Jeg har lovet meg selv at jeg skal gi beskjed til noen når ting blir for vanskelig, men hvor er grensen? Når er det for mye, uten at jeg må ligge halvdød før jeg spør om hjelp? Gikk til psykolog i 4 år, har nå gått over 1 år uten noen å snakke med, aldri følt at samtalene har hjulpet noe særlig, men hadde ikke noe valg den gang. Humøret mitt svinger ganske så mye, kveldene kjenner jeg er verst..
Jeg har det godt i følge alle rundt meg, alle som ser meg og tror de kjenner meg ville sagt at jeg har det bedre enn noen gang.. men egentlig så faller jeg sammen innvendig. Jeg er sliten av å måtte virke sterk, ansikts musklene verker av masken som stadig er på. Å presse frem et smil.... Det å være glad når jeg ikke kjenner følelser, føler meg tom innvendig, det er absolutt det verste. Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg er den jeg er..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjør.. når blir rett tid å spør om hjelp? Å hvem er rett å spør?

dette er forresten mitt første innlegg.. Trenger råd, noen å snakke med som forstår.

Hei i natten.
Går du til psykolog enda ?
Jeg har gått til Psykolog i mange,mange år pga. jeg har vært igjennom traumatisk opplevelser. Det kan ta tid med behandling hos psykolog.

Det er ikke bra vis du ikke kan snakke med venner, eventuelt familie om det er gode relasjoner, om at du har det vanskelig. Psykologen har taushetsplikt. Da kan du snakke om alt som er vondt, å få sortert tankene dine :):)
Vanskelig når man er deprimert da kan det bli kaos av tanker.
Ta kontakt med legen å hør om han kan henvise deg til psykolog. Si til legen hvordan du har det, at du har det tøft og er sliten.

Min erfaring står man alene med tanker så bør man søke litt hjelp på veien :) Klem.

Jeg sluttet å gå til psykolog for litt over 1 år siden. Hadde faste samtaler på et DPS i 4 år. De valgte å avslutte behandlingen min siden jeg ikke fikk noe særlig mer nytte av den, pluss at det var andre i kø som trengte det mer enn meg i følge dem.
Det er også rundt 2 år siden at jeg sluttet med medisiner, har aldri opplevd at noen av dem jeg har gått på har hjulpet i lengden, så ser ikke vits i å proppe meg i medisiner som ikke funker. Familie har jeg, men merker de trekker seg unna om jeg prøver å åpne meg, eller feier det under teppet. "I morgen er alt bedre".... Jeg har nok hatt nytte av psykolog de 4 årene. Jeg har det jo bedre nå enn da, så noe må det ha gjort med meg.

Jeg vet legen kan sende en ny henvisning, men det tar tid.. Vet også at legen min har veldig lyst å proppe meg i medisin i stede for en god samtale. Er det første som blir nevnt om jeg forteller noe som helst, det er jeg helt sikker på.. Medisiner ønsker jeg ikke å begynne på igjen. Har et ønske å klare meg uten, fordeom det ikke alltid er like lett.

Så flott at du har hatt mye nytte av psykolog, ønsker deg alt vell, og takk for svar på innlegget.

Det er tungt når du ikke kan åpne deg for familien og de bare skyver under teppe det som gjør vondt for deg.
Har du en god venn eller to som du kan åpne deg for?, så slipper du å føle deg alene med tunge tanker og føle deg ensom.
Sidetmedord er også godt å få luftet tankene sine:)

Jeg vet akkurat hva du mener:(

Jeg har gått til Psykolog nesten i 20 år. Nu begynner jeg å skjønne ting hvem jeg er. Det er Prosess å gå til Psykolog, derfor kan det ta tid.
Begynner faktisk å grue meg til Jul, pga. min familie samles svært lite og mye alkohol er jeg oppvokst inne i familien min.
Tunge tanker kommer fort når Julen nærmer seg.

Håper det går bra med deg og at du får pratet med Psykolog igjen.
Men selvfølgelig må du kjenne på om det er rett for deg, du bestemmer det helt selv.
Klem.

Dere som ikke har syns det har hjulpet å gå til psykolog
Hva med med male tegne skrive synge eller andre kreative ting
For å få ut følelsene på en god måte