Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når livet ikke smaker noen ting

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når livet ikke smaker noen ting

april 5 2017 - 00:20
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget, men jeg føler et enormt behov for å finne likesinnede mennesker som kanskje forstår hva jeg går gjennom. Jeg vet nemlig ikke selv, og trenger gode råd.


Bakgrunn/forord:
Det er vanskelig å si når det hele startet, men det siste året på ungdomsskolen ble jeg alvorlig deprimert for aller første gang. De tre neste årene var en eneste lang nedtur som toppet seg med et år der jeg hadde fire selvmordsforsøk. Forsøkene førte til innleggelse. Innleggelsen førte til at jeg fikk hjelp. Jeg ble satt på AAP og fikk et støttenettverk på hjemplassen min som fungerte helt utmerket. Iløpet av de to neste årene begynte lyset å glimte i en ellers veldig mørk verden. Jeg traff en gutt som jeg falt pladask for, og vi ble sammen. Et helt år gikk og jeg var nær ved å erklære meg selv helt frisk. Depresjonen og angsten var borte, og jeg følte meg fantastisk. Så begynte ting å balle på seg med kjæresten... Vi ble samboere, og det året vi bodde sammen var også det året forholdet vårt gikk til helvete. Jeg var ikke klar for å gi oss opp, men han bestemte seg for å gjøre det slutt. Vi flyttet fra hverandre. Han fant seg en ny dame veldig fort, noe som ble altfor fort for min del. Livet mitt slik jeg kjente det lå i grus, men jeg nektet å falle tilbake på gamle vaner. Fire år med hard kamp mot depresjonen skulle ikke kastes bort på grunn av en gutt. Jeg flyttet vekk. Langt vekk. Søkte meg inn på skole og fant meg en jobb. Skulle starte med blanke ark. Lite visste jeg at eksen kom krypende tilbake så fort jeg hadde flyttet... Og dum som jeg var lot jeg han krype. To år gikk der vi var av og på, der jeg var usikker på om jeg kunne la han bli sammen med meg igjen. Mens tiden gikk tok jeg meg selv i å bruke mer tid på å prøve å reparere forholdet enn å etablere et godt nettverk på den nye plassen. Studiene kom i siste rekke. Jeg sluttet å gå på forelesninger og tok alt av innleveringer i siste liten. Karakterene gikk i D'er og E'er. Jeg lærte ingenting. Det jeg hele tiden var fast bestemt på var at vi to skulle klare å ordne opp. Det måtte bli oss. Studiene fikk gå som de gikk, så lenge jeg hadde han ved min side så ville jeg klare å rydde opp i det i ettertid. Men VI måtte fikses først. Jeg sluttet aldri å elske fyren, men han sluttet heller aldri å såre meg. Hver gang jeg ble såret gikk jeg gjennom en ny depresjon, som igjen hemmet meg mye ift studiene. Etter to år var jeg så lei av å ikke vite om det noen gang blir oss, at jeg hørte på hjertet mitt og det brått ble oss igjen. Han hadde jo tross alt brukt to år på å prøve å få meg tilbake, så han måtte virkelig mene det, tenkte jeg. Knapt ett år gikk før jeg ble dumpa på nytt. Ingen grunn, ingen forklaring. Han følte det bare ikke lenger, sa han. Uten å forklare hva "det" var. Han pakket sakene og flyttet ut. Og siden har jeg ikke hørt fra han.


Problemet:
5 år med denne personen gikk altså rett i vasken. I disse fem årene var han den personen som betydde aller mest for meg. Han var lyset mitt, motivasjonen min og mitt alt. Selv på de mørkeste dager var han det som ga livet mitt mening. Det siste året hadde vi begge brukt all fokus og energi på et personlig prosjekt som han hadde. Enormt mye krefter og tid gikk med på det. I julen skulle det være ferdig, og etter dette kunne vi endelig begynne å fokusere 100% på oss to, sa han. Men så fort prosjektet stod ferdig var han på vei ut døra. Nå måtte jeg bare glemme han og innse at jeg ble lurt inn i et forhold som ble basert på løgner. Jeg la jo min fulle tillit i at det var ekte, og hadde investert alt i at det skulle gå bra. Jeg lot meg selv oppslukes av innbilt trygghet. Så når denne tryggheten brast kan man si at verden min rett og slett gikk i tusen knas. Og det måtte jeg bare finne meg i.

