Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når alt går imot deg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når alt går imot deg

juli 26 2016 - 20:05
Hei..
jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg er på denne siden, men jeg vet ikke helt hvor jeg ellers skal gjøre av meg..
Jeg kan fortelle litt om meg og min situasjon ihvertfall.

Jeg er ei jente på 20år.
Jeg har slitet en del i barndommen. Skilte foreldre, gal stemor og alt som følger med deretter. Har alltid hatt gode venner, utenom en liten periode på barneskolen hvor jeg ble utsatt for mobbing.
Jeg har vært vitne til brann, da jeg var alene hjemme som 13åring. Jeg var på en fest da en gutt ble drept..
I fjor sommer kom toppen av kaka. Da ble jeg utsatt for overgrep av to personer. Det har vært en lang vei og saken min ble henlagt mot bevisetsstilling. Jeg venter nå på min andre søknad om erstatning. Og er akkurat ferdig med psykologtimer.
Jeg har slitet utrolig mye og var i en periode hvor jeg ikke var meg selv. Hang med feil mennesker, var ekstremt utangerende. Lystløgner.
Jeg tåler svært dårlig alkohol, da jeg har blitt voldelig og faktisk har hatt politiet på døra da jeg faktisk skulle "ta" min egen pappa.
Moren min kastet meg ut da jeg ble en helt annen person.
Jeg har alltid vært ei jente som setter alle foran meg selv. Jeg har aldri ville gjort en flue vondt, også plutselig snur alt på hodet.
Jeg tok et valg om å flytte fra Oslo til Kristiansand for å finne meg selv. Rett før jeg dro så klarte jeg å krangle noe helt sinnsykt med min bestekompis som fortsatt ikke vil snakke med meg. Jeg var også i en periode satt på antidepressiva, men alle var så imot at jeg skulle gå på det av venner og familie så da kuttet jeg det fort ut.
Jeg bor i Kristiansand med bestevenninna mi, men selvom hun er her hjemme, føler jeg meg utrolig ensom. Hun har funnet seg en type her og jeg kjenner ikke en eneste person. Jeg har kun en jobb her.

Jeg har derfor bestemt meg for å flytte tilbake. Jeg er ganske sikker på at det er en dårlig idé, men gjør det uansett.
Det værste er den enorme depresjonen jeg har. Til tider. Noen dager føler jeg meg som en dronning, og andre dager er det så ille at jeg kan ta meg selv i å tenke tanker om at hvis jeg hadde hatt en pistol, så hadde jeg skytet meg selv.
Og oppi alt så er det skolemas, jobbmas, vennemas. Jeg strekker ikke til.
Jeg går på tunge sovemedisiner.

Jeg tørr ikke fortelle noen om dette siden jeg føler at jeg er til bry. Jeg sliter VIRKELIG om dagen og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg er kommet til det punktet hvor mennesker ikke betyr så mye lengre, venner betyr ingenting. Jeg orker virkelig ikke mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg er helt tom, deprimert, sliten og ja.. jeg aner virkelig ikke
Avatar

ufff

juli 27 2016 - 01:14
uff stakkar deg. du har litt å slite med... kjenner fort den følelsen av å flytte vekk fra alt å alle å begynne på nytt... har selv gjort det å angra ikkje.
beste som skjedd. finne seg sjøl. å gjer det en vil uten mas å drag i alle veier.
ja ensomt i starten men så fikk eg gode kollegaer å venninder som idag forsatt er gode venner sjøl om eg har flyttet tilbake til min plass... ( åleby... haugeby)

føler meg sliten å ikkje strekke til sjøl til tider. jobbpress. lite peng. einaste singel i gjeng osv..

generasjon prestasjson seier eg bare... ps er ikkje så masse her innpå men ska prøve. klem til deg. fint du deler
Til forsiden