Hei. Har lenge hatt tanker om selvmord, tenker at jeg ikke fortjener å leve, at jeg ødelegger for alle rundt meg, og at alt vil bli bedre for alle dersom jeg tar mitt eget liv. Venner og familie vil få det mye bedre dersom jeg er ute av livet deres og jeg vil slippe all smerte. Før så jeg noen negative ting med å dø, men det er nå strøke av listen og er derfor kun «for» argumenter igjen. Jeg er så utrolig lei av å være konstant sliten og trist. Jeg vil bare dø så alle tankene forsvinner.. alt jeg gjør nå er å overleve, jeg lever ikke uansett. Har ingenting å leve for og ser derfor veiens ende. Vil helst gjøre dette i sommerferien siden jeg allerede har hatt masse samtaler med skole folk. Orker ikke begynne i 2.klasse med enda flere samtaler osv.. da er det bedre å dø før skolen starter. Ser etter en minst mulig dramatisk død. Har skrevet selvmordsbrev men er usikker på om jeg skal gi det, vurderer å la det se ut som en ulykke sånn at det blir en mindre diskusjon blant venner og familie. Vet ikke hvorfor jeg skriver det men føler kanskje jeg må få ut alle tankene rundt dette. Går konstant å tenker på det alene og det er for mye å bære. Alle sier at innerst inne vil du ikke dø, men jeg ser en mulighet til død når som helst. Når jeg skal krysse gata ser jeg meg ikke for. Ingen vits å bruke bilbelte. Når jeg bader med venner tenker jeg på å hoppe og aldri komme opp igjen. Tankene flyter rundt. Noen som kan relatere?

Wow...ung og på bunnen av livet(som har ikke vist seg fra hele den vakre siden ,som finnes og du må ha tålmodighet å opptage)?GI IKKE OPP...det er verdt å leve...gjør deg en bjørnetjeneste og snakk med noen du stoler på..Du ødelleger ikke for noen..de rundt deg føler sikkert maktesløshet fordi de vet ikke hvordan du føler og hva kan de gjøre for deg....DU HAR VENNER OG FAMiLJE SOM ER GLAD I DEG...Åpn deg for noen du stoler på..og fortell hva du føler... Hvis ikke ta kontakt med fastlegen som henviser deg raskt til psykolog...Livet er « å læres å mestre»...ingen har det bare «rosa»og heelt lykkelige og blide hele tiden...Det som ligger på face og instagram er falsk lykke..livet er ikke sånt..alle poster bare de «lykkelige,gode stunder»..men det er ikke sånt livet er.:)Snille deg..det er normalt å vare nede .men det er ikke greit å tenke på døden ..derfor du må søke hjelp..du kommer over dette..men søk fortest mulig hjelp...Du er verdifull,ung og livet er ikke så skjippt som du føler akkurat nå..Det er ikke lett å vare ungdom..det er mange valg som skal taes,mye usikkerhet,lett å se på det som man ikke lykkes med en på det som man gjør bra nok med..Jeg er her,andre sikkert som leser din rop på hjelp føler med deg..Du er ikke et byrde..DU ER VERDIFULL FOR DET DU ER og FOR FAMILJEN DIN...Du er ung ,usikker på livet,alt føles tungt og meningsløst..fordi du er ung og du er deprimert og fordi i ungdomstiden det er ikke uvanlig å vare usikker og nede..det er mange valg og krav å innfri..Mange ungdommer er deprimerte..det er rett og slett vanlig å vare usikker og forvirret på eget vei i livet i unge år..Alt skal læres..det feiles ofte og mislykkes ..det er del av ungdomslivet..Det blir bedre etterhvert.Det gir erfaring og lærdom..det betyr ikke at du kommer å mislykkes hele tiden..Ingen er født lært og ungdomstiden er ikke bare moro..det skjer mye i kroppen hormonelt og mange tanker og refleksjoner farer rundt i tankene deres..Heeelt normalt å vare forvirret....Hold ikke inne disse tunge føllelser for deg...,del de med noen ..så blir byrden mindre for deg..noen nær du stoler på kan hjelpe deg i «lyset» igjen.Stor klem.:):)Senk skuldrene og ikke sett for høye krav til deg..da er det vansklig å vare fornøyd med seg sjøl..og blir lettere deprimert..Du er verdifull ,livet er ikke så kjipt..det føles kjipt når man er deprimert..Søk rask hjelp..ring fastlegen eller akkutmottak og fortell hvordan du har det...Du får raskt hjelp og kommer over det.:)Klem.:)Don’t give up!You Are not alone.:):)

