Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Noen der ute som vil snakke? j25

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Noen der ute som vil snakke? j25

aug 21 2016 - 21:55
Helt ærlig, så synes jeg det er fryktelig kleint (ja, kleint - på min dialekt betyr det altså flaut skråstrek teit) å skrive om hvordan jeg føler meg. Ettersom jeg har avsluttet min utredning hos psykolog, fordi jeg klarte rett og slett ikke å åpne meg. Jeg hadde bare lyst til å krype under den grå IKEA stolen å gjemme meg hver gang hun spurte meg et spørsmål. Jeg følte meg bokstaveligtalt som en sandkasse hvor hun bare gravde dypere og dypere ned i meg, og vondt gjorde det. Hun lærte meg på en måte å takle angsten/depresjonen på. Jeg lærte også i norsktimene at jeg ikke skal starte omtrent hver eneste setning med "jeg", men det gjør jeg fremdeles. Og sånn er det. JEG lærer aldri. Det jeg vil frem til er at det er gjerne lettere for meg å formidle meg skriftlig. For hver gang det kommer et spørsmål om hvordan jeg har det, så føler jeg for å gjemme meg under det store lappeteppet som mormor gav til meg i 25-års gave. Helst så vil jeg ikke snakke om det. Jeg vil helst ikke snakke om noen ting som omhandler meg selv, men jeg har kommet til et punkt i livet (om det er tidlig midtlivskrise, ikke vet jeg) hvor jeg bare er nødt til å komme ut av denne hersens bobla. Jeg er født med mye humor og selvironi, det har jeg arvet etter min far. Så jeg har lett til å bare tulle bort problemene mine. "Går det bra med deg?" - "Jaja, det går fint altså, forutenom at jeg har angst og depresjoner, men hallo hvem har ikke det hehehe" med et stort glis om munnen. Egentlig så har jeg lyst å si det går helt jævlig og hver dag så lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt gidder å leve... Så - er det noen der ute i det ó store univers (eller sidetmedord.no forsåvidt) som har lyst å dele, dvele, snakke, le eller hva som helst sammen med meg? Dèt hadde jeg satt utrolig stor pris på.

Hilsen en usikker sjel med en god porsjon humor

(I det jeg trykker på ´send` knappen nå, så dunker hjertet mitt fryktelig hardt, fordi dette er utrolig nytt og skummelt for meg)
Avatar

Re: Når fargene forsvinner - noen der ute som vil snakke? j25

aug 21 2016 - 22:17
Å komme i behandling var ganske traumatisk for meg også, så jeg holdt helt kjeft og hørte på spetakkelet prate i 45 minutter en gang hver andre uke i to år ca.

To ganger så klarte jeg å åpne meg, og den ene gangen så gikk vi en tur og den andre så laget jeg en bildepresentasjon på macen som jeg kunne fortelle ting til.

Jeg forsøkte innimellom å få slippe til, men ble ofte skutt ned og ting ble spurt og gravd om som egentlig ikke var så veldig relevant, men som jeg fortalte for å bygge opp grunnlaget til poenget som jeg skulle fremlegge. Man ble altså stoppet og plukket i biter før man fikk sagt noe og etter x antall forsøk så gav jeg opp.

Løsningen ble å skrive dagbok og tvinge kjerringa til å lese det jeg skrev. Da skrev jeg ned responser på alt hun snakket om, tanker og følelser og det hele. Det ble eneste måten man klarte å kommunisere på.

Dem ville avslutte behandlingen tidlig, for det er jo liten vits sånn egentlig å bare komme dit, sitte der og svette i tre kvarter og gå igjen, men man fikk inspirasjon til å studere ting nærmere og lære seg alle de fancy uttrykkene osv. Jeg takler det dårlig når jeg føler folk snakker over hodet på meg så en måtte jo lære seg litt. Den prosessen gav en god del innblikk i ting, men jeg følte også at mye manglet så jeg begynte å studere alt mulig rart i tillegg.

