Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mitt 18år "lange" liv

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mitt 18år "lange" liv

okt 11 2015 - 06:05
Jeg er bare 18år, og vet at det ikke er så mye, men for meg så føles det utrolig lenge. Jeg klarer ikke å se noe lyst med livet, til nå så har det så og si bare skjedd negative/vanskelige ting. Hver eneste dag er en kamp, føler jeg ikke klarer mer av dette.

4 juni 2004 hang pappaen min seg. Jeg var lita da, ble jo sefølgelig lei meg, men skjønte ikke så mye av det. Ingen 7 åring skjønner så mye av sånt. Men som årene gikk begynte jeg å slite mer og mer med det. Og jeg begynte å kjenne savnet av å ha en pappa veldig sterkt. I tillegg så ble ikke mamma den samme, hun forandret seg veldig. Hun hadde mindre tid til brødrene mine og meg. Hun har hele tiden jobbet nattevakt, studert mye forskjellig og dratt med seg mange forskjellige menn hjem. Mange av de mennene har heller ikke vært noe særlig bra, noen har vært voldelige og noen alkoholikere, mens andre har bare ikke likt oss. Når hun først har vært hjemme, har hun heller ikke prioritert barna hennes. Enten så sitter hun i telefon, sitter ute å røyker eller så sitter hun med lydbok på ørene å strikker. Det går ikke an å snakke med hun, nettop fordi hun er for opptatt med å høre på lydboka. Er det noe vi må si hun så tar hun ut den ene øreproppen, etter at jeg har stått å ropt til hu for å få oppmerksomheten hennes, for å så å gi et kort svar å sette den inn igjen til og med før jeg er ferdig med å si det jeg skal si.

Helt fra jeg var 10-11 år, så har det vært jeg som har måttet lage mat, vaske klær, kjøpe klær og ting jeg trengte for bursdags og julepenger. Jeg har også måttet passe på mine to mindre brødre som er diagnosert med autisme, ADHD og han ene har i tillegg asbergers. Vi har null kommunikasjon hjemme, vi klarer ikke å snakke sammen i det hele tatt.

Jeg har aldri heller hatt det bra på skolen. Har heller ikke hatt noen ordentlige venner. Det har ikke vært slik og er ikke sånn at jeg sitter alene på skolen. Har folk jeg henger med der, men det er bare på skolen og ikke etter. Det er også sånn at selv om jeg har folk rundt meg, så føler jeg meg alene. Jeg klarer ikke kose meg og ha det hyggelig. Det eneste stedet jeg helst vil være er på rommet mitt.

Jeg startet med selvskading når jeg var 12 år. Og husker så godt første gang jeg kuttet meg. Kuttinga har jeg alltid kontrollert ganske bra, jeg har alltid passet på at jeg ikke har kuttet meg synlige plasser eller veldig dypt. Mamma jobber nemlig på psykiatrisk, så har klart å skjule det for hun. Isteden har jeg brukt metoder som å slå hodet i veggen, brenne meg selv på varme ting og gjort andre ting som kunne vært en helt vanlig skade. Jeg sliter med depresjon, ensomhet og selvmordstanker. Første gang jeg prøvde å ta livet mitt var i 9 klasse. Etter det har jeg prøvd mange ganger, men det er alltid noe som har hindret meg i å fullføre.

Når jeg tenker for mye og er skikkelig nedfor. Kommer jeg på et stadie hvor jeg ikke klarer å styre hva jeg gjør, jeg gjør det bare automatisk. Mange av gangene husker jeg ikke hva jeg gjør heller. Før jeg sitter der helt stille med blod over alt eller kjenner jeg har skikkelig vondt et sted. Hvorfor føles fysisk smerte så behagelig ut? Jeg blir redd for meg selv. Jeg klarer ikke å styre det. Blir ting for tøft, er det det som skjer og jeg sitter der etterpå helt tom for energi og egentlig ikke helt vet hva som skjedde.

Jeg har vært nær døden 2 ganger i livet mitt uten vilje. En når jeg sprakk blindtarmen, da var jeg minuttene fra å dø. Jeg ble til og med borte på operasjons bordet før de fikk liv i meg igjen. Den andre gangen var når jeg ble sparket av hest. I tillegg så har jeg blitt operert 6 ganger av forskjellige grunner. Alle gangene har jeg hatt et håp om at jeg ikke skulle våkne. Er det ikke enklere når familien vet årsaken enn at jeg skulle gjort det selv?

