Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Nå er det nesten nok.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Nå er det nesten nok.

jan 21 2020 - 01:14
Etter å ha følt et lite håp om at jeg skal klare å se det positive i livet, har jeg blitt mørk igjen. Det håpløse i framtiden knyter seg i magen. Det verste er at jeg har konkrete ting jeg kan gjøre, men jeg klarer bare ikke å få det gjort. Jeg tar studieforberedende fag for å få studiekompetanse, og en sjanse til å kanskje finne mening her i livet. Men det føles helt håpløst. Jeg henger etter, og jeg ser helt svart på det. Det føles helt umulig at jeg skal klare å gjøre en god, eller i det hele tatt adekvat jobb. Det paller på seg med flere ting å ikke klare. Jeg skulle egentlig begynt med høyere studier til høsten nå. Men det ser jeg ikke særlig lyst på. Fristen for å søke nærmer seg, og det fortrenger jeg egentlig bare. Fordi jeg ser at dette ikke går. Og jeg ser jo at jeg ikke klarer å få studiekompetanse. Noen gang.

Jeg føler jeg har skutt meg selv i foten, og lurer på hvorfor jeg ikke bare sikter litt høyere. Jeg ser ikke poenget med å prøve å endre tankene til det positive lengre. For hva? Jeg kommer ingen vei. Hvorfor skal jeg prøve å få det litt bedre når jeg ikke kan få det bra. Jeg ender alltid her nede, og jeg har kastet bort livet og mulighetene. Ser ikke noe gulrot i andre enden. Sikkert mye selvsabotasje og selvoppfyllende profeti, men nå er jeg her. Og her har jeg vært flere ganger. Og nå ser jeg ingen løsninger, igjen.

Jeg er 30 år. Det finnes fortsatt noen oppmuntrende ignoranter som prøver seg på at jeg fortsatt er ung. Det har jeg hørt i over ti år nå. Jeg har ikke kommet mye lenger. Jeg har ikke mange, nesten noen, gode følelser, stunder eller håp bak meg. Det har ikke vært momenter av lykke eller indre ro, som gir meg motivasjon til å se framover. Jeg er dritt lei av livet jeg har laget for meg selv. Fikk god starthjelp hjemmefra, og det har satt seg en sorg derfra. Det å bli fortalt at du er uten verdi, og føle seg helt alene her i verden.

Det begynner å bli dårlig tid. Skal jeg endelig komme meg ut på arbeidsmarkedet når jeg er 40? Da er jeg nok attraktiv for arbeidsgiver. Hvis jeg kommer så langt. Og med et CV og selvfølelse som knapt tør prøve på en kassa-jobb. Og jeg er ikke så glad i livet at jeg orker å sitte bak kassa hele livet. Og det handler ikke om status (helt), det handler om at jeg ikke har mening i livet. Så jeg føler ikke for å ende opp i en meningsløs jobb, for å dekke husleie og mat til et meningsløst liv.

Jeg ser at dette kanskje blir noe sutrete. Og mange vil nok tenke at da er det bare å gjøre noe med situasjonen! Jeg ser det også. Jeg prøver å gjøre noe med det, men det stopper opp. Det blir for mye som jeg ikke klarer, som hoper seg opp med vonde tanker og håpløshet. Det at jeg har kommet meg på skolebenken er et stort steg. Derfor blir jeg ekstra fortvilet over at jeg forspiller min siste mulighet. Og nå ser jeg ikke hvordan jeg skal få det til å gå. Det er som en snøball av stress. Jeg blir egentlig forbannet lei av meg selv.

Jeg har tatt mye tak i livet mitt i det siste. Mye. Jeg har i grunnen kommet ganske langt fra der jeg var. Det har gått «opp» og ned, og jeg har holdt ut og fortsatt videre. Men jeg kommer ikke lengre. Det er her det sier stopp. Og det har jeg skjønt mange ganger i livet. Jeg lurer virkelig på hvorfor jeg gidder dette mer, for jeg ser ikke noe vei ut av dette. Eller noen ønsker for framtiden jeg kan våge å håpe på. Eller har lyst til å håpe på. Og jeg har ikke lyst til å høre at dette går over, eller at det blir bedre. Fordi det tror jeg ikke på. Nå har jeg skrevet ganske meget, og jeg vet ikke helt hvilken respons jeg søker etter. Kanskje jeg bare måtte få skrevet noe om det. Har nok et ønske om at noen vil forstå hva jeg sier med tankespyet mitt.
Avatar

Hei.

jan 21 2020 - 11:50
Jeg ser hva du skriver, jeg skjønner hva du mener og hvor det kommer fra. Jeg vet ikke om jeg har skrevet dette før på denne siden, men hva med å se ting fra en litt annen vinkel. For det ser ut for meg som om du har rygget opp i ett hjørne mens monstrene foran deg er så store som fjell. Du har ryggen mot hjørnet, uten muligheter til å gå fremover. Men har du sett til hver side, følt etter en dør bak deg? Dette er rent metaforisk skrevet fra min side, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Har du vurdert andre alternativer enn at du absolutt må ha studiekompetanse? Er det akademiker det absolutte målet i livet ditt? Finnes det ingenting annet du virkelig vil gjøre? Bruke kroppen sammen med hodet? Gjøre noe det er mestring i?