Depresjonen etter bruddet lot ikke vente på seg. Naturligvis brukte jeg en del tid på å prøve å forstå hva som hadde gått galt, hvorfor et menneske vil et annet så vondt. Jeg brukte de første månedene på å prøve å holde meg aktiv. Opprettet raskt kontakt med en psykolog i området. Søkte ut til de få vennene jeg har, trente ofte og forsøkte å ta opp igjen studiene. Prøvde å legge reiseplaner for nær fremtid, uten å lykkes... Studentvenner har lite tid og lite penger. Men ingenting skulle stoppe meg, jeg skulle klare å komme meg over kneika og bli lykkelig alene. Jeg jobbet for min egen lykke, og slik skulle jeg fortsette til det ble realitet.
Både jeg og psykologen mente at jeg var på bedringens vei, men plutselig sa det stopp. Jeg ble fysisk syk; kvalme og svimmelhet gjorde at jeg måtte holde senga. Jeg orket ingenting. Var hos lege og tok blodprøver for det som testes kan. Uten resultat. Tre uker gikk. Tre uker der jeg stort sett hadde holdt senga. Ingen trening, ingen sosiale begivenheter, ingen å snakke med om det som foregikk, og ingen besøk. Jeg er nå på min fjerde uke og vet snart ikke mitt arme råd... Jeg ville så inderlig klare dette. Hvorfor motarbeider kroppen min meg? Jeg føler at jeg har prøvd å holde fast ved noe som ikke lenger er der. De siste ukene føler jeg at livet har gått meg forbi... At det har gått meg forbi de siste årene og at jeg ikke lenger har noe å strebe etter. Jeg har ingen nettverk, en jobb der jeg mistrives, og studiene har gått til helvete. Jeg har forsøkt å finne en annen jobb, men uten hell. Har slått meg til ro med at jeg kanskje bare må fortsette å jobbe der. Studiene interesserer meg ikke i det hele tatt, og jeg har vært bestemt på å fullføre det for VÅR skyld. Nå som det ikke er noe "oss" lenger så ser jeg ærlig talt ikke vitsen i å prøve å fullføre noe som helst. Jeg er sykt ensom, og nå som kroppen min har gitt opp merker jeg at også psyken begynner å skrante. Jeg hadde et par ting å glede meg til i sommer, men per nå ser jeg ingen glede i det lenger. Fremtiden virker så vanskelig og de gode tingene så fjernt. Hadde jeg fått valget om å gå i dvale for ei stundt så hadde jeg gjort det. Å ende alt hadde vært det aller enkleste, men det som holder meg igjen er tanken på at min mor skal slippe å gå gjennom tapet av et barn.
Jeg har likevel kjent på en ny tanke de siste dagene... Hva er vitsen med å holde seg i live når man føler at man bare piner seg gjennom det? Kanskje er det mer rettferdig å bare avslutte det, isteden for å la de rundt deg følge med på at du ikke har det noe bra.
For et halvår siden følte jeg at jeg virkelig hadde alt. Ambisjoner og ei lys framtid, sammen med min elskede gikk jeg inn i det som skulle bli den beste tiden av mitt liv. Og på ett blunk mistet jeg alt. Poff, borte. Jeg ser ikke meningen med noe som helst lenger... Om jeg alene skal få reise og oppleve ting, eller fullføre studiene... Hva er det verdt uten noen å dele det med? Hvorfor skal jeg pine meg selv gjennom dagene på en jobb jeg ikke ønsker å ha? For pengene sin skyld? Jeg vil jo ikke lenger bruke penger på reise eller boligkjøp for en liten familie, så hva er vitsen. Jeg har blitt likegyldig, og det skremmer meg... Jeg føler at det er en følelse som aldri kommer til å ta slutt, eller som før eller siden kommer tilbake om jeg en dag klarer å finne gleden i noe. Hva er vitsen med å leve et liv der man bare skal få tiden til å gå? Livet går meg forbi og jeg aner ikke hvilken ende jeg skal begynne i om jeg skal klare å gripe tak i det igjen. Hva kan jeg gjøre for å få tilbake livslysten? Hva kan en deprimert person med angst gjøre for å ikke føle seg ensom? Og hvordan kan jeg hindre kroppen min i å kollapse på denne måten, om jeg skulle klare å få den i gang igjen? Har noen andre opplevd dette som kan komme med gode råd? Kan det være en god idé med en innleggelse, eller vil dette påvirke livslysten til det negative?
Avatar

