Hei!! Første innlegg her inne, vet ikke hva jeg skal gjøre, og er desperat etter hjelp, tanken på og måtte gå gjennom hele prosessen med og få snakket med en psykolog gjør meg kvalm, har gått til psykolog(bup) i 2 år fra før men ble så si kicked to the curb når jeg fylte 18. Jeg trenger bare og fortelle historien min til noen, før og etter psykolog, uten og måtte se dem i øyene ..
15år: jeg begynte på VGS, på tip, stortrivdes, jobbet på verkstedet på skolen så si daglig og lærte mye nytt, i slutten av VG1 Fikk jeg prolaps i ryggen, plutselig kunne jeg ikke gå, jeg måtte ha hjelp til absolutt alt, lå på sykehuset lenge, i begynnelsen av VG1 fikk jeg min første kjæreste, han var fantastisk, eller hvertfall i begynnelsen, helt til han ble mitt værste mareritt, i tre år holdt jeg ut med en psykopatisk narsissist, fordi han overbeviste meg om at uten han hadde jeg ingen. Og han hadde vel delvis rett, for etter en god cocktail av kontrollerende kjæreste og isolasjon pga ryggen så var det ingen igjen på vennefronten.
Etter to år hos psykolog bygget jeg endelig opp motet til og gå fra han, og alt ble litt bedre, hvertfall en liten stund..
19år: jeg fikk min første jobb, som servitør, jeg elsket det, møtte så mange hyggelige mennesker hver dag. Eller jeg elsket det helt til denne jobben også ble ett mareritt. Du skjønner, i denne jobben hadde jeg to menn som var mine sjefer. Første jobbfesten kom og jeg gledet meg, men gleden varte ikke lenge, for mine sjefer bestemte seg for at de skulle skjenke meg med tequila, til jeg ikke lenger kunne kjempe imot, jeg ble voldtatt, ikke en, men to ganger, av to forskjellige menn, betydelig eldre enn meg selv.
Dette er det ingen som vet, hvordan skal jeg klare og fortelle dette til noen? Hvem kommer til og tro meg? Det er ydmykende, og vondt.. hva om det er min egen feil?

Nå blir jeg snart 20, jeg har ingen venner, ingen kjæreste og en familie som ikke gjør annet enn og rakke ned på men for og være «lat» fordi jeg sluttet min jobb som servitør, fordi jeg ikke orker og stå ansikt til ansikt med verden, fordi jeg er redd for alt det fæle som kan skje hvis jeg drar ut av døra hjemme, fordi jeg er sliten og rett og slett ikke orker mer..

Wow. Du er utrolig sterk høres det ut som. du har vært gjennom utrolig mye, men aldri gitt opp på livet. men nå er du for sliten for å takle det. jeg går gjennom det samme, eller jeg sliter med depresjon og angst har gått litt bedre siden jeg startet på depressive piller, men fortsatt vanskelig.
hvis du noen kan vil snakke, er det bare å ta kontakt med meg.

Du virker som en utrolig sterk og utrolig uheldig person.
Jeg kan desverre ikke si jeg vet hvordan du har det, har ikke opplevd det du har, men vet hvordan det er å slite. vet hvordan det er når du så vidt tørr å gå ut døra men familien hakker ned på deg for å være lat, giddalaus, bare sitte inne og sture.. osv..

Har desverre ikke noen gode råd, men nå burde det snart ikek kunne gå mere galt for deg, så på tide at alt går oppover nå. om du vil prate om alt eller ingenting å gjelder det samme som med ''erdetvits?'', bare å sende en melding. her er du trossalt anonym, så får ikke gjort deg stort. :)

Håper uansett ting begynner å gå oppover for deg snart. :)

Jeg er like enig me de andre over meg, du er en utrolig sterk person!

Sånn utover det, så har jeg dessverre ikke noen gode råd. Men ta det en dag om gangen.
Hvertfall når det gjelder min egel del, så er det lettere å få venner når jeg ikke streser så hardt på det.

