Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Now I lay me down to sleep

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Now I lay me down to sleep

feb 7 2017 - 03:30
Jeg vil bare dø. Visne fra alt.
Trøsten er at det kun gjør vondt når jeg puster..

Hei.

Leit å se at du ønsker å dø. Det å dele tunge tanker med andre kan hjelpe. Oppfordrer deg derfor til å skrive inn til veilederne på sidetmedord.no og få til en dialog med dem. Eller du kan ringe til Hjelpetelefon 116 123 og få noen å prate med der.

Hilsen
Administrator
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 7 2017 - 18:17
Ser ikke poenget med det
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 8 2017 - 13:15
Hei, jeg er her hvis du vil ha noen å dele tankene dine med. Ser jo håp i at du har postet her, at du egentlig ønsker å få det bedre. Er ganske fortvila selv og vet litt hva det går i.
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 8 2017 - 16:08
Hei Hjortelort. (Fantastisk kallenavn, forresten)

Jeg postet det innlegget for å fjerne den verste toppen der og da. Enklere å ta det ut her, enn på noen rundt meg. De fleste her skjønner at det ikke nytter å komme med "skjerp deg", eller "ta deg sammen".

Det meste er bare tungt og vondt om dagen. Har hatt det sånn i mange år, og som for mange andre, svinger det veldig.
Lysten til å dø er vedvarende.
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 9 2017 - 12:13
Hva er det som plager deg, lille marekatt?
Avatar

Marekatt?

feb 10 2017 - 07:43
Det meste plager meg. Kanskje det som tynger aller mest, er at jeg ikke klarer å dø.
Avatar

klare å dø?

feb 10 2017 - 17:35
du mener at når det kommer til stykket, så vil du ikke dø? Eller du tør ikke å gjøre det?
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 10 2017 - 18:33
Å, jeg vil... men er for feig
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 10 2017 - 20:36
Hva er det som gjør at du vil dø?
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 11 2017 - 02:09
Jeg er sliten.... og lei av meg og livet mitt.
Har kjempet i motbakke i mange år.
Avatar

Hei...

feb 11 2017 - 02:51
Kjære Euridice, du er i hvert fall ikke alene om å ha det sånn.

Alt det du skriver, kunne vært meg. Jeg er selv inne i en av disse verste periodene akkurat nå, og jeg har levd med dette i mange, mange år. Og jeg ønsker å dø. Jeg er ikke suicidal, men jeg skulle ønske jeg slapp å leve mer.
Hva som gjør at jeg lengter etter døden, er at jeg har kjempet med dette i så mange år at jeg ikke klarer å se at det kan bli bedre. Jeg har vært sterk så lenge, at jeg har brukt det opp. Jeg har ikke mer "sterk" igjen. Og ALT er bare vondt. Alt er vondt, hele tiden.
Av og til tenker jeg at hadde jeg vært en hund, ville de gitt meg en sprøyte og latt meg slippe. Det er det som er det humane å gjøre med dyr som lider, ikke sant...? Men fordi man er et menneske, skal man holdes i live for enhver pris. Selv om livet til tider ikke er til å holde ut.

Jeg går selv til psykiater. Og, selv om jeg ikke klarer å tro på det akkurat nå, prøver jeg desperat å stole på at hun vet hva hun snakker om. At det er mulig å bli frisk. At dette bare er depresjonen som snakker. Og håpet jeg ikke har, men som av og til vokser til et sandkorn, er nok til at jeg utsetter døden bare litt til, og litt til.

Jeg vet du er sliten. Jeg er det selv. Dødssliten. Men jeg håper du får hjelp, eller oppsøker hjelp. Og klamrer deg fast litt til. Depresjonen er som en tjukk tåke som gjør det vanskelig å tenke og føle klart.
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 11 2017 - 06:53
Kjære, kjære kaffetakk.

Som du treffer meg med det du skriver.

