Når sier jeg at nok er nok? For jeg gråter hver dag. Jeg vil ikke være alene mer, men jeg vil heller ikke være sammen med andre. Å stå opp om morgenen virker meningsløst, for jeg vet at jeg ikke vil utrette noe. Alt jeg gjør er uten mening, ja hele meg. Hvorfor i helvete er jeg her? Hva vil dere med meg!?
Hver eneste dag er bare et resultat av kalorier tapt og inntatt. Ingenting annet betyr noe. Det tristeste med det hele er at jeg allikevel mislykkes også i denne avdelingen. Jeg er blitt jævlig stygg. Hver gang jeg ser meg selv i speilet vil jeg gråte. Jeg hater den jenten som titter tilbake på meg. Hun er det verste mennesket jeg vet.
Noen ganger lurer jeg på om andre vet hvor mye jeg hater henne. Det finnes ikke ord for hvor sterkt det hatet brenner i meg. Og tenk at dette hatet brenner meg på begge ender, for vi er på en måte ett - meg og henne. Denne jenta som er så patetisk, så svak og slik en byrde.
Jeg vet at jeg fortjener å være ulykkelig, å kjenne smerten, skammen og skyldfølelsen hver eneste dag. Men jeg er svak, og jeg orker ikke. Vær så snill å få det til å slutte. Jeg klarer ikke.
Aller helst vil jeg skrike, men ordene setter seg fast i halsen. Stemmen min finner ikke veien. Ikke forlat meg, men ikke bli heller. Ingenting er riktig, alt er feil. Jeg har lyst til å gråte, gråte , gråte gråte hele tiden. Jeg hater alle, alt, hele verden, dere og dem. Men det er ikke egentlig sant. Egentlig så hater jeg bare meg selv.

"Men det er ikke egentlig sant. Egentlig så hater jeg bare meg selv."
Du har tydeligvis selvinnsikt hvert fall, så utgangspunktet ditt er jo på en måte "bra", i og med at du forstår hva det egentlige problemet ditt er, og du dermed veit hva som egentlig må jobbes med.

"Jeg vet at jeg fortjener å være ulykkelig, å kjenne smerten, skammen og skyldfølelsen hver eneste dag."
Hva i all verden har fått deg til å tro dette? Har du liksom ingen godhet i deg i det hele tatt? Er du liksom kun rein ondskap? Det nekter jeg å tro.

"Når er det nok?"
Når du ikke lenger føler behov for å stille det spørsmålet... Så, siden du fortsatt stiller det spørsmålet betyr det at du innerst inne ikke ønsker å gi opp. Du ønsker at det skal finnes en mulighet for deg i dette livet.
Jeg kjenner deg ikke, men jeg er sikker på at den muligheten finnes for deg! Du kan umulig være et så "fælt og ondt menneske" at det liksom ikke kan finnes noe håp.

Så lenge det er liv er det håp
Du er verdifull og du er verd strevet