Håper uansett at lykke til videre med deg. :)

Vær stolt av hvor nøktern og sterk er du..Men tom de sterkeste trenger omsorg...fordi bakk den styrken du har å stå oppreist, har du mange traumer.Familien din forstår ikke det hva du har opplevd hvis ikke du forteller moren din det.Gå til fast legen og fortell det og få henvisning til psykolog.Du må nok få noe antidepressiva hvis ikke du klarer komme over de verste nedturene(det er ikke rart å ha det utifra hva det du har vart igjennom).Det er ikke bra for deg sjøl å holde dette inni deg ,fordi det blir som en kokkende grytte av føllelser som blåser opp etterhvert i sterkt og renner over i nedturer og sterk depresjon.Hadde jeg vart deg, hadde jeg sagt det til moren eller far..fordi de som er nærmest , må vite hvordan og hvorfor du har det vanskelig...Det er de som treffer deg oftest på det nærmeste og kan ihertfall forstå og ivareta deg bedre...Du trenger ikke fortelle alt hvis det er vanskelig (ikke rart det er vanskelig å fortelle det)..men noe av det vondte burde du fortelle.Og gå til behandling.:)Du er en modig jente som er sterk og klarer tenke nøktern og sette grenser..du har klart gå fra et dårlig firhold(og det er ikke lett)...søkt videre til lyset og behold troen på mennesker..Du er utrolig god inn i deg og positiv men utrolig uheldig..Nå må du tenke litt på deg sjøl og Finn tiltak som hjelper deg finne igjen ditt naturlige styrke ..Kan tenke meg at sånne finne egenskaper har di fra dine rollemodeller i familien..Derfor tør å åpne deg for da forstår de deg bedre..og kan de hjelpe deg og vise bedre omsorg..I den alder er det og foreldrene urolige for barnas valg i den store ..verden og veien til barnas selvstendighet kan gi de litt angst og de er og mennesker og kan gjøre feil..Husk at den styrke og mot har du nok lært av dine omgivelser..Stor stir klem til deg sterke,modige og klokke jente.:)Du er sårbar må..men du blir sterk igjen..ikke holdt dette for deg sjøl for det er umulig å late som..Vær snill mot deg sjøl og åpn deg og SLK hjelp å bearbeide .:)Lykke til.:):)Er det vanskelig å fortelle det til mor..gå til psykolog og etterhvert etter du starter behandling ..få et møte og inkluder moren din i det og ha psykologen til stede når du forteller det til henne?Lykke til .:):)

Jeg tror jeg kan si at jeg vet hvordan du føler deg, da jeg har vært der, og er der selv. Har opplevd flere overgrep i oppveksten, ungdommen å nå i mer voksen alder. Jeg har nylig begynt og åpne meg om det, det er vanskelig å føles tungt å snakke om, men samtidig en lettelse å slippe å bære på det alene. Så jeg oppfordrer deg til å fortsette å snakke om det, omså her til du føler du klarer å si det til noen andre. Mange ganger har jeg sittet hos psykolog å hatt lyst til å fortelle men får ikke ordene ut. Jeg har også vært i et ødeleggende forhold i 3år, han var voldelig både psykisk å fysisk, jeg gikk i nesten 2 år å planla hvordan jeg skulle komme meg unna. Og det jeg opplevde i det forholdet er enda med meg psykisk. Men noe jeg har lært meg er at ''du må snakke ting ihjel, ikke tie det ihjel'', så hvis du ønsker kan du sende meg en melding.
Husk at du er sterk, stå på. sender deg gode varme tanker og klemmer!
Hilsen jente 22.

Dette var sterk lesning og en tung forhistorie akkurat i startgropen på livet. Du har opplevd mye som ingen skulle måtte oppleve. Det er kanskje brutalt men man får dessverre ikke endret fortiden. Men fremtiden den ligger for dine føtter. Å prate om alt kan iblant hjelpe men iblant kan det også være lurt å la fortid være fortid. Det er viktig å prate om de tingene som påvirker deg i hverdagen, disse er viktig å rydde opp i. Du fortjener virkelig å være lykkelig og jeg er sikker på at det vil du få til ❤️ Du er sterk men alle trenger vi litt hjelp iblant. Jeg stiller gjerne opp med råd og erfaringer hvis du ønsker noen å prate med helt lavterskel eller om du rett og slett trenger en venn :) Jeg er selv i serveringsbransjen og syns det var trist å lese hva du opplevde, men jeg skal love deg at du er absolutt ikke lat selv om du ikke orket den jobben lengre etter det du opplevde. Send meg gjerne en melding eller venneinvitasjon om du ønsker :)

Alt godt til deg :)