Eneste jeg ikke er enig med deg i, er at jeg er dødssliten. Jeg er livssliten.
Jeg har tenkt så mange ganger på hva som er igjen, når håpet er borte. Jeg er suicidal, kronisk sådan. Men som tidligere nevnt, for feig til å gjennomføre. Men det har vært mange, hva skal jeg kalle det, "Ønskeforsøk". Det er så tungt og det gjør så vondt. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som gjør at jeg ikke klarer gjennomføre. Men jeg tror det kalles snillpike-syndrom. Jeg VET jeg har mange rundt, som ville tatt det tungt.

Jeg har tenkt om jeg bare kunne blitt syk, og dødd. Da hadde jeg jo ikke gjort det selv. Liksom mer legitimt det.

Jeg fikk hjerneslag for ett år siden. Så jeg ble jo skikkelig syk. Men var visst heldig, som de sier. Ingen utfall. Eneste er at jeg blir veldig fort sliten.

Jeg går til en fantastisk psykiatrisk sykepleier. Vi har et langt samarbeid, hun og jeg. Strekker seg over mange år.

E.
Avatar

Min dypeste forståelse.

feb 11 2017 - 11:17
Hei :)

Jeg kjenner meg så godt igjen i hva dere snakker om... Jeg føler jeg bare eksisterer, i en boble.... Er blitt mer og mer lei, sint og frustrert da jeg ikke klarer å "ta meg sammen", sover lite, men når jeg først sovner etter mye gråt, så blir jeg like skuffet når jeg våkner og klumpen, stresset er der med engang... Vil så gjerne dø, men klarer det ikke... det er ikke så mange som ville savnet meg, så vet ikke hvorfor jeg holder igjen. Troen på et bedre liv blir lengre og lengre borte og jeg er livredd for innleggesle, dopet ned, ikke forstått... Hva om jeg ikke klarer å forandre meg selv og tankene mine?
Sliter så mye med tankekjør, bekymring og angst at jeg har konstant uro, så det er mye gråting og katastrofe tanker...
Tenker ofte jeg også at bare jeg kunne få sovnet inn og bli borte, hvorfor bli holdt i livet?
Avatar

gjøre det slutt

feb 11 2017 - 13:30
jeg forstår faktisk ikke, dere som skriver at dere har mange rundt dere som ville tatt det tungt hvis dere forsvant, og så vil dere likevel dø. Jeg tenker at dere har veldig mye godt i livet, dersom det er mange som er glade i dere.....
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 13 2017 - 00:51
Jeg kan forstå at du ikke forstår, senadalen.
Jeg vet jeg har mennesker rundt meg som setter pris på meg og er glad i meg.
Men tomheten og ensomheten i meg selv er det ingen som kan gjøre noe med. Bare jeg selv. Det har jeg holdt på med i godt over 20år, og den kampen blir man så inderlig sliten av.

Jeg har det ikke godt i livet mitt.
Avatar

hei igjen euridice

feb 13 2017 - 17:49
Jeg tror at tomhet og ensomhetsfølelse kommer av at vi ikke tør å dele det vonde med noen. Det er iallfall min erfaring, at når jeg åpner litt opp og forteller noen hvordan jeg egentlig har det, og dette blir tatt imot, så forsvinner noe av tomheten, og jeg blir fylt opp av en slags varme som den andre formidler til meg. Fordi veldig mange mennesker (kanskje de fleste) vil prøve å forstå og hjelpe hvis du virkelig våger å dele. Mange vil også kjenne seg igjen i en del av det du forteller. Fordi når det kommer til stykket, så er vi mennesker ikke så forskjellige. Vi trenger alle å bli likt, vi liker ikke å bli avvist. Og vi trenger å bli forstått. Så hvis vi alle blir litt flinkere til å lytte til hverandre, prøve å forstå hverandres situasjon, så tror jeg at vi kan få et bedre samfunn, der færre føler seg ensomme og tomme........kanskje noen av de som du har rundt deg som er glade i deg, vil både tåle godt at du forteller, og prøve å hjelpe?
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 13 2017 - 18:11
De aller fleste i familien min vet jeg sliter, det gjør også mine aller nærmeste venner.
Og ja, de lytter, prøver forstå, trøster når det trengs, sparker med bak når det trengs.
De er enestående hele gjengen. I tillegg har jeg en psykiatrisk sykepleier jeg går til regelmessig.
Men denne tomme, triste ensomheten er der allikevel. Jeg føler meg ensom, sammen med andre.
Men ja, jeg er ellers veldig enig med deg.
Avatar

ensomhet....

