Hei,
Jeg var veldig usikker på hvilket forum dette passet best inn i, det kunne sikkert også vært i angst, kjærlighetssorg og ensomhet. Men endte her til slutt.
Beklager om dette blir rotete.

Skal prøve å forklare litt. Jeg er 40, og har vært sammen med samme mann siden vi begge var 18. Vi har alltid hatt det bra sammen, og vært et sånt par som andre har vært misunnelig på, bestevenner, delte interesser, lidenskap. Selvsagt ikke perfekt alltid, og vi har hatt våre opp og nedturer, men ingen store kriser. Vi har 2 barn sammen.

Jeg sliter med angst, spesielt sosial angst. Men har klart å stort sett leve livet sånn som jeg har ønsket det. Jeg har et veldig lite sosialt nettverk uten mannen min, da jeg unngår å delta på sosiale arenaer uten ham. Jeg fungerer dårlig "alene" når flere mennesker er samlet. Jeg har ikke hatt normal jobb siden ungene ble født (ca 15 år nå), han har jobbet mye og jeg har tatt meg av hus og barn. Jeg har også drevet en liten bedrift med produksjon og salg. Jeg lager bra produkter, men er elendig på markedsføring og selvpromotering så det har vært i en ganske liten skala.

Nå har han blitt forelsket i en annen, og funnet ut at livet med meg ikke er nok for ham. Dette begynte for ca 2 måneder siden. Da sa han ikke noe om hun andre, men at han ville skilles. Dette kom helt uventet på meg, og jeg gikk inn i en slags sjokktillstand tror jeg. Han flyttet ut, var deprimert og trengte å tenke. Jeg klarte å fungere sånn halvveis for ungene sin del, men det var noen lange og vanskelige måneder. Jeg klarte ikke å se for meg noe annet enn at vi måtte klare å finne ut av ting på et eller annet vis, at han var utbrent og deprimert, og trengte tid.
Etter hvert kom det jo fram at det var en annen, og at han ikke kan se for seg en framtid for oss 2. Jeg kom meg gjennom jula på et vis, og knakk helt etterpå. Nå er han hjemme med barna, jeg har flyttet ut.

Jeg er veldig dårlig på å be om hjelp. Har knapt sovet en normal natt siden alt dette begynte, burde jo vært til lege og bedt om noe for søvn og henvisning til psykolog for lenge siden. Fikk endelig ordnet meg innsovningstabletter i går, men klarte ikke å formidle for legen hvordan jeg egentlig tenker, satt vel mest å gråt.

Jeg føler at i tillegg til å miste mannen jeg elsker, og familien og livet vårt som jeg også var veldig glad i, så har jeg også mistet alt som gjorde meg trygg, som gjorde at jeg kunne fungere i hverdagen.
Jeg føler meg så utrolig alene, for den eneste jeg noen gang har vært helt ærlig med om hvordan jeg har det er mannen min, og uten ham har jeg ingen jeg føler jeg kan snakke med det om. Jeg er ikke god på å åpne meg, og skjemmes så innmari over at jeg ikke føler meg sterk nok til å engang ta vare på meg selv

Jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare å bygge opp meg selv igjen, det føles som alt for mye, og ikke ser jeg at det er så mye vits heller. Jeg har begynt å tenke på at det hadde vært bedre å bare avslutte. Når jeg prøver å tenke framover så ser jeg ingen "veier" som jeg tror vil fungere, jeg føler meg ikke sterk nok til å takle livet alene.

Dere har vært innom FVK omkring dette også ? Ville du vært villig til å tilgi at han har ei annen ? Det skjer vel at man kan bli forelsket i en annen i et parforhold, men at slikt kan snu igjen.

Kan du skrive til legen omkring hvordan du har det, så er det kanskje lettere enn når du sitter der fysisk.

Veldig trist å høre. Jeg opplevde også samlivsbrudd Ifjord og tenkte at jeg ikke ville leve hvis det ble slutt men,lever enda. Prøv å bli kjent med noen nye og få nye bekjentskaper. En hund kan også være god idé. Har du gått til sosionom eller psykolog? Håper det snart går bedre med deg.

Jeg har også noe lignende som TS bak meg. Fryktet da tapt nettverk og skuffede/skader på barn osv. Rutiner/hverdag som var «trygge», men blinde. Barna klarte seg (selvsagt) bedre enn ventet og det var også litt lettelse å «slå opp» med noen fellesvenner skriftlig/muntlig pga potensielle problemer fremover. Det ble også tatt bra imot, til tross for at det var trist/sjokk initielt. Livet vender plutselig og med sjokk, hvis ikke hadde det ikke vært en vending - men forventet.

Som Ensomfyr skriver klokt, så er sosionom et godt tips. Er barna under 16, så er det obligatorisk med mekling hos FVK eller ekstern godkjent mekler.

Takk for svar <3

Han har kontaktet FVK, og vi fikk time der om 2 uker.
Og ja, jeg kunne nok ha tilgitt at han har funnet en annen. Jeg foreslo åpent forhold til ham, jeg hadde kjent på hvordan jeg trodde jeg kom til å ha det alene, og det var såpass skremmende at jeg heller ville diskutere en slik løsning. Vi hadde en veldig fin og ærlig samtale rundt det, men han kom fram til at han ikke ville, han føler vel ikke at han ville kunne dekt alles behov godt nok, og at det ikke ville gått i lengden.
Og denne nye dama (hun bor på andre siden av landet, også gift og med små barn, og de har ikke møttes fysisk enda, kun online over flere måneder), er nok mer en katalysator enn grunn. Det er vel heller at jeg ikke er nok for ham, med de begrensningene jeg har. Skjønner jo at det er mye å be av en person å måtte leve med min angst, selv om det ikke akkurat er noe som har påvirket oss mye i hverdagen. Og det ironiske er at jeg hadde begynt å ta noen grep for å være mer selvstendig før dette starta, og prøvde å utfordre meg selv og angsten litt. Skulle ønske jeg hadde starta med det for lenge siden.

