Denne tiltaksfølelsen sliter meg ut.Jeg er hele tiden trøtt uansett hvor mye jeg sover er jeg aldri uthvilt.Nå sover jeg stort sett hele tiden.Jeg har ingen krefter og energi.Føler meg svak i beina at jeg rett og slett mister krefter.Alt raser rett foran meg.Jeg har isolert meg i tillegg og er stort sett oppi mitt eget.Før trodde jeg at jeg nådde bunnen det tok meg tid til å skjønne at det kan alltid bli verre enn man tror.Hvis dette fortsetter vet jeg ikke om jeg orker mer.Bare det å være våken føles som ett ork slik ting er.Dette mørket her dette stede her gjør meg til fange inni hode.Når kroppen sier stopp og jeg har så mye problemer med kraft i kroppen og smerter.Jeg har ikke energi lenger.Ting som var enkle før føles uoverkommelige nå.Ting dom var viktige før føles uviktig.Denne likegyldighet jeg føler skremmer meg veldig.Det er en likegyldighet vanskelig å beskrive.Det er en likegyldighet som er overfor alt annet.Livet mitt har mistet mening.Livet har ingen mening lenger.Håploshet er mye av det jeg sitter igjen med.Alt er så håplost egentlig.Lyset er slått av.

Det er somregel en bunn etter bunnen som en søt bruker her sa. Jeg har opplevet å miste gleden ved absolutt alt. Det virker som du er mer der enn totalt likegyldig, selv om en sterk likegyldighet også følger med.

isolasjon
er noe realt dritt
kan du ikke
prøve litt ut
drikke kaffe
i det forsiktige
altså å stenge seg inne
med mørket
som eneste venn
kan umulig gå bra
det er nødt å gå i dass