Re: Når livet ikke smaker noen ting

april 6 2017 - 10:51
Hvorfor tror du kommer til å være alene om alt i fremtiden bare fordi du ikke er sammen med eksen din lenger? Kjære deg, det finnes mer fisk i havet. Bedre fisk. Dere er begge unge. Han fremstår umoden og egoistisk. Det tar år med prøving og feiling i relasjoner for å lære å behandle partneren på en god måte.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Jeg var et vrak da jeg var 16. Så fant jeg noen å falle for. Det løftet meg opp. Så gikk det over. Jeg falt ned i avgrunnen igjen.

Så kom en ny gutt inn i livet mitt. Alle faretegnene var der på forhånd, men jeg løp til ham.
Jeg husker tanken min var "funker det ikke, kan jeg bare ta livet mitt". Jeg valgte å utsette døden jeg hadde planlagt for å gi dette en sjanse.
Tankegangen er horribel. For det første visste jeg at han var ustabil og manipulerende før jeg ble involvert med ham. For det andre dreit jeg langt i alle jeg ville såre om jeg tok selvmord.
Vi flyttet sammen og forlovet oss. Alt var flott i starten og jeg hadde det bra. Så kom kranglingen. Så kom forakten og depresjonen, selvmordstankene returnerte. Følte meg fanget. Det ble slutt etter tre år.

Falt for en ny gutt. Livet ble bra igjen. Flyttet sammen med ham. Følte meg tilsidesatt og uviktig etterhvert. Krangling. Depresjon. Selvmordstanker. Det ble slutt etter fire år.

Ny gutt. Alt er topp igjen. Vi flytter sammen, forlover oss. Krangler. Depresjon og selvmordstanker. Syv år med ham.

Jeg har ny samboer nå. Vi er forlovet. Han er fantastisk, men depresjonen er fortsatt med meg i perioder. Det siste bruddet fikk meg til å reflektere på livet og kjærester. Det gjentagende mønsteret ble tydelig for meg.
Alle de forskjellige havarerte forholdene har nesten overlappet hverandre og jeg tror jeg har vært singel toppen to måneder på 15 år.

Det er tydelig for meg at jeg bruker forelskelsen som en rus, en distraksjon fra tanker som alltid er der under overflaten. Jeg bruker forholdene til å holde meg over vannet. Ikke bevisst såklart. Men jeg vil jo ikke ha det vondt. Jeg følger det gode. Men forelskelsesdelen går over og et forhold krever jobb og offer. Og det krever at begge har den innstillingen. Det har jeg ikke alltid hatt verktøyene til å gjøre på en god måte. På andre områder har jeg funnet meg i for mye fra andre. Latt dem tråkke på meg. Grovt og over lang tid. Jeg blir blind for tegnene som forteller meg at jeg bør holde meg unna. Jeg ser dem, men tilskriver dem ikke viktigheten de burde ha. Jeg vet hvordan disse mennene har oppført tidligere, men tenker at det ikke vil skje igjen. Men så repeterer allikevel historien seg.
I mangelen på selvverd gir jeg andre utallige sjanser og lytter ikke til magefølelsen. Jeg gjør meg veldig naiv og utnyttbar.
Men så vet jeg ikke helt hvor jeg skal sette grensa, for dømmer jeg alle andre for deres fortid, vil jeg ikke gi dem rom til å vise seg fra en annen side. Alle gjør jo feil, jeg har gjort mange selv. Jeg har lært, og andre må få lære av sine. Men jeg tror to sjanser er mer enn nok til å ha tilegnet seg den lærdommen. Man skal være forståelsesfull, men ikke la andre manipulere deg. Man må finne en balanse hvor både selvrespekt og samarbeid får plass.