Så jeg lurer på om det å ha en "karriere" er viktigere enn å leve ett godt liv? Jeg tror ikke du finner noe som helst glede av å jage etter studier, for å så jage videre etter dette. Noen kloke mennesker har sagt at det er ikke hva du eier og har av materiell som spiller noen rolle. Det er hva du har i deg som virkelig teller når solen går ned. Jeg har hatt mange muligheter til å klatre på "rangstigen" i jobb sammenheng eller hva samfunnet generelt ser på som det å ha det bra. Men jeg har alltid endt opp med ett enkelt spørsmål for meg selv. "Skal jeg gjøre dette kun for pengene og den såkalte statusen? Eller skal jeg gjøre en jobb der jeg føler mestring, uavhengig av lønn og status?". Jeg ender alltid opp med at jeg gjør det jeg føler gir meg mestring, uansett hva det er. Fordi det gir meg glede. Jeg vet at jeg er såpass heldig at jeg har en hjerne som gjør at jeg kunne blitt hva som helst, om jeg hadde hatt lyst. Men jeg valgte en yrkesutdanning å har ikke angret en eneste dag. Jeg har også i yrkeslivet hatt mange muligheter til å klatre oppover stigen, men hva hadde det gitt meg den dagen jeg sto på toppen? Å innsett at flammen hadde sluknet? Du tror du må bli sånn og sånn for at det og det skal skje, men der tar du feil min venn. For det er utallige veier til Roma, det er usannsynlig mange sandkorn i verden. Og for hvert sandkorn som finnes på jorda finnes det 1 million planeter i universet. Så hva er viktig for deg? Å bli sett på som vellykket av andre? Eller følelsen av å gjøre noe som betyr noe for deg? Gir deg mening, indre ro, tilfredshet?
Avatar

Re: Nå er det nesten nok.

jan 21 2020 - 12:02
Leit at du føler seg så motløs. Høres ut som det ikke har stått så bra til med din psykiske helse over lenger tid, så jeg vil først og fremst anbefale deg å ta en prat med lege om det, så du kan få en utredning og eventuell behandling, som f.eks terapi.

Ellers vil jeg si at frustrasjonen din over å føle at du henger etter er forståelig, men det er viktig å være obs på at den type negative tankemønster gjerne er et symptom på noe annet, og ikke en endelig realitet, så det kan ligge flere muligheter foran deg enn du ser nå. Jeg sliter med samme tankemønster selv pga. depresjon, så det kan være lett for meg å se mørkt på alt. Vi er på samme alder, og jeg har stått utenfor studie-/og arbeidsliv i flere år grunnet sykdom, noe som naturligvis tærer på, men til tross for det har jeg også lært å fokusere mer på andre ting som lar meg føle mestring, mening og tilhørighet, noe jeg tror er mulig for deg også.

Det viktigste er å prioritere dine helsemessige behov, tenker jeg. Også tar du det bare derfra, en dag av gangen. Jeg liker å tro at med riktig støtte, så kan du få løsna opp i det negative som kverner inni deg, se ting fra et nytt perspektiv og lære deg å gjenkjenne og sette pris på dine personlige ressurser og egenverdi, så blir det lettere å se fremover til tross for eventuelle utfordringer.

Håper du finner den hjelpen du fortjener!

Avatar

30 her også

jan 22 2020 - 01:54
Egentlig nå bestemt meg for å reise rundt på jordkloden å oppleve den i stedet for å ikke føle meg bra. Har en tendens til å drømme litt for mye så må jobbe litt for å få det til men noe må jeg forandre
Avatar

Litrebike+

jan 22 2020 - 04:07
Har du sjansen til det ville jeg ikke nølt, får et litt annet perspektiv på livet og årevis erfaring på kort tid ved opplevelser og forståelse av andre. :)
Følg drømmen din hvis dette er noe du ønsker, verden er så mye større enn dette lille landet på godt og vondt selvfølgelig, men det gir deg så mye erfaringer.

Avatar

Hei

jan 22 2020 - 12:19
Jeg forstår deg veldig godt. Men visste du at du kan sykemelde deg også fra utdanning? Det betyr at du ikke stryker å får muligheten til å fortsette når du føler deg litt bedre. Er ikke noe galt å ville reise verden rundt, men problemene kommer til å være der når du kommer tilbake. Jeg har laaaang erfaring med akkurat det..
Avatar

Re: Nå er det nesten nok.

jan 23 2020 - 19:40
Det er mer enn nok nå. Døden er allerede på vei.


Hei blaa fisk
Vi minner om Hjelpetelefonens nr 116 123, døgnåpen, gratis tjeneste. Vi snakker gjerne med deg om det som er vanskelig

Mvh administrator
Avatar

Hei blaa_fisk

jan 23 2020 - 20:14
Hva mener du? Trenger du hjelp?
Avatar

Re: Nå er det nesten nok.

jan 24 2020 - 02:53
@charliep88: Jeg mener jeg føler depresjonen er for sterk og hendelseskjeden er uunngåelig.
Til forsiden