Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Noen å snakke med? Trenger hjelp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Noen å snakke med? Trenger hjelp

april 6 2017 - 19:12
Hei. Jeg er en 18 år gammel jente som i lang tid har følt jeg sliter med noe. Jeg kan begynne med å fortelle historien min kort.

Jeg har alltid hatt gode venner, men ble ofte utestengt på barneskolen. Det var i korte perioder, men ting endret seg fort igjen. Jeg hadde gode venner på ungdomsskolen også, og fikk en besteveninne. Vi er bestevenner den dag i dag. Så begynte jeg på vgs, og meg og hun fikk oss en stor jentegjeng. Jeg vil si det var mye drama, men tenkte aldri over det før hun ble kastet ut av gruppa. Hun bodde i Moss og droppet ut av skolen, så jeg stod alene med jentene. Det gikk fint, men jeg mistet kontakt med hun etterhvert. Det gikk et år, og begynnelsen av vg2 ble jeg også kastet ut av denne jentegjengen. Jeg klarte ikke å dra på skolen på fler dager, og lå bare å gråt og var lei meg og redd. Det er ikke typisk meg. Men hvem skulle jeg gå til nå, tenkte jeg...
Meg og hun fant tilbake til hverandre og har det bra sammen den dag idag. Den jentegjengen er veldig dårlig likt fordi de har mye stygge rykter på seg. Det hadde jeg også. Jeg ble kalt hore og folk mente jeg hadde pult mange folk, noe jeg ikke har.
Jeg har også alltid hatt et problem med gutter. Dette er kanskje det som bekymrer meg mest. Jeg har alltid vært glad i å ha en gutt å snakke med, og har aldri lykkes ordentlig. Jeg er en sjalu jente, som er livredd hele tiden. Jeg setter aldri pris på små ting, og overtenker 24/7. Hver gang det er noe så skriver jeg til hun. Hun er ekspert på dette, og går meg alltid i humør.
Jeg har nå funnet meg en kjæreste og vi har snakket i 5 mnd. Vi ble sammen på valentinsdagen, og har nå vært sammen i nesten to mnd. Dette forholdet er veldig unikt, fordi det er ikke som alle andre jeg har hatt. Jeg og kjæresten min har det veldig bra sammen, og er veldig åpne med hverandre. Vi er som to bestevenner, og ingenting er kleint. Noe jeg aldri kunne trodd at jeg åpnet meg så mye for en gutt! Han er nesten 3 år yngre enn meg (Født 2001) noe som er litt kjipt. Men han er veldig voksen for alderen og hele 1.94 høy! Vi har det ufattelig bra sammen, men jeg ble veldig lei meg når jeg fant ut at "Nyforelskelse" fasen var omme. Nå har vi blitt kjærester, slått oss til ro og jeg er bekymret. Jeg burde jo ikke være det. Jeg fikk han, han er min endelig, jeg burde slappe av. Men jeg føler hele tiden han enten er lei av meg hvis han feks er litt care, eller at han kommer til å slå opp. Jeg snakket med han istad om dette, og han sa han var veldig lei av at jeg skrev hele tiden at "Du bryr deg ikke, du driter i hva jeg sier, du gjør ingenting for meg, du viser ikke følelser" og jeg skjønner han er lei av det. Men når jeg er lei meg og tenker så bare skriver jeg det uten å faktisk tenke over det. Og han sier at det er demotiverende. Jeg sa jeg skulle gi han denne helgen på å slappe av, så skulle jeg skjerpe meg innen uken (påskeferien) og da skulle vi møtes igjen. Jeg vet jo vi har det bra. Men noen ganger så vil jeg ha mer kjærlighet enn det jeg får. Og jeg føler han er care iblandt, men det er sånn gutter er. Han kan plutselig komme på besøk uten å ha sagt noe. De gangene blir jeg veldig glad. Noen ganger kan han si at vi kan møtes, men sende mld noen timer før at han ikke kan alikevel. Da blir jeg kjempe lei meg.