Jeg føler ikke selv jeg er verd noe, så jeg blir helt håpløst fortapt når andre har bekreftet meg. De gir meg det jeg ikke har gitt meg selv. Verdi. Betydning. Og når de slutter å gi det, raser korthuset mitt. Jeg har gått langt i å "bevare verdien" min. Jeg gjør uverdige ting for å gjøre meg fortjent til verdien jeg føler jeg får når jeg kjenner meg ønsket og attraktiv.
Hele min lykke, og mitt liv om du vil, balanserer jeg på toppen av forholdet. Kjæresten avgjør om jeg står eller faller. Det er en dårlig setup. Og det er et urimelig ansvar å gi partneren sin. Alle svik og små skuffelser føles vondere, fordi de har selvfølelsen din i sin hule hånd. Kranglingen blir unødvendig intens og polarisert, for du føler deg truet på en så alvorlig måte. Og sånn er man med på å slite ned sine egne partnerskap.

Det er mye sannhet i at man må elske seg selv for å elske andre. Man klarer å kjenne kjærlighet for andre selv om man ikke er glad i seg selv, men det er vrient å få et forhold til å fungere over tid hvis man ikke føler selvverd. Det vil gå utover begge parter, ikke bare en selv. Og mange ganger merker man ikke selv hvor destruktivt det er.

Jeg vil råde deg til å avslutte kapitlet om eksen din på en god måte. Lær av det som gikk galt, men husk også å ikke klandre noen av dere. Dere er unge, dere er forskjellige. Dere ville forskjellige ting. Dere passet ganske enkelt ikke sammen. Det er lite poeng i å ønske seg noe annet fra mennesker som ikke er villige til å gi det. Da får man heller akseptere at de føler det slik, ikke kan tilby det vi trenger. Godta at det et vondt, men at det med tiden føles mindre sårt. Huske at man har mulighet til å finne et bedre partnerskap med en annen. Ikke vær bitter over tapte år, de er ikke tapte. Du har også hatt det godt. Og du har fått erfaring, på godt og vondt.
Se fremover, se muligheter. Ikke fokuser på det som har vært. Det er over. Du har hele resten av livet ditt til å oppleve andre, bedre ting.

Du og jeg må jobbe med å ha det godt med oss selv. Vi lar andre mennesker styre vårt humør i alt for høy grad. Løfter vi vår egen selvverd er det lettere å stå alene, lettere å stå sammen med andre - for det blir ikke så turbulent. Man blir ikke så defensiv i krangler. Det finnes mange gode bøker på hvordan man samarbeider bedre med partneren, og jeg har fått mange vekkere på hvordan jeg har bidratt til konflikt der jeg utelukkende så skyld hos "håpløse, egoistiske" motparter.
Det hjelper å forstå hvorfor andre gjør som de gjør. Det er lettere å se løsninger og enes om man er rolig, og er man rolig blir det kanskje ingen krangel i utgangspunktet. Det er lettere å respektere den andre og akseptere forskjellene.
Å kommunisere godt er kjempeviktig. Jeg har forventet at andre burde skjønne, at de tenkte som meg. Jeg har antatt at de ikke har brydd seg om meg fordi de har nedprioritert meg. De har andre behov. Fungerer på andre måter enn meg. Å ta høyde for at andre er ulike meg har vært en kjempeutfordring.
Å bli bevisst på seg selv har bedret forholdet jeg er i nå. For det er helt klart for meg at det jeg har drevet med hele livet må ta slutt.
Nå er det ikke gitt at jeg hadde hatt en framtid med noen av mine ekser uansett. Man biter i noen sure epler. Sånn er det for alle.
Men jeg vil nødig spolere sjansene mine til et stabilt og harmonisk liv med en jeg elsker og som føles rett for meg.
Jeg må ha selvtillit og føle meg verd for at jeg skal kunne oppføre meg på en rettferdig måte ovenfor partneren min.
Forholdet skal være en bonus i livet mitt, ikke noe jeg tar for gitt. Ikke noe som avgjør om jeg har det bra med meg selv eller ei.
Jeg må ta et oppgjør med problemene som ligger under alt annet og jobbe kontinuerlig med dem, så jeg ikke faller tilbake i avgrunnen om noen forsvinner ut av livet mitt. Jeg må stå på egne bein, ikke klamre meg til andre.
Finne min identitet, være selvstendig. Gjøre ting for meg for at vi kan ha det godt sammen.