Man havnet etterhvert inn på den alternative siden av livet og der er det veeeeeeldig mye rart. Trodde jeg kom til å bli rablende gal en periode, men kom over det også. Etterhvert så begynte grunnlaget for forståelse å ekspandere og man ble etterhvert mer aktiv i timene med å prate. Dette var dog senere da man fikk søkt seg tilbake igjen fordi en følte seg mer "klar" for å faktisk si noe. Han jeg snakket med da var litt flinkere til å lytte, så jeg fikk ytret en del ting. Til tider satte han seg tilbake i stolen letter forfjamset, for mye var langt utenfor hans rekkevidde og relativt sært. Han nevnte på at han var imponert over kunnskapsnivået til en som er selvlært, men jeg føler selv at jeg egentlig ikke kan noe som helst. Det kommer iallefall ikke til nytte i det daglige.

Siden jeg nektet å ta medisiner (Skoomle bivirkninger etter et par halvhjertede forsøk) så ble jeg fortalt at det ikke var noe dem kunne tilby meg. Jeg søkte da ufør og fikk spesialistuttalelser som kan betegnes som "alvorlige", men for min egen del så er dette bare slik jeg er, så jeg føler liksom ikke at det er så ille. Men, om man skal tro papirene så er det veldig langt unna hva som foregår i kålen hos en som er "normal", så jeg kan vel betegnes som et knekkebrød som er flink til å tilpasse meg slik at jeg tilsynelatende er velfungerende.

En kan vel si at mye av funksjonen har kommet som følge av nødvendighet. Jeg kan sjeldent være meg selv fullt ut, for da blir jeg misforstått og mislikt eller også hatet. Til tider er det utfordrende å holde saksa igjen også, for en del ting ønsker man bare å si rett ut.

Man kan vel si det slik at totalt sett så er jeg uegnet i samfunnsnormen, men rent menneskelig så har jeg ingen problemer med å relatere til andre.


Såeh, det er vel håp en plass for et eller annet, men jeg må innrømme at jeg bruker mye av tiden min på å gruble på hva pokker jeg driver med på denne planeten.

I prosessen så har jeg fått snakke med ganske mange mennesker som har fortalt meg deres historier. Det er i grunn ganske interessant å få et innblikk i hva som foregår bak maskene. Dog er dette også belastende, for man ønsker helst å slippe maskeraden og heller relatere på et mer ekte nivå. Dette skremmer vannet av folk som regel, så det blir med til at man sitter mye for seg selv og bare lar vær å blande seg inn i galskapen.

Man kan også legge til at humør og form kjører berg og dalbane, så det er vanskelig å planlegge ting. Man kan plutselig våkne opp og ha en fantastisk dag, men man kan også våkne opp og ha det helt forferdelig. Av den grunn så hender det jo at folk har spurt om å finne på noe, men de klarer på magisk vis å spørre de dagene man føler seg som en våt sokk som har blitt forlatt i gymbagen i fjorten dager. De dagene man faktisk har det bra så kommer det inn en scene fra an gammel western film hvor det triller en slik ugressball over skjermen og det er heeeeeeelt stille..

Humor er dog viktig. Og hadde man ikke hatt evnen til å le av seg selv og ikke ta ting altfor seriøst så hadde det sikkert vært skikkelig ille å være i denne situasonen.
Avatar

Re: Noen der ute som vil snakke? j25

aug 21 2016 - 22:35
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg synes også det er vanskelig å snakke om hvordan jeg har det. Det er så mye enklere å ta på "masken" å late som om alt er bra. Men over lengre tid blir det utrolig tungt og ensomt.

Psykolog funket dårlig for min del desverre. Skulle mye heller hatt en venn å snakke med.

Det er godt å lese at du har humor og selvironi! Jeg tror det er veeeldig viktig. Min rare humor har i alle fall reddet meg mangen ganger.

Jeg vil gjerne dele både latter og tårer med deg!

Hilsen ensom sjel med rar humor
Avatar

Re: Noen der ute som vil snakke? j25

sep 4 2016 - 03:21
Mistet alt etter samlivsbrudd. Jobben også. Ble henvist til psykolog av fastlegen min og tenkte som så at "Hey, blir sikkert ikke verre av å prøve iallefall.."

Jeg og er heldigvis utstyrt med en humor. Av type sær. Det er ikke alltid andre ler av vittighetene mine men en ting er sikkert og det er at jeg underholder iallefall meg selv ;)

Terapi biter ikke på meg heller. Det å åpne seg om sine innerste tanker er ikke noe jeg gjør til min egen familie engang.

Så.. lar det gå sport i det.. ender opp med at psykologen sporer av og heller snakker om seg selv.

Mission accomplished ;)
Til forsiden