Ekstraslagene herjer i kroppen og angsten øker i takt med slagene. Jeg er sliten, lei meg, redd og trøtt... Hvor lenge orker jeg å leve slik? Skal det virkelig være slik resten av livet? Jeg gråter så veldig... Hva skjer med kroppen min? Hvorfor har jeg blitt sånn? Hvordan skal dette ende?

Hei @Pinnsvinet!

Dette er noe som svært mange opplever i løpet av livet og felles for de fleste er at ting blir bra igjen. Men dette er som regel livskriser som det tar litt tid å jobbe seg igjennom. Selv har jeg møtt veggen to ganger og begge gangene var jeg satt ut i ca to år. Det er en vond tid, men når man kommer seg igjennom den, så tror jeg de fleste vil tenke at det har vært en reise til det bedre. Når man møter veggen, så er det jo kroppens måte å gi beskjed om at nå har du kjørt meg helt i kjelleren og det er mange måter å gjøre det på. Det som er sikkert, er at du bør oppsøke hjelp og jobbe deg sakte men sikkert ut av dette. For meg har det handlet om å endre kurs. Har alltid vært en arbeidsnarkoman og klarer ikke si nei - det fungerer fint i noen år det - men plutselig kommer angsten og alt det andre som hører med. Selv har jeg fått beskjed om å tegne en pyramide, hvor du setter inn de tingene som er viktig for deg i prioritert rekkefølge f.eks jobb på toppen , familie osv - jeg tipper at du vil finne stor glede ved å stokke om på prioriteringene i livet ditt og som sagt få på plass en psykolog som han ta del i den reisen du har startet nå. Tror ikke medisiner vil løse noe, men jobb deg gjennom de tunge dagene og så blir ting bra igjen skal du nok se. Lykke til!