Dette går egentlig under flere kategorier, men valgte depresjon, siden det er noe jeg kjenner sterkt på hele tiden. Jeg har opplevd en del igjennom livet. Mobbing, overgrep, omsorgssvikt, psykisk og fysisk vold og en rekke mentale lidelser. I flere år har jeg hatt noe som heter depersonalisering og dissosiasjonslidelse. Disse påvirker meg slik at jeg ofte detter ut, går på autopilot, føler ingenting, kjenner ikke igjen meg selv eller hva jeg vil/ikke vil osv. det er mye mer til det, men vil ikke gjøre dette enda lenger enn nødvendig. I 2020 møtte jeg min første og eneste kjæreste. Han viste seg til å være psykisk og fysisk voldelig, og gjorde de neste 13 månedene til et konstant helvete. Jeg klarte ikke å dra fra han før, siden jeg brydde meg så mye og han truet meg hele tiden. Nå er det over et år siden det ble slutt og jeg sliter enda med traumene, men har klart å la han gå, som er det viktigste. For noen uker siden møtte jeg en fyr som jeg fikk veldig god kjemi med. Vi ble fort mer enn venner og har siden oppført oss som kjærester, men venter med å bli offisielle, siden vi ikke har kjent hverandre så lenge. Dette er jeg helt for, siden jeg normalt sett trenger en del tid for å få følelser og finne ut om dette er en jeg kan se meg selv sammen med langt i fremtiden. Problemet nå er at jeg begynner å kjenne følelser for han, som pga mine mentale lidelser og ufølsomhet blir en helt annen opplevelse enn for folk flest. Jeg blir utrolig sårbar for alt jeg sliter med, og opplever meg svak og ubeskyttet. Med trygge folk er ikke dette et problem egt, og sikkert et steg i riktig retning. Følelser er menneskelig og alt sånn, men det blir en overgang hjernen min ikke har krefter til. Depresjonen min og dårlig selvbilde gjør at jeg ikke tror jeg er bra nok for han, at jeg er for mye eller for lite, at jeg kommer til å miste han osv. har egt ingen grunn til å tro det, om de skal se det rasjonelt, men psykisk lidelse har en tendens til å oppføre seg irrasjonelt. Jeg føler meg tung og bekymret for at jeg er en byrde, samtidig som jeg vil være nær han. Håper bare dette kan lindres over tid om vi ender opp med å bli sammen, så jeg slipper å ha det sånn. Viktigste for meg er ikke hva relasjonen er akk nå, men å ikke miste han i livet mitt.

Jeg tror at det vill bli bedre over tid, hvis det er et sunt forhold. Tror også at det kan hjelpe om du forklarer situasjonen til han, forklar hvordan du tenker sånn at han er klar over det. Vent litt hvis du tenker det er tidlig, men det er nok best å være åpen om det.

Det er trist at du skal føle på denne usikkerheten, men jeg tror det er normalt for mange med lignende bakgrunn. Til en viss grad, så er det jo også naturlig å være litt nervøs i bli kjent fasen med en potensiell kjæreste. Men jeg tror som Sarpsmann over, at hvis han er en trygg og god person og en god match for deg(interesser, verdier, temperament osv.), så blir du trygg etter hvert som forholdet utvikler seg. Det du må være obs på, er at du ikke fortrenger "røde flagg", folk med en god oppvekst og trygge relasjoner er bedre på å spotte når noe "ikke stemmer", mitt råd er at DU tar deg GOD TID og er litt kritisk og ikke idealiserer personen for mye.

Ønsker deg lykke til og håper at du har vært heldig denne gangen!