Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Nærmer seg..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Nærmer seg..

juli 23 2020 - 19:38
De siste ukene har vært forferdelig.. Hadde et angstanfall der hele kroppen lagde breknings følelse. Ikke bra.. Nå i det siste har jeg kun selvmordstanker.. Ingenting føler jeg hjelper.. Planen min på hvordan ting skal ende er desverre klar.. Akkurat nå føler jeg hater av alle irundt meg.. Både samboer og barn. Føler ingenting hjelper:/ merker at alle har et sinne irundt meg :( nei så fort jeg er hjemme alene frykter jeg det skjer :(
Avatar

Ikke gi opp!

juli 23 2020 - 20:26
Hei :) Vondt å høre at du har det sånn! Først og fremst vil jeg si at det bli bedre med tiden! Prøv å snakk med noen om det, ta til fastlegen, de er ofte flinke på å lytte og forstå. Kanskje prøv også å fortell din samboer om hvordan du har det. Å sitte med vanskelige følelser for seg selv forsterker det gjerne ytterligere.

Siden du skriver at du dessverre har en plan klar for hvordan du skal ta livet, velger jeg å tolke det slik at du har lyst til å leve videre. Dette er ofte et bra utgangspunkt! Senk kravene til deg selv, det er lov til å ha det vanskelig og vondt i perioder, men husk at ofte det er mye godt i de små seirene!

Husk at du har så mange som er glad i deg og at du er uerstattelig for dine barn, din samboer og resten av din familie og vennekrets!
Avatar

Re: Nærmer seg..

juli 23 2020 - 22:28
Hei @AndersD86!

Det er viktig at du oppsøker hjelp, men det regner jeg med at du selv føler på? Når man er der du er nå, så er det viktig at du får riktig hjelp og at du kommer deg litt bort fra familien din. Det er umulig for din samboer, venner, familie og helt forstå hvordan du faktisk har det - du har sikker prøvd å fortelle - men sannheten er at det er kun de som har vært der du er nå -som forstår.
Du er ikke alene om å tenke at det å avslutte livet er den beste løsningen på hvordan du har det nå - men det er ikke riktig - det er greit å tenke tanken - men dette handler om noe annet.
Oppsøk hjelp er du snill - du virker som et godt menneske som familien din trenger. Jeg er helt sikker på at ting ordner seg, men du trenger noen som kan hjelpe deg gjennom dette. Sender deg noen gode tanker og ønsker deg lykke til.
Avatar

.

juli 24 2020 - 08:59
Legen min sa at han ikke likte at jeg hadde blitt så negativ (ord fra han ene kompisen som vet alt).
Skulle ta det mer opp på neste time sa han.. Men ennå et par uker igjen til det..

Takker uansett for gode ord.. Men som dere sier så skjønner ingen irundt meg hva om foregår i hodet og jeg føler at de ikke bryr seg om det heller..

Kjenner hjelp er viktig.. Vet ikke helt hvordan egentlig.. Føler snart for å skrike om hjelp..
Avatar

hallo

juli 26 2020 - 01:17
jeg har forsøkt flere ganger
å ta mitt eget liv
og vært nære på
jeg har lagd sykt mye drama
du ville ikke tro det
og i 2018 mistet jeg
en av mine beste venninner
som valgte å forlate oss
det er fortsatt veldig smertefullt
ikke gjør dette mot barna dine <3
Avatar

.

juli 26 2020 - 20:11
Jeg vil på en måte ikke, men føler at alt jeg gjør er galt. Gått dagesvis uten normal samtale med frøkna og virker som alt med meg er galt. Det er så mørk nå når jeg sitter her ute med tårer i øynene å har ikke anelse hva jeg skal gjøre. Vil ikke lage drama men er så nærme nå
Avatar

Frøkna....

juli 26 2020 - 21:53
Hei Anders, jeg antar frøkna er samboeren. Da er trolig problemet at du ikke har fortalt hvordan du har det til henne kanskje. Hun tror kanskje du er sint på henne, mens du egentlig altså er trist/lei deg. Ikke noe galt med deg, men trolig litt angst for å åpne opp å snakke om hvordan det er. I tilfelle så anbefaler jeg å forsøke å åpne opp, til en kompis kanskje hvis «frøkna» blir litt mye. Så kan kanskje kompisen formidle noe til frøkna. Da blir det kanskje litt lettere.

