Hei. Mann 28 år her. Jeg har i en del år nå følt på manglene overskudd, og føler det stadig blir mindre de siste årene. Dette innlegget ble kanskje litt langt, men håper dere som eventuelt leser dette har tolmodighet til å lese gjennom.

Jeg er i en 100% fast jobb som er middels fysisk krevende, men litt før fjor sommer ble jeg sykemeldt som følge av en fall-ulykke hjemme der jeg fikk multifraktur i helbeinet. Fra litt før jul har jeg hatt gradert sykmelding, frem til noen uker siden når jeg begynte fult i jobb igjen.

Jeg liker å reise, gå på turer i skog og mark, og jeg driver med oppussing av et eldre hus, så denne skaden var veldig kjedelig til å begynne med. Jeg kan fortsatt ikke gå mer enn et par kilometer i ulendt terreng, men noen måneder etter skaden skjedde kunne jeg begynne med gradvis økende lengde på oppussing-øktene. Når jeg etterhvert kunne holde på flere timer igjen la jeg merke til noe positivt ved at jeg fortsatt hadde en del mer overskudd enn jeg har vært vant med når jeg jobber, selv etter flere dager med oppussing etter hverandre. Denne sykemeldings-perioden har derfor gjort meg mer bevist på hvor lite overskudd jeg har hatt, og har, nå når jeg er tilbake i full jobb igjen. Det jeg ikke forstår er hvorfor jeg ikke har det samme overskuddet etter jobb som med arbeid hjemme, selv om det fysisk sett er ganske likt.

Jeg hadde mye energi i tenårene og kunne gå lange turer dag etter dag, også med tung sekk, men de siste årene har jeg skjeldent nok overskudd til turer og andre ting som gir meg glede. En annen konsekvens av mangelen på overskudd er at jeg har et nærmest ikke-eksisterende sosialt liv. De få dagene jeg orker å finne på noe føler jeg ofte at jeg heller må prioriterer på meg selv. Når jeg var ferdig med skolen hadde jeg en venn, men vi mistet kontakten kort tid etter jeg begynte i arbeidslivet. Siden da var det mangen år jeg ikke hadde venner. Kollegaene mine er flinke til å arrangere sosiale aktiviteter, men siden jeg skjeldent har overskudd har jeg blitt god på å finne på unnskyldninger for å ikke bli med. Det er mange år nå siden sist jeg var i en sosial setting som har gitt mulighet til relasjonsbygging. En grunn til dette er nok at det føles ekstremt vanskelig for meg å delta aktivt i samtaler og jeg får som regel ikke noe positivt ut av dette, så jeg unngår det heller så godt jeg kan.

De siste årene har jeg derimot vært noe sammen med en av vennene til min bror på grunn av en felles interesse i natur-fotografering. Men ellers har vi lite til felles og det kan derfor gå flere måneder mellom hver gang vi finner på noe sammen, spesielt nå på vinteren og mens jeg har vært sykemeldt siden dette gir mindre foto-muligheter. Jeg har nå i mange dager tenkt på å invitere han til helgen på en skogstur og middag hos meg etterpå, men siden jeg ikke veit hvor mye overskudd jeg kommer til å ha i helgen kommer det nok ikke til å bli noe av. Jeg tenker også ofte på om jeg bare bør bryte kontakten, så slipper jeg å være en byrde for han, og slik at jeg får ekstra tid til å lade opp.

Når jeg er i full jobb må jeg bruke de fleste ettermiddager og helger til oppladning, og mange dager føler jeg mangel på overskudd allerede fra tidlig på morgenen. I helgene sover jeg også ofte 10 timer eller mer og til langt på dag. Som et resultat bruker jeg derfor de fleste ettermiddager og helger låst til sofaen, og senga i helgene. Greit nok av og til, men når jeg så ofte har mye heller lyst å drive på med noe mer aktivt som gir meg glede, uten at jeg orker det, begynner jeg å føle på depresjon. Det føles dermed som om de fleste ettermiddager og helger blir som en del av jobben, og ikke den fritiden det skulle vært. Også i ferier bruker jeg en del av de første dagene til oppladning, og så de siste dagene til mental forberedelse til det jeg veit kommer når jobben begynner igjen. Kanskje jeg burde få meg et nytt brudd for å få en ny sykemelding? Kanskje en arm eller noe som ikke låser meg til sofaen? Toleransen min for fysisk smerte er ganske høy, så jeg vil heller ha dette hvis det betyr at jeg kan få et nytt avbrekk fra å føle konstant utmattelse.