Grunnen til at du skal holde ut smerten og fortvilelsen du føler nå, er fordi du kommer til å oppleve godt igjen. Noe bedre. Du kommer til å slutte å være likegyldig, du kommer til å glede deg over ting. Og da vil du se tilbake dit du er nå og være takknemlig for at du valgte å satse videre.
Se bare på lyspunktene du har hatt. Hvordan tenkte du om livet da? Kanskje endte det ikke slik du ønsket, men du opplevde mye godt da du var i det. Studiene sier du du gjorde for deg og kjæresten. Hva med å jobbe videre for en fremtid for deg og den du elsker om noen uker, måneder eller år frem i tid? Når du har truffet den du vil dele livet med, som behandler deg godt og respekterer deg, vil du ikke sette pris på å ha best mulig utgangspunkt for livet deres?
Jeg vet alt føles umulig og håpløst nå. Fremtiden er vanskelig å se for seg. Og hvorfor skulle ikke den bare bringe nye svik og skuffelser? Jeg har vært der. Men livet har også motbevist tankene jeg hadde. Jeg får nye sjanser, de ramler faktisk over meg når jeg minst venter det. Og de er ikke sjeldne, slik jeg var overbevist om. Når jeg skriver dette, spør jeg meg selv hvorfor jeg har så dårlig selvtillit. Det er jo ikke sånn at andre ikke liker meg, oftest er det jeg som bryter kontakt med venner. Ofte er det jeg som ender forhold. Jeg trekker meg tilbake fordi jeg føler andre ikke liker meg. Ikke fordi de ikke liker meg. Jeg skjønner kanskje ikke hvordan de kan like meg når jeg misliker meg selv så sterkt. Kanskje tenker jeg at de ser hvor usikker jeg er. At jeg er et "lett bytte" de kan utnytte. Og mens de gjør det, er jeg hvertfall noe for noen.
Men det er jo helt feil. Det er bare mine tanker. Bedritne tanker, som hverken er rettferdig for dem eller for meg.
Jeg stoler ikke på det andre sier til meg. Men sånn jeg ser det nå, er jeg bedre tjent med å stole på det andre sier, enn det jeg sier til meg selv. Det er jeg som behandler meg dårligst. Jeg innbiller meg at det er verden og andre mennesker som ser på meg som søppel, men bevisene er imot meg. Én etter én prøver de å komme inn på meg. Og jeg skyver dem unna. "Beskytter meg selv".
Men i realiteten isolerer jeg meg med den personen som skader meg mest. Meg selv.

Det er vanskelig å gi noen råd angående studier og jobb. For på den ene siden er det nok med på å slite deg ut. Men på den andre siden er det også et område hvor du kan føle mestring og få relasjoner som er bra for deg. Med tanke på at du har vært sengeliggende i fire uker nå, så vil jeg nok be deg la skole og jobb ligge inntil videre. Prøv å ikke la problemene der få stor betydning. Stress ned. Prioriter helsa. Hold kontakt med venner og familie. Skole kan man alltids gjøre på nytt, jobb er jobb. Du kan gjøre det du trenger for penger en stund samtidig som du fortsetter å lete etter ny jobb. Hva så om du ikke trives akkurat nå, det trenger ikke vare slik lenge. Bare hold ut og vit at ting blir lettere etterhvert. La deg selv få litt tid, og sørg for å bearbeide det som kjennes tungt på en god måte, så du kan komme deg videre fra det.
Vet du hvorfor du ble deprimert i tenårene?
Spiser du sunt nå når du er syk?
Avatar

Re: Hjortelort

april 7 2017 - 00:01
Først vil jeg takke deg så mye for svaret ditt, og meldingen du sendte. Jeg finner stor trøst i at noen kan fortelle meg at det blir bedre, på den måten som du nettopp gjorde.