Skam er utfordrende, men du vil trolig bli overrasket over hvor mange som bryr seg. Just try ????
Avatar

Re: Nærmer seg..

juli 27 2020 - 18:01
Ja, jeg føler døden er nær også. Ingen håp, ingen framtid , bare evig mørk.
Avatar

Re: Nærmer seg..

juli 27 2020 - 20:35
Jeg forstår hvordan du har det.. Og det er ingen ting som kan beskrive den smerten som spiser deg opp innvendig. Man finner ingen mening med noe.. Alt er bare vondt. Man får egentlig panikk for å leve for det gjør så vondt..
Eneste som holder meg tilbake er barna mine. Jeg kan ikke gjøre det mot dem.
Avatar

Trondheim2020

juli 27 2020 - 21:06
Ja er samboeren det ja.. Har en kompis som vet mye egentlig.. Snakka litt med han også i går når ting var på det værste.. Bedre dag i dag i allefall
Avatar

Buttercup

juli 27 2020 - 21:07
Føler det samme.. Men snart er ikke det nok lengre for jeg tror at smerten av jeg er borte går fort over for at jeg ikke er "likt".. Forferdelig følelse..
Avatar

Re: Nærmer seg..

juli 27 2020 - 21:24
Dessverre er det noe barna må leve med resten av livet. Du vil aldri kunne bli erstattet og de vil alltid mangle noe i livet sitt. Men ja.. Jeg er redd jeg også mister konsekvenstenkningen og takker for meg en dag. Foreløpig prøver jeg bare å ta en dag av gangen.
Avatar

.

juli 28 2020 - 14:52
Ja prøver å ta en dag om gangen her jeg å. Veldig opp og ned.. Mye å ta opp med legen på neste time..
Avatar

Kompis

juli 28 2020 - 16:34
Veldig bra Anders - at du har snakket med noen. Det er første skritt, og det største du tar. Veldig bra - gi deg selv en klapp på skulderen ! (Gjør det også, klapp deg fysisk på skulderen).
Sikkert mye å snakke om, tenk da at du som følge av depresjon nok åpner for negativ tvil om alt du har gjort i hele ditt liv. Det er ikke så rart, men det er da depresjonen som snakker og ikke deg. Altså; tenk at det som har skjedd har passert, og at ikke er så farlig - men at du har blitt litt klokere som vil være en fordel i fremtiden.
Avatar

Kjent på det samme og tikker inn igjen

juli 30 2020 - 12:56
Hei, deler med meg mine egne erfaringer i samkjør av hva du selv føler på. Det er ikke en god følelse - hverken angst eller suicidale tanker. Jeg opplevde mitt første panikkanfall da jeg var 24 år - føltes som et hjerteinfarkt. Ringte inn til 113 og ble lagt inn på observasjon fordi jeg var helt ute av det. Det tok antakeligvis et år å finne en balanse igjen. All stresset, bekymringene og sånt tok rett og slett affære i et anfall. Igjen er jeg her, som nyutdannet, arbeidsløs og med følelesen av hjelpesmakt og depresjon. Jeg har lært meg å kontrollere angsten ved å si til meg selv at det er et innfall som kan skje, a tjeg må huske å puste og roe meg ned. Det hjelper i kritiske situasjoner. Verre er det som ligger der hver dag, og det er følelsen av at ingenting stemmer eller klaffer. Alt går til helvete og at det ikke finnes noen redning som faktisk vil hjelpe meg ut av det. Antakeligvis er det ingen barn eller familie som hater deg - det betviler jeg. Det er ditt eget selvhat som maler dette bildet, vil jeg tro? Jeg kan kjenne på selvhatet selv - riktignok som sikkert en yngre mann (28 år). På min side vil jeg aldri ha noe "å tilby": ingen bolig, ingen penger, jobb eller suksess som virker interessant for andre kvinner. Jeg mistenker at jeg havner alene hvis jeg faktisk orker å holde på sånn her utover. Det som skal redde meg er helt patetisk. Støtteordninger som gir meg 0,75 G (ja jeg har jo studert, har ikke noe kompensasjon som faktisk vil gi meg dekke i leie). Ingen nettverk som har råd til å hjelpe heller. Forsøkt alle konstruktive tiltak som finnes. Blitt en råtass til desk research omkring det, og vil antakeligvis ha bedre oversikt over mine rettigheter og muligheter enn den jeveste NAV-rådgiveren per tid. Fakta, fordi det er jeg som sitter i situasjonen og det er de som får endeløse henvendelser av flere samtidig å være i en godt betalt jobb. Motivasjonsgrunnlaget for å rette opp i ubalansen er helt i mitt favør - det er jeg som må ut av det, ikke dem. Dermed kriger jeg på, men er jævlig lei krigen. Jeg begynner å se ut som en boms. Hverken gidder å ordne håret, stelle skjegget eller gå ut forbi døra. Det er ikke sankk om å vurdere ting lenger, det er mer snakk om hva jeg har foran meg konkret. Hvis jeg visste om at det lå en jaktrifle i heimen, så hadde jeg antakeligvis ikke levd lenger heller. Problemet er at man blir maktesløs når man kjenner det sånn her. Man har null energi til å søke mer, duge til noe eller virke som en oppegående fyr. Jeg gir totalt faen og føler livet er et mareritt.
Avatar

.

juli 30 2020 - 17:47
Ja er selv kjempe skjeggete nå og litt lurvete på håret. Har masse interesser innenfor bil som ble borte under angst tiden og depresjon tiden som jeg håper å få tilbake.. Så kanskje livet får ei "mening" igjen.. Sukk... Men takker i allefall alle for gode ord og slikt. Svarer dårligt men lover det hjelper
Til forsiden