Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Motløs

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Motløs

okt 16 2015 - 18:26
Jeg har lenge hatt en god periode med tanke på angst og depresjon, men i det siste har det kommet snikende tilbake. Spesielt har jeg blitt dratt inn i depresjonens mørke og føler nå på den uutholdelige tomheten som sprer seg i kropp,sjel og sinn.

Jeg klarer ikke lenger å evaluere om det er mitt hode det er noe galt med, eller de inntrykkene jeg sitter igjen med fra samfunnet og relasjonene rundt meg.

Jeg føler folk er fryktelig kalde. De familierelasjonene jeg engang hadde, har forsvunnet. Mine søsken, som jeg tidligere var svært knyttet til, ringer meg aldri lenger. Min søster og hennes barn har aldri tid til å møte meg, når jeg reiser til hjembyen. Jeg har spurt henne hva jeg har gjort galt, hun sier: Ingenting, tenker på deg hver dag.Har bare så knapp tid.
Likevel er hun helt komfortabel med å se meg ca 1 gang i året.

Det er slike ting som får meg til å bli skuffet over livet.


Jeg har også ekstreme relasjonsproblemer. Er så sensitiv, så jeg reagerer på den minste ting. samtidig føler jeg også at det er en trend at folk har mindre respekt for meg enn andre. At det liksom ikke koster noe å fornærme, overse eller drite i meg.
Jeg klarer ikke konkludere med at jeg er høysensitiv og nærtagende. I min verden er folk, mange folk, ekstremt frekke og egosentriske.
Jeg blir sliten av dem..

Utad ser jeg vel ganske velfungerende ut. Jeg har jobb... Har en kjæreste. Men vi har våre problemer, blant annet at jeg ikke mestrer å involvere meg i hans familie, og han er ikke involvert i min.Men åssen kan jeg involvere kjæresten min i en familie som knapt bryr seg om meg?

Ellers nærmer jeg meg 30 og føler meg trakkasert på jobb fordi jeg ikke ønsker barn. Det foregår vel nærmest en mobbing..


Jeg har også foreldre som kausjonerte for min bror og søster, men meg vil de ikke bidra med penger til. Jeg opplever dette som grovt urettferdig. jeg tror ikke de vil fordi jeg ikke har barn.
Egentlig er det mange som ser ned på meg fordi jeg ikke er gift og har barn, det innebære at jeg ikke er som "alle andre" og folk flest liker ikke det.

Så jeg gjør min plikt, drar på jobb hver dag, er vennlig og forsøker å følge opp folk mtp bursdager, selskaper og andre normale ting. Men likevel får jeg ofte en kald skulder tilbake. Enkelte folk har knapt tid til å sende meg en sms, de er så "opptatt".

Er det bare meg eller har samfunnet vårt blitt veldig kaldt? Eller er det mitt for j*vlige deppa hodet som maler alt svart? Jeg vet ikke lenger...

Har vært periodevis deppa helt siden jeg var 13-14. Var vel da jeg begynte å forstå hvordan mange folk er skrudd sammen. Synes det er mye kynisme , generelt... Folk skuffer meg.

Men kanskje det bare er mitt hode... Er så vondt å ha det slik. Her sitter jeg, det er helg... Og jeg er bare trist... Det skal ikke være slik?
Avatar

Kjære Linda

okt 16 2015 - 23:13
Det er en veldig gjennskjendende opplevelse du tar opp her.
Jeg har ofte følt på det samme, at alle tar en forgitt og at samfunnet ikke kunne brydd seg mindre om en var levende eller død.
I mine mørkeste stunder overbeviste jeg meg selv om at familien min bare var glad I meg av "plikt", at de var glad I DNAet mitt og ikke den jeg var. Høres det litt sykt ut?
Og det var akkurat det som var, det var syke tanker, sykdomstanker.

Når man er deprimert er det som om det alltid er noe foran sola, og man kan ikke se klart.
Jeg sier ikke at alt er innbilning, eller at det du føler ikke er "riktig". Men at det sikkert blir kraftig forsterket av en hjerne som jobber i høygir hele tiden.

Har du snakket med de nære deg om ensomheten du føler på?
Tar du selv masse insjativ til å holde kontakten? Holder depresjonen deg kanskje tilbake fra å Være med på ting som før?
Har det Vært sånn lenge, eller er bare folk generelt i en travel periode?
Er kjæresten din og de rundt deg klar over at du har et stort behov for bekreftelse?


Jeg kjenner deg ikke, Linda. Men ønsker likevel ikke at du skal trenge å føle deg alene og trist. Sammfunet kan være overraskende varmt når en åpner seg.
Ønsker deg masse lykke til. Vær sterk.
Klem

Til forsiden