Noe jeg tror kan ha påvirket det at jeg har vært mye usikker er fordi han er yngre, og er i den fasen der man begynner å utforske ting, feks alkohol. I begynnelsen når vi ble kjent så snakket han med jenter, og jeg likte ikke det. Hun ene prøvde å ødelegge da vi holdt på, og prøvde å gjøre alt for å få han tilbake. Det knuste meg hver gang hun poppet opp på tlf hans. Han blokket hun overalt etterhvert og skrev til hun at han ikke vil noe og at hun skal holde seg unna. Noe hun idag gjør.
Jeg møtte han noen dager før jeg skulle dra på ferie i julen. Jeg var i Thailand i 1 mnd, og han ventet på meg til jeg kom hjem. Noe jeg setter pris på. Jeg har lenge følt jeg er deprimert, eller har en slags angst eller noe som gjør at jeg er så sur og redd hele tiden. Jeg vil kunne ønske å snakke med noen, men jeg klarer ikke å snakke med foreldrene mine, fordi vi har ikke slikt forhold. Så dette var min historie. Håper dere kan hjelpe meg med å finne ut hva det er og kanskje fortelle meg hva jeg burde gjøre.
Avatar

Re: Noen å snakke med? Trenger hjelp

april 6 2017 - 22:57
Du må før eller siden trene deg opp til å stole på kjæresten din. Er du kontrollerende, mistenksom og anklagende når han faktisk bryr seg om deg og vil være med deg, så blir det en evig og urettferdig kamp mellom dere.
Meldingene du har sendt ham er veldig destruktive, og jo heller ikke sanne. Hvordan skal han tåle å stadig bli møtt med slike anklager? Hvordan hadde du følt om noen behandlet deg sånn?
Jobb med måten du kommuniserer på. Istedenfor å angripe og bruke alltid/aldri-beskyldninger, si hva du setter pris på.
Vis ham hvor mye det betyr for deg når han gjør det du liker, altså ros fremfor kritikk.
Bruk setninger som "når du ikke holder avtaler føler jeg av og til at jeg ikke er så viktig for deg". Da får du frem hva handlingen får deg til å føle. Du anklager ham ikke for å drite i deg, som jo er løgn. Og du beskylder ham heller ikke for ALLTID å droppe avtaler.
Da slipper han å forsvare noe han ikke er skyldig i, og problemet ligger mindre på ham.

Deretter må du akseptere at han er glad i deg selv om han ikke har samme kontaktbehov som deg. Dere må møtes på midten, du må tåle å få noe mindre, han må tåle å gi litt mer. Det skal være bra for dere begge, og da må begge løsne litt på krava for hverandre.
Fortell ham at du vil være med ham fordi du er glad i ham, trives i hans selskap og at du føler deg verdsatt når han bruker tid med deg. Ikke krev det. Sett pris på de stundene dere har sammen fremfor å føle at det burde vært mer om han virkelig brydde seg.
Prøv å gjør noe med andre eller alene så du ikke bare sitter og savner.

Og som nevnt må du stole på ham. Stol på ham når han sier han er glad i deg. Én person kan ikke diktere hva som er riktig mengde samvær for å bevise sin kjærlighet. Folk er forskjellige og har andre ting som opptar dem. Jobb, skole, familie, venner, idrett og hobbyer. Aksepter at han bruker tid på andre ting i tillegg til deg. Det er viktig for ham og gjør ham glad. Da burde det gjøre deg glad at han har det fint. Og omvendt.
Du falt for ham, og da må du la ham være den han er. Ikke prøve å forme ham til det du vil ha. Aksepterer ham som individ. Og stol på at han tar gode avgjørelser selv når han skal utforske verden uten deg.
Mye av usikkerheten din kommer nok fra hvordan du føler om deg selv, fremfor hva han føler om ting, så prøv å fikse det. Da slipper du å stresse dere begge :)
Til forsiden