Det er helt sant det du sier, at man må elske seg selv for at et partnerskap skal fungere. At det å balansere sitt liv på toppen av et forhold er urimelig og destruerende. Jeg må dog fortelle at jeg har blitt klar over tankemønsteret mitt, og jobbet iherdig med dette etter at det ble slutt den første gangen. Selvverd og selvbekreftelse ble uhyre viktig for meg, og er noe jeg har klart å jobbe meg opp til. Den gangen klarte jeg å innse at det var den eneste veien å gå om jeg skulle overleve, og akkurat som du sier så hadde jeg også lite lyst til å spolere mine fremtidige sjanser for gode og positive relasjoner.

Da jeg tok eksen tilbake så tok jeg i starten det meste med en klype salt. Det jeg hadde klart å opparbeide på de to årene ble hellig for meg, men det var fortsatt ferskt og jeg følte meg sårbar. Derfor ville jeg passe på å ikke falle i samme fella igjen og miste det, om du skjønner. Da vi ble samboere igjen, tvang jeg meg selv til å legge tvilen til side. Det ville jo aldri funke om jeg ikke ga han rom til å vise meg hva han mente, og det innebar å sette min fulle lit til alt det som dette mennesket lovet meg og snakket om dag inn og dag ut.

Det gamle, destruktive mønsteret begynte etter hvert å gjenta seg, og jeg ignorerte den dårlige magefølelsen og levde i troen på at alt skulle gå bra. Vi hadde noe helt spesielt som ingen av oss klarte å sette fingeren på, og det var vanskelig å gi det opp. Ett sted på veien mistet jeg meg selv igjen, ble mer krevende og igjen tok jeg meg selv i å stadig søke bekreftelse fra hans side. I ettertid ser jeg at jeg feiltolket min egen rolle i forholdet, og at jeg forventet at han kom til å gjengjelde tjenesten på en bestemt måte om jeg viet min hverdag til å ta vare på han. Tvert imot opplevde jeg ofte at han ga uttrykk for å se ned på meg og mine mål i livet. Jeg følte meg vel kanskje mobbet, om man kan si det på den måten. Ett sted ble jeg blind på meg selv og på han. Jeg husker at jeg i et sporadisk forsøk på å hente meg selv inn igjen prøvde å fiske etter forståelse. Jeg satte ned foten en måneds tid før det ble slutt, der jeg gjorde det klart at jeg jeg forventet mer av en partner. Løfter ble stadig brutt og ord ble ikke fulgt opp. For meg var det helt essensielt. Jeg sa også at jeg så min egen verdi og følte at det ikke ble ivaretatt slik forholdet hadde utviklet seg. Det er vanskelig å vedlikeholde den gode selvfølelsen når den du setter høyest ser ned på deg. Jeg ønsket forandring, men hadde likevel ikke tenkt å gi oss opp om det ikke skjedde... For ett eller annet sted på veien hadde jeg igjen glemt å ta vare på mine egne interesser, og jeg visste ikke om noe annet liv enn det jeg skulle bygge med han. Når han ga oss opp kom det som et sjokk, ikke fordi jeg trodde det var "slik og sånn", men fordi jeg stadig ble matet med forventninger til hva som skulle skje videre. Og en brå slutt var ikke var en del av planen. Men som du sier så er folk forskjellige, og det viste seg at vi omsider ville forskjellige ting. Eller ihvertfall så ville han de tingene sammen med noen andre enn meg.