Den minst mulig dramatiske døden du kan finne er å dø av alderdom, etter å ha levd et lykkelig liv etter en litt trøblete start. Det er mange her på forumet som kan relaterte til deg, som vil prate og være med deg om du ønsker å møte eller prate med noen. Disse trenger du heller ikke forholde deg til i hverdagen, og det er kanskje lettere å åpne deg for dem. Det er mange hjelpetelefoner du kan benytte deg av, og det er god hjelp hos psykologer og i psykiatrien. Veien til lykke er gjennom mennesker, så oppsøke hjelp og være åpen. Uansett hvordan du måtte føle deg nå, så vet du at det finnes hjelp, og at det er overkommelig. Hvordan du føler deg nå sier ingenting om hvordan du vil føle deg om en uke, en måned, et år, et tiår.

Hei glittermaske

Vi snakker gjerne med deg om det du opplever som vanskelig. Ring oss gjerne gratis på Hjelpetelefonen 116 123 eller benytt vår skrivetjeneste SDMO

Mvh
Adm

Hei, justsmile!
Takk for svar. Skulle ønske jeg klarte ta i mot hjelp men det gjør jeg rett og slett ikke. Jeg tror det har kommet til et punkt der jeg ikke kan få hjelp. Jeg spretter alle ute fordi jeg tror det er umulig å hjelpe meg. Ingen forstår og klarer hjelpe meg, jeg er rett og slett bare mislykket. Det er ikke meningen at jeg skal leve, føler jeg kun lever for alle andre.

Du er ikke mislykket..det er hjernen din og sykdommen som lurer deg ...Ikke la deg lure..min venn..du er like verdifull som alle oss andre..du må bare søke hjelp hos profesjonelle....La ikke deg lurt av deprsjonen eller av dine negative tanker nå ,se på det som ugresset i blomsterfeltet..Ugresset må holdes i sjakk..blomsterfeltet er livet..som er verdt å leve og du er en vacker blomst i det livet og i det blomsterfeltet.:)Vi er her ..mange som skriver ,støtter hverandre,mange har det vondt ,mange har diagnoser eller er her for å skrive og søke råd..Ikke la UGRESSET (depresjonen)ta over...kjemp mot det..med alle krefter..og søk alle hjelpemidler som du kan ha nytte av . Tenk på en football kamp eller «veien» inntil du vant en footbal match eller lærte deg å sykle.Du kjempet og hadde som mål å klare det. Det går over ..Alle har det sånt ibland..Ingenting i livet kommer uten å stå på,uten kamp..Tenk på friidretts utøvere..de øver og øver ..og vet aldri om de vinner..De tapper og kan føle seg mislykket det og da..men de reiser seg og prøver igjen..Sånt er livet og...Mye kunnskap og dele erfaringer med andre ..gå på dps....Trøsteklem og hold ut!Du er modig..og setter ord på dystre tanker fordi....du søker veier å komme ut av dette..:)DU ER IKKE ALENE!HOLD UT !Livet er ikke statisk men i bevegelse..ting forandrer seg..det du føler nå..blir fortid i fremtiden...Ta tabletter mot depresjon hvis legen anbefaler der..det hjelper(legen skriver resept på det)..Det er ikke skam å gå til lege og få det..Ikke la ugresset spre seg..Se på det som et bilde i hodet ..ugress mot blomster..Blomstene må overleve...ugresset skal bort..Du er med i kampen for blomsterfeltet..:)Klem.Smil litt...livet er ikke bare alvorlig...:):)Tenk på noe som du liker og skaper bedre følelser..:):)

Du lever for deg..og det blir bedre!Hva er det å vare vellykket/mislykket?Det er ingen definisjon på det..Det er ikke penger,status,som gjør deg vellykket eller mislykket..Det er deg og dine tanker min venn..Du har en depresiv sykdom som lurer deg...å tro du er mislykket..Ikke la deg lurt av det..det er kjemien i hjernen som gir deg depressive tanker..men det finnes hjelp ..Det er ingen skam å søke hjelp!Du er modig og setter ord på tankene..og observerer deg sjøl..Da kan du og søke hjelp..Si det til deg sjøl..You Are not alone!DU ER VERDIFULL!:):)Alle er deprimerte en eller annen gang i livet...det blir bedre.:)Det klarer du fint.Snakkdet ut og søk hjelp ..psykolog og tabletter fra lege.:):)

