noe savn eller kjærlighetssorg ovenfor han. Hans oppførsel de siste par månedene har bare understreket for meg at det var riktig beslutning å gå fra han. Det har vært vanskelig å sette grenser for oppførselen hans også fordi vi eier bolig og bil sammen som jeg gjerne vil kjøpe han ut av (han vil ikke ha noen av delene), men jo mer jeg setter grenser for meg selv jo vanskeligere gjør han det å samarbeide om de praktiske tingene. Føler at jeg må "gå på eggeskall" rundt han og holde han fornøyd for at han ikke skal bli sint. Som nevnt ingen følelser igjen for min del så sorgen jeg føler på ligger nok mer i redselen for å ikke få min egen familie en dag.

Sender deg en klem