Jeg har blitt god til å ha det kjekt aleine i eget selskap, og føler meg egentlig bare ensom når jeg er blandt andre folk. Men siden jeg orker mindre og mindre å gjøre det som gjør meg glad har jeg de siste årene følt på økende depresjon. Nå er jeg redd for at jeg er på vei ned i et mørkt hull av dyp depresjon og ekstrem sosial angst, uten noen vei ut. Depresjon har lange vært som gresk for meg siden mental helse aldri før i mitt liv har vært et tema blant kjente, så jeg veit ikke heilt hvor jeg skal gjøre av meg. Siden jeg har endt opp i den (u)sosiale situasjonen jeg er i nå er det sikkert ingen som er, eller vil være, i posisjon til å se at jeg kanskje trenger litt hjelp. I tillegg har jeg blitt veldig god til å sette opp en fasade når jeg er blant famile (noe som fører til ekstra utmattelse), så det er ikke så mye håp der heller. Jeg har heller aldri vært flink til å be om hjelp, uansett hva, så det blir nok ikke lettere med tiden å be om hjelp...

Jeg begynner å føle meg ganske desperat og fortapt nå... Setter pris på alle innspill som kan hjelpe meg ut av dette mørke hullet jeg har havnet i, spesielt dersom noen har råd å gi basert på egne erfaringer.

kanskje du bør bytte jobb
den virker å ta din energi
tror det kunne vært
et forsøk i alle fall
kanskje da du hadde
fått tilbake overskuddet
være ærlig med deg selv
om du feks hadde presset deg
ut i skog og mark igjen
er det jo velkjent at det
på flere måter er bra også
vel jeg heier på deg jeg da ;)

Det at du foretrekker å bli syk eller brekke en arm eller et ben fremfor å gå på jobb, det er et signal som du bør ta alvorlig, DET er ikke vanlig. Så jeg anbefaler deg å oppsøke en psykolog, kanskje bør du bytte jobb, kanskje er det også andre ting som plager deg som du trenger å ta tak i.

Kjekt å vite at jeg iallefall har en som heier på meg, aliengang72 :)

Å bytte jobb er dessverre lettere sagt enn gjort. Søker stadig på ledige stillinger, men får lite respons. Har dessuten til gode å finne en jobb som ville vært så mye annerledes enn den jeg har nå.

Har en sjelden gang klart å presse meg selv ut på tur, men har aldri fått noe særlig glede i slike turer. Blir som regel distrahert av utmattelsen og klarer ikke fokusere på selve turen.

Vil selvsagt unngå å bli syk, men om det kan gjøre livet mitt lettere, så... Å oppsøke psykolog er nok også desverre lettere sagt enn gjort for meg.

Jeg har vært der du er, ble utbrent på jobb etter mye stress i en alder av 33, gikk flere år med dette i full jobb, følte alle signalene fra kroppen som sa ifra at dette ikke er bra for meg, men jeg tenkte at dette går over.
Men det gikk aldri over, jobbpresset og stresset bare fortsatte og jeg tenkte på jobb 24/7, angsten lå der hele tiden, samtidig som jeg følte at "dette må du tåle", "du kan ikke svikte nå" og "dette må du takle".

Til slutt endte jeg opp på kontoret til sjefen og strigråt, brøt sammen helt. Hadde da gått med dette i flere år, drakk alkohol hver dag og hadde tanker om å ta mitt eget liv, ville bare flykte vekk fra alt. Dytta vekk familie og venner, orket ingen ting, alt føltes tungt, deprimert og angst/fylleangst hele tiden, utslitt, tanker om å ta mitt eget liv, flykte.
Måtte bare sykemelde meg og fikk psykologtime igjennom fastlege etter en kort stund, fastlegen forsto meg og at jeg ikke hadde det bra + rusproblemer med alkohol. Tok meg 3 år før jeg "landet" og fikk samlet meg og sammen med NAV fikk jeg en ny jobb som passet bedre for meg.