Hei igjen. Jeg vil ikke si jeg er bipolar og har heller ingen sykdom. Jeg bør bare ikke leve mer. Fortjener det ikke og klarer det ikke.

glittermaske, jeg ser på måten du skriver på at du er et godt menneske. Du er på ingen måte mislykket, og fortjener så utrolig mye mer enn det du føler.

Denne følelsen du har av å være mislykket, oppgitt og lei er symptomer på den sykdommen du selv har innsett at du har, nemlig depresjon. Depresjon er en midlertidig sykdom. En dag vil du leve uten depresjon. Depresjonen får det ikke til å føles som at det finnes noe godt, men hvis du prøver å ignorere følelsene litt og fokuserer på rasjonaliteten og fornuften din så kan du oppdage andre sannheter, nemlig hvor godt livet ditt blir når dette sløret letter og du begynner å føle glede igjen. Du har et langt liv foran deg; et godt liv! Et liv som er verdt å kjempe for uansett hvor vanskelig det føles.

Du har kanskje sett at jeg har skrevet til deg privat. Håper du kan svare meg :)

Ja..jeg slettet det..jeg blandet litt med en annen innlegg jeg skrev til..Du er modig og setter ord på dine følelser...Du er ikke mislykket...men en inteligent ung person som er i stand å skrive her og søke om råd.:)klem

Hei. Tusen takk for troen, men føler meg som verdens verste menneske. Jeg tviler sterkt på at depresjonen kommer til å forsvinne, da den blir sterkere og sterkere. Jeg har dessverre ikke noe å leve for, helt korrekt og tror ikke jeg får det heller. Har ikke sett noen meldinger, skal sjekke igjen. Hele meldingsgreien forvirrer meg litt hehe.

Det er ikke feil på deg..du er ikke mislykket...du er en klokk intelligent person som er bare inder en slør av negative tanker pga en depresjon,eller pga du føler det er mange ting som er vansklige akkurat nå...Det hører med ungdomsårene..denne usikkerheten...desto mer intelligent desto mer undrende og litt depresiv til tider...Og du er uten tvil inteligent..Bare navnet du valgte viser symbolsk at du er kreativ og knyttter det til dine følelser..I den alder kverner mye i hodet:» Hvem er jeg?Hva vil jeg med livet?Hvilken vei skal jeg ta?Yrke..hva skal jeg bli?Liker han eller hun meg?Er er bra nok,pen nok,smart nok?Du kan bli avist av noen du er forelsket i...og det gjør vondt og da føles at du er mislykket..osv..Mange opplever det samme..Det er bare at du må lære deg strategier å mestre dette..og det kommer gjennom refleksjon og erfaring..og gjennom å lage en strategi,plan ....,gjennom å snakke med venner..foreldrer..osv Snille deg...de fleste (alle faktisk)ungdommer har det sånt...vi voksne har hatt det sånt i ungdomsårene..Det er del av utviklingen..å finne sin rolle,plass her i livet ..og det er ikke bare lett ...Nej da..det er kjempevanskelig og fustrerende...og man feiler masse,føler seg mislykkes,gråter,trekker seg,får angst,depresjon...snakker ut,søker råd og hjelp,lærer av erfaringer ,reiser seg og faler på nytt,reiser seg igjen ..klokkere av erfaringen .og vips er man voksen med erfaring på godt og vondt og etterhvert mestrer bedre nedovertider..Akkurat som du lærte deg å sykle på to hjuling..Falt,mislyktes,ble frustrert,gråt,osv..Sånt er ungdomsårene og..Livet er sånt....Man kan vare veldig trist..sint på livet...urolig..rastløs...osv..Så SMIL litt nå..Det går over..Tenk på hvordan kan du mestre bedre disse tankene?..Ikke la de dra deg med..kom ut ..hå turer,sykle litt,prat med en du stoler på..ring og skriv her..Søk meg som venn..kan skrive til deg..Andre vill og skrive til deg..Du er godt menneske...fin ung person som kommer til å hjelpe andre som har det så her ...når du blir mer voksen..fordi du kommer å forstå etter du har vokst fra dette..at det er bare en fase i ungdomsutviklingen...Du er verdifull og sterk nok å snu tankegangen til positivitet.Si det til deg sjøl..Du er bra nok og sterk !:):)For det er helt sant!:)

