Jeg har slitt lenge med depresjoner. Fikk antidepressiva for første gang da jeg var 20. Det er nå åtte år siden, og livet har vært en berg- og dalbane siden.

Det siste året har vært vanskelig. Jeg sliter med å finne meningen i ting. Jeg vil ikke gå på anti-depressiva igjen, for jeg husker hvor nummen jeg var sist gang. Jeg har forsøkt å få psykologhjelp siden i november, men er ikke enda på en venteliste engang.

For akkurat tre uker siden fikk jeg beskjed om at arbeidsgiveren min ikke ville fornye arbeidskontrakten min. Grunnen var for høyt fravær. I dag fikk jeg mail fra utleier av leiligheten jeg bor i - huseier skal flytte tilbake, og jeg og de jeg bor med må flytte ut innen tre måneder.

Jeg klarer så vidt å reise meg opp fra senga om morgenen. Prosessen med å søke ny jobb OG ny leilighet på en gang, gjør at jeg føler meg motløs og redd. Jeg har bare lyst til å legge meg i senga og gi opp livet.

Hei@bellyache!

Er det ikke merkelig hvordan så mange kjipe ting skjer på en gang? Skjønner at du bare vil gi opp. Det tror jeg de fleste som har vært innom depresjon ville ha gjort i din situasjon. Depresjonen i seg selv er jo ekstremt lammende og selv har jeg post her hjemme som skulle vært sendt for over et år siden:)

I din situasjon så er det nok lurt å få NAV på banen i forhold til at det kanskje kan ta noen mnd å få seg ny jobb, om du og de andre leietagerne ønsker å bo sammen videre, så er det sikkert en i gjengen som kan spore opp en ny leilighet uten at du trenger å gjøre så mye.


Tenker at du får bruke de personene du har i nær relasjon til å hjelpe deg med disse tingene her. Jeg er sikker på at det løser seg og så er jeg sikker på at det kommer til å skje en masse fine ting i livet ditt også:)

God sommer fra en som gir opp livet annenhver dag:)

Har du prøvd ulike antidepressiva? Hvis ikke, kan det være en annen type som du ikke blir så nummen av, siden de virker forskjellig fra person til person. Det kan også være at en kombo av ulike typer er til best hjelp.

Jeg føler med deg. Min helsesituasjon har gått utover både studier og jobb, og økonomisk situasjon er per nå fremdeles uavklart. Jeg føler at alt glipper ut av hendene på meg samtidig som jeg nesten ikke klarer å røre meg. Nå har jeg vært innlagt, og det eneste de sier til meg er at jeg må stresse ned og ta pause og bare fokusere på min egen helse. Samtidig har man ganske få rettigheter på trygdeytelser som student, og penger må jeg ha for å klare å betale regninger og livsopphold. Jeg føler ikke at de forstår at jeg må få en ryddig tilværelse når det gjelder studier, jobb og økonomi for å klare å ta grep i min egen helsesituasjon.

Jeg vil også bare legge meg ned i senga og gi opp livet, og jeg merker at jeg trekker meg mer og mer unna familie. Jeg sliter med å finne noe meningsfullt i hverdagen, og det er vanskelig å se et lys i enden av tunnelen når man møter nederlag etter nederlag.

Mens du venter på psykolog bør du i alle fall bestille time hos fastlegen din. Det finnes andre hjelpetilbud i ventetiden, og legen din kan hjelpe deg med å få deg inn i systemet. I tillegg kan han eller hun hjelpe deg med å sortere tankene dine litt. Jeg støtter det noen andre skriver om dagpenger, så kan du fokusere på én ting av gangen, og det er først og fremst å finne deg en ny boplass.