Hei. For 1 uke siden så fortalte samboeren meg at hun ønsket ut fra vårt forhold. Og det er greit, jeg er jo selvfølgelig knust. Men vi har en datter sammen, og tenker at hun må være det som er prioritering nr 1. Vi har hus og hjem, bil og hytte sammen og alt dette skal jo deles og avklares, noe som forsåvidt er greit. Men det betyr jo at vi må bo sammen en stund da, for å kjøpe noe nytt oppi denne prosessen er rett og slett for dyrt. Dagene går veldig merkelig og påvirker meg en del. Hadde en større traumatisk hendelse i februar i år og den har virkelig satt sine spor for å si det sånn. Noe som gjør det tyngere at vi fortsatt bor sammens og vi går oppå hverandre. Hun fortalte meg at alle følsene for meg var borte, jeg har aksepter dette og ønsker og beholde henne som en venn, fordi jeg liker henne kjempe godt samt det at hun er mor til min datter. Jeg har en vennine som har vist interessen for meg oppi det her, og vi snakker på meldinger, noe som er fint. Men min tidligere samboer regarer på dette, og blir meget opprørt samtidig som hun fortsatt ønsker nærkontakt og viser ett behov for en nær relasjon. Jeg skjønner ikke, hva som skjer. kanskje fordi jeg allerede er mentalt utslitt og ikke har overskudd til og decode hennes atferd og hva den betyr. Er det noen som kan hjelp meg og forstå?

Jeg syns du er tøff hvordan du takler dette selv om du er knust.Hvordan du prioriterer datteren din mest.Det må ha vært vondt å høre at hun ikke har følelser men samtidig som du ser med en gang en annen kvinne viser interrese blir hun sjalu.Syns forsåvidt hvis du liker venninna di og oppmerksomheten hun gir deg så bør du fortsette med henne.Din samboer har skjønt at du blir fort opptatt.Skjønner også det må være slitsomt å ha samboeren rundt hele tiden etter dette her men det er bare nå den første tiden til dere finner ut av dette og kan flytte hver for dere.Det står all respekt at du prioriterer din datter først og fremst oppi alt dette her.