Jeg er en jente (føler meg mer som det en dame;) på litt over 40 år med to små barn som har vært innlagt på psykiatrisk grunnet angst og alvorlig depresjon to ganger det siste året.

Det har vært det tøffeste jeg har opplevd i hele mitt liv, selv mer smertefullt enn dødsfall i nær familie. Det er nok bare de som virkelig har opplevd å miste alt håp som kan forstå hvor smertefullt det er å leve og det forstår jeg.
Allikevel er jeg veldig overrasket og (er det lov å si sjokkert) over hvor lite både nære venner (og mer perifere) har tatt kontakt, om så bare på sms: Går det bra? Er det noe jeg kan gjøre?
Det er kun to i min omgangskrets (som ikke var de nærmeste) som virkelig har vært der. De har nå heldigvis blitt mine nye nærmeste venner.

Jeg forstår jo at i min alder har mange mye hjemme med jobb og barn, men to av mine (tidligere) nærmeste som sluttet å ta kontakt (dvs to sms på tre måneder) har jeg gang på gang hjulpet i vanskelige livssituasjoner. Hun ene var jeg med i til Danmark for inseminasjon og var med under hennes fødsel og hele sykehus-oppholdet. Jeg har også alltid opplevd de som reflekterte og støttende og vi har vært venner i over 25 år.
Og jeg vet at jeg ikke kan ha sagt eller gjort noe galt (er veldig var på og ikke såre andre/har heller ikke vært psykotisk så det kan ikke være at jeg ikke husker ting jeg kan ha gjort) Det skal sies at jeg også alltid har vært den som har invitert til ting og alltid hatt åpen dør.

Jeg forstår at det kan være vanskelig å vite hva man skal si når noen blir så dårlig at man blir innlagt, men alle har vel tid til å sende en sms med noen korte ord?
Mine x-venniner (som jeg nå desverre må kalle dem) er også opplyste om psykisk helse og er ikke konfliktskye folk på noe måte.
I tillegg har jeg opplevd at en annen i nokså nær familie ikke tar kontakt (2 ganger på 6 mnd), som jeg var helt sikker på at kom til å være der for meg 100%. Hun er oppført som pårørende og er i tillegg lege.
Heldigvis har jeg jo min egen familie som er der for meg, men det er en stor sorg å miste så nære venner i min største livskrise. Jeg er også enebarn og og har bare en forelder igjen så jeg tror jeg har blitt overveldet av hvor ensom man egentlig er i livet. Jeg har alltid vært ekstremt tillitsfull og har lett for å stole på andre. Har også alltid følt meg godt likt og merker at mennesker åpner seg for for meg. Men nå merker jeg at jeg er blitt veldig sårbar fordi jeg forstår at man aldri kan vite hvem som egentlig vil være der.
Mine spørsmål er da: Er dette vanlig? Hvorfor kan det ha blitt sånn? Er det noen andre som har opplevd det? Hvordan kan jeg få tilbake tilliten til andre? Og ikke minst; når venner jeg har hatt i 25 år plutselig dropper ut - så de egentlig noen verdi i meg som venn?

Jeg har ikke vært i din situasjon, så kan ikke dele erfaringer på den måten som du kanskje er ute etter.

Jeg lurer på om kanskje dine venninner også sliter med psykiske helsevansker? Da kan det hende de ikke har overskudd til så mye utover de daglige rutinene og noen har kanskje sykehus angst og orker ikke mange sykebesøk?

Jeg lurer også på, tok du kontakt selv? Eller har du vanskeligheter med å ta i mot hjelp selv? Fortalt rett ut at det hadde betydd veldig mye hvis du kunne tekstet dem ved behov og om de kunne ha sjekket PCn/ mail litt oftere. Du høres jo ikke ut som en person som ville ha tynget dem med virkelig "mørke" tanker flere ganger om dagen, men bare det å ha kontakt kunne kanskje ha hjulpet?

Takk for svar!
I ettertid ser jeg at jeg kanskje tok det for gitt at de visste at det er vanskelig å be om omsorg når man er alvorlig deprimert. Et av symptomene er jo at man ikke vil være til bry, har lite initiativ/energi og egentlig bare ønsker å dø. Jeg var ikke suicidal, men hadde tanker om at jeg ville dø.

Jeg var jo veldig dårlig da jeg ble innlagt, men har en chatgruppe med de jentene jeg nevnte hvor jeg skrev at jeg var innlagt på psykiatrisk og kom til å være det noen uker pga alvorlig depresjon. De skrev; God bedring! I samme chat fortsatte de å planlegge turer etc som de så at jeg også fulgte med på.
Og, nei, jeg tok ikke kontakt etter dette fordi jeg var så deprimert at jeg ikke engang klarte å spise og dusje. Og jeg forventet ikke nødvendigvis at de skulle komme på sykehuset, men å følge opp og spørre hvordan det gikk. Satt ikke og ventet på det da fordi jeg hadde nok med å overleve, men etter noen måneder forsto jeg hvor skuffet jeg var over det.

Da hun forrige var innlagt for noe fysisk ringte jeg henne hver dag. For meg er det naturlig å ta kontakt om noen er syke, om de ikke tar telefonen tenker jeg at de er opptatt eller for slitne. Men en melding i ny og ne bør jo gå.
Merker at jeg høres skikkelig bitter ut, og ja...kanskje jeg er det og det er akkurat det jeg må jobbe meg gjennom selv....

Ja, du har tydeligvis stilt opp mye selv og jeg forstår at du er skuffet. De burde trygget deg på at du kunne ha tatt kontakt, hvis de ikke gjorde det Jeg tenker også at det er ikke gitt at alle forstår at en dypt deprimert tenker at de ikke vil være til bry eller at det krever mindre å bli oppringt enn å ringe selv. men du kjenner dine venninner bedre, så kanskje har du helt rett i at vennskapene ikke var så gjensidige som du skulle ha ønsket. Bra at du oppdaget to personer som var bedre venner enn du forventet, da satser du sikkert mer på de fremover, så vet du at de er ekte venner og til å stole på.:)

Lykke til videre!

Jeg har ingen igjen av mine venner fra tenårene, for det viste seg at de vennskapene handlet mer om at vi tilfeldigvis gikk i samme klasse, bodde i samme nabolag etc. enn en seriøs interesse i å bygge et fellesskap sammen.

altså jeg har vært innlagt
et utall av ganger
og ja ja ja
folk har reagert forskjellig
dvs du merker hvem
som bryr seg og ikke
hvem som forstår og ikke
hva du velger å gjøre med det
er selvsagt opp til deg da
uansett: alt har jo forklaringer.....