Jeg har få (en) nær venn, ellers er det vel mer bekjentskap. Jeg er fryktelig lukket av meg, og synes det er veldig vanskelig å slippe folk innpå meg. Hodet stenger ned i sosiale settinger, slik at jeg blir mest sittende å observere og lytte. Når vi har vært 2 og jeg har ham til å støtte meg til går det oftest greit, men de gangene jeg har prøvd meg alene føler jeg alltid at jeg feiler. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få til å utvide nettverket mitt.

Jeg har tenkt en del på at det ville vært enklere å bare forsvinne, det kjennes som det er alt for mye jeg er nødt til å ta tak i og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har time til legen i morgen, og skal snakke med henne om dette.

Takk for takk,

Stort av deg å akseptere et åpent forhold, og synes det er rart han etter en stund synes at det ikke var noe videre. Han er i tvil tenker jeg. Litt rart at han er så sikker når han ikke har møtt henne engang. Virker å være mere frustrert og trolig skamfull enn reelt overbevist. Men vel, det vet ikke jeg mye om. Snåbarnfella og for lite tid på paret er vel litt sentralt virker det som, som er ganske typisk.

Han er rimelig knust han også av dette, og full av dårlig samvittighet. Han har sagt at han klarer ikke å se at han kan være lykkelig så lenge vi er sammen. Jeg er veldig uenig i ham i at vårt forhold er så håpløst, og det har gjort veldig vondt det også i denne prosessen. Han har ikke vært villig til å se på noe som helst av løsninger for oss, som parterapi f.eks. Det var når han avslo åpent forhold at jeg knakk, og det føles også for meg som at det har skjedd for mye nå til at vi skal kunne finne sammen igjen.
Småbarnsfelle er nok en del av det ja, jeg tror han har følt seg "fanget" med jobb som krever for mye og familie som han aldri føler han har nok tid til. Jeg mener at dette kunne vi ha løst via bedre kommunikasjon, men det hjelper jo lite om det er bare jeg som er villig til å finne løsninger.
I tillegg begynte han å synge ganske aktivt på en sosial "karaoke" app for et par år siden, og han er kjempeflink. Og har nok noen ambisjoner i forhold til musikk som han har et ønske å gjøre noe med. Denne dama møtte han via denne appen, og det at de deler denne interessen er nok en stor del av det.

Akkurat, det at han ikke kan se for seg at forholdet deres skal kunne fungere etter dette er jo en viktig erkjennelse. Også fordi at det må handle om å svelge kameler og fordommer. Han frykter vel at hans «feil» nå nå slår tilbake på han hvis forholdet deres fortsetter. Det er jo svært bra at du ikke tenker likt, men er åpen for at det meste kan fikses. Det er jo menneskelig det som har skjedd, og er man åpen og rett frem om behov og at man kanskje har følt seg «ufri»/låst, så vil dette bidra til å innse at det meste er mulig å løse.

å miste alt vet jeg alt om.....
tilbake i 2006 mistet jeg først
jobben gjennom 10 år
bare noen måneder etterpå
mens jeg allerede lå nede
valgte eks å gå fra meg
dermed mistet jeg også
kone/kjæreste - to små barn - hjem etc
men: bare hold ut og la tiden jobbe for deg!
jeg lever enda og da kan du også klare det ;)

Dette er jo slag mitt i hjerte ditt :(
Nøkkel ord som: elsket, trygghet og ikke minst tidsrammen 18-40, så BANG!
!OBS viktig 20 år = du er bra nok, han håper bare på noe enda bedre, men er det mulig? Neppe.
Jeg er fryktelig lei meg på dine veien og det er fordi min historie er faktisk svært lik deres, slik jeg leser og tolker den store forskjellen er at hun (i mitt tilfelle ikke har dratt ennå) heldigvis!
Wow, jeg føler med deg. Uff så grusomt. Dette finnes det jo tilsynelatende ingen kort og enkel løsning på. Først hold ut litt, de har ikke møttes ennå, selv 40 åringer kan føle seg forelsket også går det litt tid også «whoops neeeeh» jeg kommer tilbake. (Gresset er svært sjelden grønnere) men det vil ofte være spennene i begynnelsen. Du beskriver at du er villig til å strekke deg langt, all honnør for det. Det beviser at du er sterk og villig til å kjempe. Bare pass på å kjempe på de riktige punktene så dette ikke tapper deg for absolutt all energi.

Du har i prinsippet ingen annen trygghet spesielt da du sliter med angst. personen/mannen din har jo vært der siden 18 (ikke mange er veldig selvsikre og føler seg trygge da) nå er du liksom bare sluppet ut i en brutal verden med forpliktelser du ikke mestrer uten utfordring.
Off, ååååh, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg.
Forsøk være sterk for barna (vet ikke alder) men kanskje kan de faktisk bli din nye støtte og trygghet. Jeg har vinklet det slik uten at det skal være byrde for dem men faktisk at min sønn er en av mine beste venner, datteren min hjelper masse med det praktiske. Føler de får gitt et trygt og godt familiesamhold. Men for all del er dette relativt ferskt er det naturlig at det dessverre kan ta år (hvis ikke kommer krypende tilbake) før du sakte men sikkert kommer til hektene igjen.
HÅPER VIRKELIG DETTE GÅR I DITT FAVØR! klem

Ps. Sovepilller (brukt selv) får deg i søvn men du trenger garantert en å snakke med fortrolig feks. Psykolog (bare en bra en da)