Har alltid slitt med depresjon- siden jeg var liten egentlig. Og har gått t psykologer osv. Det har fungert, og effekten varer en stund. Denne gangen varte det et helt år, og det gjennom korona året. Det har egentlig vært et deilig år, med bl.a fem uker hjemme fra jobb- det var da jeg på en måte fant roen i meg selv, og fikk det bedre med meg selv. Bare være sammen m meg selv, trengte ikke forholde meg til noen andres følelser eller tanker eller jobben eller noe! Herlig! Men nå kjenner jeg både selvmordstanker, ensomheten og mørke tanker begynner å komme tilbake. Jeg har ikke lyst, og jeg kjenner jeg ikke gidder!!!!! Jeg har egentlig ingen gode venner, det er kun jobb.. jeg går på jobb- kommer hjem, spiser og sover. Det er dagene mine. Jeg vil så gjerne finne tilbake til gleden... roen! Jeg tenker bare på alle tingene jeg ikke får til....får ikke til å flytte, får ikke til å finne venner, får ikke til å bli forelska, får ikke til å få økonomien på stell.... toget for å få barn er gått...jeg får aldri kjøpt meg egen leilighet... mange gang tenker jeg at det hadde vært best om jeg slapp denne verden, og at verden slapp meg..... kommer denne byen til å bli min død?! Jeg ønsker ofte (har jeg ønska i alle år) at d skulle gått an å legge seg selv i en koma så man kunne tatt fri fra denne verden så lenge man trengte d, og så våkne når man trengte d.... ????????

Hmm joda du har nok rett i det- alltid hatt store og høye krav til meg selv… Kanskje er mye av de ytre tingene fordi d er d folk ser, og kommenterer osv…?! Jeg tenker alltid på at jeg skuffer min mor fordi jeg ikke greier å få til ting som «vanlige voksne» gjør, til og m min lillesøster får mer til.. ! Jeg vet d er feil å sammenligne oss to- men jeg gjør d. Og hun seiler mer og lettere gjennom livet enn jeg gjorde den gang, og enn hva jeg gjør nå. Jeg får ikke til å slanke meg engang, jeg…. D er frustrerende å ikke få t ting…..

Hmmm kanskje d - at hun er glad for d. Men hun er vanskelig å snakke med- og få henne til å skjønne ting. Og hun hører ikke d man sier, hun tar d som kritikk av seg selv hele tiden. Så hele den greia er litt tricky. Jeg lar d heller være. Men ja du har kanskje rett i d du sier. Mamman min er bare eldre i hode sitt enn d hun egentlig er i d fysiske liv. Så jeg får til og m kritikk for å farge håret mitt i andre farger enn brunt og «vanlige» farger… så jeg har for så vidt gitt henne opp- selv om ting irriterer og skuffer meg enda.