Nok en natt ligger jeg i mørket. Jeg tenker på hvor lite jeg har utredet i livet. Jeg er 24, snart 25, og bor hjemme i en økonomisk krise. Jeg har en barndom som «rettferdiggjør» manglende meritter, og gjør stolthet av det lille jeg har gjort. Jeg har en mor som setter pris på meg, og økonomisk støtte (med kjipe premisser).

Men; de jeg kjenner på min alder er i kommunestyrer, profilerte og populære, har jobb, er ledere i diverse verv, finner opp ting, jobber mot doktorgrad når jeg «kun» har en bachelor (på fem år), har egen bolig, har venner og/eller har kjæreste. Det er vanskelig å finne verdien i det lille jeg har da.

Jeg er bare en drøss med diagnoser, sliter fysisk og kognitivt på grunn av traumer, alkoholmisbruk og spiseforstyrrelser; sliter med å finne hjelp i psykolog og medisiner. Hunden min, min eneste venn, ble drept av en annen hund for fem år siden og jeg klarer ikke slutte å sørge over den, men livet mitt er for uforutsigbart til at jeg klarer å ta vare på en nå. Venner oppigjennom har forsvunnet, fordi livene deres alltid har hatt en retning slik at jeg har blitt neglisjert. Jeg sliter med å finne distraksjoner uten jobb, alene hjemme ni timer hver dag, og med en utslitt mor når jeg først har tid sammen med noen. Tiden går til å bli vant til filmer og serier som virket å gjøre andre oppdaterte, men som jeg alltid gråter av fordi deres sorger ikke vises utad. Deres liv virker aldri ille på utsiden. Mine medmennesker har fasader jeg hadde gitt alt for å få.

Jeg er 24, snart 25, snart 1/4 på vei til 100, rundt 1/3 på vei til gjennomsnittlig levealder. Jeg har ingenting å vise, og det lille jeg kan være stolt av rives ned i forventninger til hva en på min alder skal gjøre, være verdt. Jeg leter konstant etter noe, men så langt har det endt opp med hat og misbruk på det «beste», hvis ikke du regner med en mors evne til å ta min eksistens for gitt og gråte når hun er redd for at jeg skal klare omsider å ta mitt eget liv.

Jeg burde nevne at jeg fra fødsel har vært en «byrde for samfunnet». Jeg trengte hjelp tilknyttet et medfødt syndrom. Det er vel derfor det blir så viktig for meg å finne en verdi ved meg, fordi jeg alltid har måttet rettferdiggjøre min eksistens.

Hvorfor sammenligner du deg selv med mennesker som er i en helt annen situasjon enn deg?

Jeg forstår egentlig ikke hva det er du sier du mangler her, av materialistiske ting så henger du ikke «etter» i det hele tatt. Om du tjener 100 tusen mer enn andre, så er du ikke lykkeligere av den grunn, vitenskapen er klar på det. Så sant du har til livsopphold, så er det andre unødig luksus, som ikke bidrar til lykke.

Jeg sleit med sammenligninger som deg før, men så slettet jeg alle sosiale medier hvor man får satt opp fasader. Du kan ikke rettferdiggjøre å sammenligne ett eple med en biff, de er begge deilige på hver sin måte, og dette må du også tenke om mennesker.

Mye handler om flaks, man har flaks her i livet om man ikke får tidlige traumer.
Disse tingene former deg absolutt hele tiden, det er flere millioner variabler hvert eneste år, som gjør at du tar de beslutningene du tar. Når du skjønner at dette gjelder for alle mennesker, så kan du se at dine variabler, er helt annerledes, og derfor rettferdiggjør ikke det sammenligning.

Jeg er ikke så aktiv på sosiale medier og følger ingen, men jeg blir jo kjent med andres liv likevel. Jeg prøver å holde meg unna plattformer som måtte skape sammenlikning, men ALT omhandler jo på sett og vis livet. Bøker, filmer, serier, nyheter, jobbsøking, turer på butikken, diskusjoner med mor og - ja, egentlig alt - minner meg på det livet jeg ikke lever, men burde.

Jeg føler med deg, dette er absolutt ikke enkelt. Jeg skal ikke påstå at jeg er kurert heller, selv om jeg har dumpet medier, men det har hjulpet I den graden at jeg har sluttet å banke meg selv opp for det.

Hvis du har denne formelen i hodet, om at du må være kritisk før du danner deg en mening, så blir i hvert fall de negative følelsene minsket i en liten grad. Det er verdt å ta med seg.

Hva mener du med formel og å være forsiktig med å danne mening. I hvilken sammenheng skal jeg ikke danne en mening?

Du skal danne deg en mening, selvfølgelig. Men du skal ikke danne deg en mening basert på intuisjonen din.

Ta denne situasjonen; Du sitter og ser på tv så dukker det opp en reklame, det er sterk mann med krystall-hvite tenner, han har masse damer, og pengene laver rundt han.

Bare ved noen få sekunder av å være tilskuer av dette, kommer dine automatiske tanker (intuisjon) til å danne seg en mening om at dine tenner ikke er hvite nok, dine muskler ikke er store nok, og du tjener ikke nok penger.

Det er disse inntrykkene du skal bekjempe, ved å tenke med rasjonalitet eller fornuft. Hvis du sammenligner deg, betyr det at du har tapt, og du blir ett offer for inntrykket.

Sånn ja, men jeg snakker jo av erfaring også.

Jeg mener det henger litt sammen, en ting fører til en annen. Tenker du ikke det også da? Følelsene dine er nok helt riktige, og sterke. Men ikke sikkert de baserer seg på ren objektiv sannhet. Vi twister ofte ting i hodene våre, det er ikke lett å se egen situasjon helt riktig. Jeg klarer ikke det selv.

Du har nok rett, men det er ingenting i livet mitt som tilsier noe annet.

Hvilken tilstand livet ditt er i, er stort sett tilfeldigheter. Du kan ikke bestemme alt som skjer.

Utfordringen er at samfunnet hele tiden maner opp til sammenlikning. Jeg havner nederst i søkerlisten ved jobbsøking, jeg har et mindre nettverk for å få diskutert egne hjertesaker i f.eks politikken og jeg har kanskje mindre å vise til sosialt. Med det får jeg færre distraksjoner og mer tid til å tenke på alt negativt.