Jeg må si at selv om det virker som du har dårlig selvtillitt, så har du helt enormt med selvinnsikt. Det er trist å lese at selvtillitten har vært så på bånn, men det må også være godt å vite eksakt hva man trenger å jobbe med for å stå sterkere. Og ja, jeg har nok en del arbeid på det området selv. Problemet mitt bunner kanskje i det at jeg helt i starten lærte å elske meg selv gjennom min partner. Jeg likte den jeg var sammen med han. Den bekreftelsessøkende delen har jeg alltid prøvd å undertrykke, men forholdet vårt hadde mye grus den andre gangen og jeg gjorde en dårlig jobb med å ta vare på meg selv. Jeg har lært, og håper han lærer han også. Nå må jeg bare ikke la egne verdier gå ut av vinduet selv om partneren er ute av bildet.

Depresjonen i tenårene ble utløst av min første ordentlige kjærlighetssorg, og sprang sannsynligvis ut av min daværende emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelse. Dette er en diagnose jeg ikke har funnet ut at jeg har hatt før nå, ettersom min nåværende psykolog prøvde å stille en diagnose på meg. H*n kom frem til at mye tyder på at det var veldig aktuelt den gang, men at jeg per idag ikke oppfyller kriteriene til denne diagnosen. (Hurra!)

Jeg prøver å spise normalt, men har ekstremt søtsug innimellom. Ettersom jeg beveger meg lite, går det også lite mat. De dagene jeg er ute av døra spiser jeg noe mer, så ja, jeg vil påstå at kostholdet i all hovedsak er slik det skal være. Tar i tillegg diverse vitamintilskudd. At det er snakk om utbrenthet, kan fullt mulig være. Psykologen mener nå å snakke med min lege om medisinene jeg går på, og at det kanskje kan være en hensikt i å kutte ut Isotretinoin/Roaccutan. Når depresjonen gjør meg ute av stand til å fungere selv om jeg forsøker, er det jo helt klart noe som ikke helt stemmer.

Tusen takk for gode ord! Det er merkelig hvordan et fremmed menneske kan vise seg å være så lik en selv. Og hvordan det kan sette ting i et litt annet perspektiv og tvinge en til å legge om tankegangen litt. Det er virkelig betryggende å høre at selv mennesker som vi to kan vi møte noen helt tilfeldig som viser seg å være bedre enn den forrige. At man får reist seg igjen, og at det vil være verdt det. Jeg hadde vel mer eller mindre gitt opp troen på at jeg, med all min bagasje, kom til å klare å finne noen som topper det jeg har opplevd til nå, og at det kommer til å skje fort nok. Men så kom du da, som har vært AKKURAT der, og fortsatt funnet lykken. Som du sier kan jeg kanskje finne motivasjon til å gjøre dagligdagse ting i å jobbe med å skape et bedre utgangspunkt for mitt fremtidige partnerskap, - når lykken endelig finner meg. Prioritere helsa, og ikke stresse for mye med jobb og studier. Tror egentlig at mye av stresset kom av at jeg skulle forte meg og skape min drømmesituasjon, slik at typen ikke lenger kunne påpeke mine "feil" og hinte til at jeg er mislykket... Men det får så være. En partner skal vel uansett ikke fortelle deg hvor "lavt" du ligger an i livet i forhold til sin egen mal? Lykken ligger nok i helt andre ting.

Takk for at du dyttet meg i riktig retning!
Avatar

Hei

april 7 2017 - 03:30
Ja det finnes mere fisk i havet
Og det er vondt å slutte å være kjærester
Men kansje du kan snu på flisa
Se på det positive du har i livet ditt
Drive med kognetiv terapi med psykolg
Eller se på videoer på youtube
Du kan få til alt om du bare vil og prøver

Det finnes mange typer kjærlighet
Og da mener jeg ikke bare kjæresteforhold
Det går ann å gi av sin tid kansje det kunne fått deg opp igjen
Som å være frivillig.
Hjelpe andre som har det vanskelig.

Den rette vil komme når tiden er inne for det
Du er ung og har hele livet forran deg
Dette klarer du
Til forsiden