Hei. Jeg vet mange ungdommer kan føle på det men dette er ikke noe som går over. Tankene mine går ikke ut på hva jeg skal gjøre med livet mitt, heller hvordan jeg skal ende det. Det er utrolig mye som ligger bak men enkelt og greit hater jeg meg selv. Jeg er ikke verdt noe og fortjener ingenting bra. Det er ikke meningen at jeg skal være lykkelig..

Skriv til meg..Har sendt deg vennføresporsel

Men da er det noe som ligger bakk ..som du må rense bort..Det er det som..gjør at du føler det sånt?Det må jobbes med å rense det..Mange opplever masse ting..ikke gi opp vennen..Snakk ut..smerten skal ikke ties ..skal snakkes og behandles ..så blir det bra etterhvert..Akkurat som et åpent sår på kroppen..renses,skal syes ,plastres..og da med tiden til hjelp...blir det grodd...og fortid...Skriv til meg..:)

Hei du. Jeg håper du har fått noe hjelp siden du skrev dette? Det er vondt å føle på så tyngende tanker som du beskriver, og det er leit å høre at du har det sånn. Jeg ville bare si at en depressiv tilstand absolutt kan forbedres! Når man føler at det ikke er noen grunn til å leve, kan det ikke bli annet enn bedre hvis man søker profesjonell hjelp, fordi man ikke har noe å tape. Det fins så mange mennesker som har vært i akkurat din situasjon og tatt i mot hjelp og kommet seg på bedringens vei, så ikke gi opp!

Kom over dette tilfeldig men lurte på hvordan det går med deg etter i fjor?

jeg er sikkert 10 år eldre enn deg og har det på samme måte..
send gjerne melding..
skjønner hvordan du har det..

Hei gode du! Et år etter sitter jeg her på akkurat samme sted.. går fremdeles like dårlig, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Selvmordstankene er der enda de, og hater meg selv minst like mye som før, om ikke mer! Tusen takk for omtanken<3

Hei Geirmund<3 først og fremst må jeg bare si tusen takk for den lange meldingen med gode ord!! Dessverre finnes det motbydelige folk her i verden som ikke tenker på andre enn seg selv.. mobbingen har ødelagt meg helt, selvfølelsen min er på bunn og jeg klarer ikke se det gode med meg. Hater meg selv så mye at jeg føler jeg ikke fortjener å være i denne verden. Jeg er for slem, fæl og dritt for både venner, fsmilie og resten av verden.. jeg er en veldig lukket person og snakker ikke med familie eller venner om noe av dette. Har lenge prøvd å få hjelp av helsesøster, men det hjelper lite. Tror derfor dessverre ikke denne verden er noe for meg. Jeg orker ikke smerten mer. Jeg går rundt hver eneste dag med en enorm smerte. Jeg er helt utslitt, sover store deler sv dagen og sliter med å få nok pust. Føler tiden er inne for å gi opp, rett og slett for å slippe denne enorme smerten. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre, da jeg ikke hsr noe tro på at ting vil bli bedre:( igjen, tusen takk for omtanken, du er god<33

Jeg skjønner det er tøft å åpne seg for andre men du trenger hjelp når du har det slik.Du har hatt det lenge slik.Har du pratet med fastlegen?

Har klart meg i 5 år så klarer meg nok.. fastlegen har prøvd å få meg til å snakke men jeg klarer ikke åpne meg opp, fornekter alt.. vet jeg innerst inne trenger hjelp, men staheten min nekter d. Jeg klarer ikke ta i mot hjelp:/

Glittermaske da får du problemer med å bli bedre.Jeg har store problemer med tillit til mennesker og med årene så klarer man å bygge relasjon men det tar tid.Det tok meg lang tid å ha noe tillit til min psykolog.Det krever lang tid å prøve å stole på mennesker.Hvis du føler du har klart deg i 5 år men samtidig så vet du at du trenger hjelp.Du er splitta høres det ut som.Jeg er selv splitta i alt.