Gå til fastlegen/legen og vær ærlig, si at du ikke har det bra, ikke tenk at det er flaut eller at du har "feilet", ring/bestill time nå! Få deg en sykemelding, bruk den tiden du trenger til å "lande", samle tankene og kanskje tenke om det er en jobb du kunne gjort som er mindre stress for deg. Eller hvordan din livssituasjon er og hvordan du kan leve det livet du vil, og ikke det livet du føler deg presset til å leve. Vi er mennesker og hver og en av oss er forskjellig, noen av oss trenger litt ekstra navigasjon for å finne en hverdag hvor vi føler vi kan gjøre en god jobb uten at den spiser oss opp.
Jobben vår er ikke det viktigste i livet, det viktige er hvordan du har det selv, familie og venner.

Søk hjelp, gå til lege/fastlege og si hvordan du har det, VÆR ÆRLIG MED SELV !

Det er vanskelig å presse seg ut av det vante, men du kan leve et liv der du har det bra hvis du setter deg selv først! Du er den viktigste personen i ditt eget liv!
Start nå!

Hei Soliteld!

Eg har ikkje samme erfaring som deg, men problemstillinga kjenner eg likevel til, til ei viss grad, og eg trur det er ein god del folk her og som kjenner seg igjen i den.

Viss ein skal sjå på det svart kvitt tenker eg at her handlar det om å stå i ting og fortsette, slik som kan virke lettast, vere tøff, sterk og modig og å skulle takle det som er/ følest forventa i samfunnet, KONTRA å gå fullstendig i bakken og ikkje takle nokon ting..

Altså.. Eg har vore i liknande situasjon på det viset at eg alltid har prøvd å ha ein jobb, helst 100% og å ta utdanning, som sjølsagt skal vere akademisk, også som forventa i visse vennekretsar. Ein tek utdanning, og får seg 100% jobb, men kjenner at det ikkje går.

Eg har nok i motsetning til deg merka at det har skranta tidlegare, og har vore nødt å sei opp og har prøvd på ny igjen og igjen.

Greia er den at ein er så redd for å "feile" at det følest som om det står om liv og død.

Men.. i samfunnet så er det ingen som er fullstendig enten eller. Suksessfull eller mislykka. Vi er kompliserte individ, og eg er veldig enig i det siste innlegget her. Det eg meinar er at det du kjenner på kroppen må du ta på alvor.

Eg tenker og at du bør snakke med legen din og kanskje du kan få ei sjukmelding eller noko..? Ingen treng å vite koffor du er sjukmeldt..

Angåande det at du skriv at du får tatt deg inn igjen når du pussar opp heime kontra jobb synest eg ikkje er noko rart i det heile tatt. Mange av oss har måtte gått ut av jobb, men ikkje alle ligg på sofaen for det. Det handlar nok om at det er noko i jobben din du slit med. Eg tenker at det du beskriv med at du begynner å få større og større problem med det sosiale dessverre er eit dårleg teikn, og eg er enig i at det beste er at du tek det på alvor ved å formidle det videre. Du er meir sliten og du har få eller ingen relasjonar, og det er jo noko vi alle MÅ ha.

Eg tenker at du må ut av den bobla du befinn deg i, for beklager, men eg trur du befinn deg litt i ei boble.

Det er lett å skjønne at det følest heilt umuleg å skulle "gå ut med" dette liksom, men det er jo tross alt det du har gjort med å først og fremst skrive dette innlegget, og det er jo første skritt.

Ja kanskje du må komme deg bitte litt ut av A4 ballongen, og du treng ikkje å gå ut med det offentleg med ein gong, men treng det nødvendigvis å vere eit nederlag?

Ein anna ting.. Kva har du eigentleg å tape no som du allerede har komme der du er?

Altså.. om dette virkar litt kraftig og hardt mot deg så er det ikkje meininga. Prøver å sei at eg kan gjenkjenne ein del, men at det dessverre er sånn at av og til har ein ikkje noko anna valg enn å stikke fingeren i jorda.

Håpar du har fått noko ut av det eg har skreve, og om det er noko du synest er totalt idiotisk, så håpar eg du berre gløymer det.

God helg!