feb 13 2017 - 23:50
Men vet du selv hvorfor du har denne tomme, triste ensomheten da?
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 14 2017 - 00:03
Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan jeg var for en stund siden, kanskje 3-4 år siden var jeg akkurat som dere.
Jeg led meg gjennom hver dag og så ingen grunn til å stå opp om morgenen. Hver lille ting var en kamp og jeg så ikke glede i noen ting. Jeg var rett og slett tungt deprimert og full av angst. Jeg tenkte på døden hvert sekund av mitt liv, og jeg ville bare dø mer enn noen ting annet i livet.
Men i dag, etter mye jobb både med meg selv og med hjelp fra profesjonelle og også medikament behandling, har jeg blitt ganske mye bedre. Jeg er nesten ikke deprimert lenger, men angsten og tvangen er der en del.
Men det som hjalp meg i første omgang var ett opphold på psykiatrisk avdeling, hvor jeg fikk oppfølging daglig med behandlere. De hørte på meg, og hjalp meg med å forstå hvorfor jeg tenker slik jeg tenker. Etter det har jeg vært både hos psykolog/psykiater, og fått oppfølging fra psykisk team i kommunen. Jeg er fri fra selvmordstanker, takk og lov, for det er forferdelig. Jeg tror dere også kan bli bedre. Man må bare gi det tid og akseptere seg selv for den man er. Man har utfordringer, man har vanskeligheter, men prøv å få til små ting som gir deg glede. Og mest av alt, ikke vær redd for å søke hjelp. Vær helt åpen med behandlerne dine, og kanskje en innleggelse på psykiatrisk er en mulighet.
Når jeg var på det verste gikk jeg 5 år uten å være utenfor byen jeg bor i, jeg tok ikke buss eller tog, satt bare på i bil med søstra mi, ingen andre, fordi jeg var livredd for å sitte på. Jeg isolerte meg hjemme, hadde ingen ting å gå til, og gikk på puben 4-5 ganger i uka og drakk og hadde nachspiel og var på nachspiel hele tida. Jeg kunne sove hele dagen. Husarbeid var umulig. Men i dag er jeg, noen år senere, med i Frivillighetssentralen med å jobbe på en bruktbutikk en gang i uka, jeg trener to dager i uka, og jeg hjelper innvandrere med leksehjelp noen ganger. Jeg har tatt opp kontakten med venner som jeg ikke orka å være sammen med når jeg var syk, og er både på cafe og andre ting jeg har glede av. Jeg har fremdeles ganske dårlig selvbilde, og føler meg ofte mislykket, i forhold til mange andre, men har lært meg å skyve de tankene vekk når de kommer. De siste årene har jeg reist utenlands, vært på festivaler, konserter, fotballkamper osv., og for meg var det en helt utenkelig tanke når det var på det verste. Ikke gi opp, søk hjelp, vær åpen, prøv å utfordre deg selv hver dag. Håper inderlig at dere kan se at dette kan gå over, livet kan bli bedre, men det er kun deg selv som er ansvarlig for å bedre ditt eget liv. Man må ha veiledere og samtalepartnere, men først og fremst er det deg selv som er ansvarlig for din egen livssituasjon. Ønsker dere alle god bedring, og at dere får ett håp om at livet kan bli bedre.
Avatar

Re: Now I lay me down to sleep

feb 16 2017 - 11:11
Jeg er full av beundring og glede, over å lese at du har det bedre i dag. Og slipper selvmordstanker, for de er altoppslukende.
Men allikevel blir jeg litt oppgitt av "før så var jeg, men nå"-historier. Ikke misforstå meg, vær så snill.
For meg er det liten bedring i sikte.
Til forsiden