Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Moderat depresjon + kjærlighetssorg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Moderat depresjon + kjærlighetssorg

okt 19 2016 - 01:20
I sommer gikk jeg til behandling hos psykolog på grunn av en moderat depresjon. Legen min mente også at jeg muligens burde begynne på medisiner, men jeg valgte heller å se om det hjalp med bare samtaler med psykolog. I løpet av sommeren kom jeg plutselig inn på en høyskole jeg hadde ønsket å gå på lenge, ganske spontant takket jeg ja og flyttet vekk. Jeg tenkte i utgangspunktet at depresjonen ville gå vekk dersom jeg flyttet vekk, fordi miljøet der jeg bodde generelt var ganske dårlig.

De to første ukene etter at jeg flyttet var alt helt fantastisk. Den nye klassen min var fantastisk, plassen jeg bodde var fantastisk, alt var liksom på topp og jeg hadde ikke hatt det så bra på lenge. I tillegg fikk jeg utrolig mange nye venner (jeg er en veldig sosial person).

Etter 2 uker skjedde det en greie mellom meg og en gutt i klassen (veldig idiotisk med tanke på at vi gikk i samme klasse egentlig), vi holdt på i cirka 5 uker, før han plutselig, helt ut av det blå sa vi bare burde være venner. Dette kom seriøst som et slag i trynet på meg, for bare 1 dag før hadde alt vært som det pleide mellom oss. Han innrømmet før han sa vi bare burde være venner, at det hadde vært følelser der, men han ville ikke gå inn i noe forhold akkurat nå (sliter fortsatt med å forstå problemet her, for jeg var ikke akkurat selv ute etter å hoppe inn i noe forhold med en gang). Problemet her var vel i utgangspunktet at jeg hadde fått følelser for han, så det å være venner var vel ikke helt den retningen jeg hadde håpet det skulle gå i. Ikke har jeg hatt følelser for noen før heller, så dette var en ganske big deal for meg. Jeg hadde gitt veldig mye av meg selv de siste 5 ukene jeg jeg noen sinne ellers hadde gjort, jeg har generelt et lite problem med tillit til folk så dette krevde ganske mye av meg å satse på.

Det er nå 2,5 uker siden dette skjedde. Jeg har levd i et emosjonelt helvete. Jeg drikker (alkohol) enda mer enn jeg gjorde før og bruker ofte hver minste unnskyldning jeg finner til å drikke. Jeg kan plutselig begynne å gråte av tanken på han. Jeg spiser ofte bare 1 måltid om dagen, ikke fordi jeg vil, men fordi matlysten min er blitt så forskrudd. Det tar meg ofte 4-5 timer før jeg orker å komme meg opp av senga, og da er det kanskje snakk om å bare hente meg mat eller kle på meg før det er tilbake til senga igjen. Skolen går til helvete og jeg eier ikke motivasjon, ligger bak med 4 innleveringer og har ikke lest noe pensum. Hver minste dagligdagse handling er et ork og et slit.

Jeg tror liksom når dette med denne gutten i klassen skjedde så var det siste dråpen. Det var liksom det eneste som skulle til før jeg ble deprimert igjen. Jeg kjente litt på det etter de 2-3 første ukene etter at jeg flyttet også, at det liksom var noe som lå og skurret litt. Jeg avsluttet jo midt i behandlingen, og en moderat depresjon tar nok muligens litt lengre enn bare de tre samtalene jeg hadde i sommer å bli kvitt.

Tidligere når jeg har vært deprimert har jeg liksom brukt venner og sånt for å distrahere meg, men denne gangen er det blitt ekstra ille, for jeg ønsker nå heller å bare isolere meg og stenge meg inne, jeg ønsker liksom ikke at noen av de vennene jeg har fått her oppe skal bekymre seg eller se på meg som det ødelagte mennesket jeg prøvde å rømme i fra da jeg flyttet vekk. Noe annet som gjør at depresjonen føles så mye verre enn den har gjort før er fordi det er kommet på det stadiet at jeg daglig har flyktige selvmordstanker. Jeg ønsker på en måte ikke å dø, men jeg vil ikke leve heller. Jeg har også selvskadet meg selv en gang i løpet av de siste 2 ukene, bare for å prøve å distrahere meg selv fra den indre smerten (dette skjedde en gang under depresjonen i sommer også).

Jeg er kommet til et punkt der jeg føler jeg bare eksisterer. Jeg sliter med å komme meg gjennom dag for dag, og alt ser så ekstremt håpløst ut. For all del, jeg kan prøve å gå til psykolog, men det er jo en ganske lang og krevende prosess det og, og dessuten er jeg usikker på hvor mye det hjelper sånn egentlig med tanke på tidligere erfaringer.

Jeg vet liksom ikke hva jeg gjør med livet mitt lenger, eller hva jeg holder på med. Alt virker ute av kontroll, og jeg føler meg bare som et ødelagt og unyttig menneske. Alt føles liksom så mislyktes. I tillegg føler jeg at jeg har ødelagt den sjansen jeg hadde til å begynne på nytt etter at jeg flyttet..

Bare for å gjøre ting verre, har ikke denne fyren spurt en eneste gang om hvordan det går med meg, selv om han var vitne til hvor tungt jeg tok det. Han sa han ønsket vi skulle være venner og, men har oppført seg super merkelig og liker plutselig ingen av bildene jeg legger ut på facebook eller instagram, men han liker derimot alle andre i klassen sine bilder (til og med folk han såvidt kan navnet på). Ting blir liksom enda verre av dette, for jeg ønsker ikke å miste fyren helt liksom...

Er det noen der ute som har noen gode tips og råd der ute?

- Jente 19
Avatar

Re: Moderat depresjon + kjærlighetssorg

okt 19 2016 - 02:31
Jeg skulle ønske jeg kunne være der, dra deg med ut på en deilig middag og gå ut og finne deg en ny og bedre mann! Virkelig! Det er det du hadde trengt, det tror jeg virkelig. Noen som bare tok tak og sa, kom igjen, du får deg bedre! Opp med deg!

Kjærlighetssorg er den verste sorgen jeg noen gang har opplevd, og jeg har opplevd mye. Men det var virkelig det verste. Hvordan du føler deg ubrukelig og verdiløs. Tanken på at det alltid er noen som er bedre enn deg...

Jeg har helt ærlig ingen fasit. Skulle ønske jeg hadde. Skulle ønske jeg bodde litt nærmere så jeg kunne være denne venninnen jeg tror du trenger. Men kan du gjøre en ting for meg? Få deg tinder-profil! Jeg gjorde det en stund her. Jeg møtte ingen, bare snakket litt med noen, men den bekreftelsen å få match var herlig! Jeg kunne møtt flere veldig snille gutter, men jeg var nok bare ute etter den bekreftelsen. Jeg fikk se at det er faktisk flere fisk i havet. Selv om jeg ikke fant drømmeprinsen før jeg slettet profilen, så ble jeg påminnet om at tiden er ikke ute for meg. Du kan jo kanskje dra på en date eller to også?
Send meg melding hvis du vil, også hvis du synes innlegget mitt bare var helt unødvendig og lite hjelpsomt..

Klem Ingrid 25
Til forsiden