Jeg tror at jeg har det og har litt lyst til å høre fra noen andre som lever med den diagnosen.
Det virker som det er vanskelig for folk med det å innse selv at de er sånn og sånn. Jeg har gått i mange år til psykologer og andre folk for å få hjelp og støtte, men aldri blitt noe bedre. Jeg tror det har handlet mest om at jeg har gått til dem for å få annerkjennelse fra dem, men aldri skjønt hva det egentlige problemet var for at jeg ikke hadde det bra med meg selv.
Det er vanskelig for meg å være ærlig fordi jeg vet at noen av "overlevelsesstrategiene" mine ikke har vært helt uselviske....

Jeg har blitt diagnosert med generalisert angst, sosial fobi, depresjon og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. I senere tid fikk jeg uspesifisert personlighetsforstyrrelse fordi de mente at jeg hadde trekk fra både emosjonelt ustabil og unnvikende, men ikke nok til å fastslå en av dem. Men ingen av de diagnosene har gitt noe særlig mening.

Har endelig fått time til ny utredning, som jeg ser frem til, men kvier meg også litt...
Har noen blitt utredet for dramatiserende pf og evt blitt behandlet for det? Jeg lurer på hvordan behandleren forholdt seg til deg da dere fant ut at det var problemstillingen. Grunnen for at jeg spør er fordi jeg er redd for å bli dømt som "ond" osv, basert på veldig mye negative uttalelser om denne diagnosen.

Beklager også hvis det ble rotete skrevet eller noe...

Hei. Hvis du kjenner deg igjen i symptomene så har du sikkert dette. Men virker som at noen psykologer ikke er helt oppegående selv eller ha veldig lav mentaliseringsevne. Det virker som at noen bare vil finne noe, selvom det blir helt feil. De fokuserer mere på å finne noe men har ikke evner til å hjelpe. Opplevde selv å ikke ha nok symptomer til noe diagnose men at psykologen satt blandet emosjonelt og unnvikende på meg allikevel. Kjenner meg ikke igjen i det hele tatt og opplever det bare som skadelig siden jeg hadde PTSD. Så hvis ikke noe hjelper kanskje det ikke er riktig????‍♀️

Synes det er ganske spesielt å sette diagnoser pasienten ikke er enig i. Hvordan skal det være til hjelp da. Man kan faktisk finne alt i ALLE om psykologen Cherry-picker eller vender og vrir på ord og budskapet i fakten man forklarer. F eks husker jeg at hun klarte å endre det jeg sa som f eks at jeg følte på et savn eller smerte da jeg var yngre, som en sorg. Men det var ganske mange år siden. Dette klarte hun å endre til at jeg følte meg «tom» noe som er et symptom på emosjonelt ustabil. Sånn holdt hun på. Hun skulle ha det til at jeg følte på et «hat» også, fordi jeg sa at jeg følte meg litt bitter hjelpeløs og lei meg etter å ha blitt banket av min tidligere kjæreste. Så ja, hadde jeg lest journalen under min verste PTSD så hadde hun nok klart å bryte meg ganske ned. Merket at hun ville at jeg skulle føle var noe galt med meg, men ettersom ikke psykologen kjenner deg eller til ditt liv så blir det ikke noe annet enn deres egen persepsjon. Derfor er det viktig at pasienten er enig og kjenner seg igjen. Dette var en psykolog på DPS. Så har ekstremt dårlig erfaring med de, noe jeg ikke har i en privat en jeg gikk til tidligere som var veldig profesjonell og gjorde en genuin jobb med å hjelpe. i stede for å sitte å prøve å finne noe som kunne støtte deres personlige hypotese. Det blir så dumt og bare veldig feil. Vet at en del har dårlig erfaring med DPS mens andre har god erfaring ettersom de får en god og kyndig psykolog som ser de for den de er. Jeg tror noen bare dømmer, tenker automatisk det verste om deg og det eneste de ser er diagnoser og skjemaer. De klarer ikke se helheten eller personen.

Ja, jeg blir forvirret over alt. Det føles ut som de ser "seg selv" mer enn de ser meg som helhet ja. Jeg fikk generalisert angst og sosial fobi diagnose i 2012 ish. Kan ikke huske at de forklarte hvordan generalisert angst var og fikk heller ingen behandling for det, men fikk "hjelp" til sosial fobi da. Det eneste jeg skulle øve på var å gå rundt i gangene på sykehuset for å venne meg til å være rundt folk. Jeg forstår at det kan hjelpe hvis det er sosial fobi som faktisk er grunnen for at ting er vanskelig liksom, men det var det ikke for meg. Jeg vil heller kalle meg usikker på meg selv, enn å ha sosial fobi. Jeg går ute blandt folk hele tiden, så skjønte ikke hvorfor jeg skulle "gå rundt å venne meg til det".
Har blitt så desperat etter å finne en forklaring hvorfor jeg er som jeg er, at jeg researcher alle slags ting for å finne "svar", siden det ikke virker som verken dps eller noen andre kan finne noe som gir mening! Jeg har jo perioder med depresjon og angst, på en måte, men det er heller ett resultat/tillegg av noe dypere/mer reelt enn at jeg er en person som lever med angst og depresjon liksom. Hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg mener det er en vesentlig forskjell!!!
Og emosjonelt ustabil er jeg ikke. Ikke engstelig unnvikende heller, men jeg kan forstå at det ser sånn ut i enkelte tilfeller - men igjen så er det ett resultat av at jeg ikke blir tatt på alvor når jeg prøver å formidle og be om hjelp som faktisk fungerer - da trekker jeg meg enten inn i meg selv/blir stille fordi jeg vet at det ikke er noe vist i å si noe mer, eller så kan jeg bli sint og si ting jeg egentlig ikke mener.