3 juni 2015, altså nå i sommer, tok onkelen min selvmord. Helt uten at vi aner grunnen, men mye tyder på at han hadde litt problemer med stoff. Men vi vet jo ikke. Dette er en person som har stått meg veldig nær, og som jeg har hatt et veldig godt forhold til.

Nå i slutten av august holdt jeg på å ta livet mitt igjen. Men jeg ble stoppet. Husker ikke noe av det selv, bare at jeg var på legevakta å sydde noen dype kutt. Og så husker jeg ikke mer. Dagen etter våknet jeg og var innlagt. Det var rådgiveren min på videregående skolen jeg går på som hadde stoppa meg fordi jeg var full av kutt og var på vei til å henge meg på internatrommet mitt. Vet fortsatt ikke hvorfor hun kom inn dit, hun sa hun hadde sett at ikke alt var bra med meg og sa hun hadde fått en dårlig magefølelse. Der ble jeg i to uker på tvang. Jeg har aldri fått noe som helst hjelp før nå. Har prøvd å si til mamma at jeg ikke har hatt det bra, i tillegg så har jeg snakka med rådgiver på ungdomskolen når jeg gikk der. Men jeg ble ikke tatt seriøst, de sa bare det var sånn det var å være tenåring.

Nå i etter at jeg ble innlagt, og familien min vet om at jeg ikke har det bra, har de bare blitt sure. Familien min er slik at de lever bak en fasade om at alt er bra. De er ikke flinke til å snakke om følelser i det hele tatt. De sier at jeg bare gjør det for å være rebell og slemme mot dem. Jeg får ikke lov til å ha det vondt. I demmes øyne har jeg ikke noe grunn til å ha det vondt.

For to/tre uker siden la jeg meg selv inn på Dps akutt. Jeg følte selv at ting ikke gikk så bra, det eneste jeg ville var å gi opp. Da var det flere i familien som ringte å kjefta på meg og sa det bare var tull. Mamma var ikke hjemme, hun var hos kjærsten sin, så jeg sendte hun en melding hvor jeg sa jeg var innlagt igjen og at kjærsten min kjørte meg til legevakta og så til psyk fordi jeg ville det. Det eneste hun svarte var "OK". Akuratt som om jeg skulle ha sovet hos en venn eller noe. Hun bryr seg ikke.

Jeg vet jeg ikke er bra nok, jeg vet at det for det meste bare er dårlige ting i livet. Hvorfor skal jeg holde ut det her? Hvorfor skal jeg pine meg gjennom flere dårlige ting? Negative ting skjer hele tiden, og vet ikke hvor mye av det jeg kommer til å takle mer. Hva har jeg å leve for egentlig? Alt i alt så står vi jo i den verden her alene. Ingen kan leve for deg, så hvorfor skal jeg velge å leve for å pine meg gjennom flere ting? Jeg klarer ikke ha det bra lenger, jeg klarer ikke kose meg eller ha det gøy. Uansett hva det er jeg gjør så blir jeg sliten. Både psykisk og fysisk. De fleste dagene mine har jeg vondt i hodet, er kvalm, svimmel og kaldsvetter. Jeg får ikke sove, kanskje 1-2 timer per natt. Ellers bare ligger jeg i senga. Jeg har ikke matlyst, jeg glemmer å spise og når jeg spiser er det ofte jeg kaster opp uten mening. Hvorfor skal jeg ha det sånn? Kan jeg ikke bare få fred? Kan ikke alt bare bli Ok? Jeg orker ikke mer.
Avatar

Re: Mitt 18år "lange" liv

okt 11 2015 - 07:41
Vondt å høre at du er så ung og har opplevd og opplever så vonde ting.
Og vondt at de som skulle støttet deg ikke gjør det.
Vil bare oppfordre deg til å ta i mot den hjelpa du får og forsøke å være glad i deg selv og så godt som du klarer ta vare på deg selv.
For du er verdifull og har mye å gi både til deg selv (først og fremst) og så til andre.
Ønsker deg alt godt og at du holder fast på håpet om at livet blir bedre.
Avatar

Re: Mitt 18år "lange" liv

okt 11 2015 - 11:09
Får skikkelig medfølelse for deg. Dette høres utrolig tøfft ut. Du er god som fortsatt kjemper for å leve selv om du har det vanskelig.
Jeg vil også oppfordre deg til å ta imot den hjelpen du får nå. Ta kanskje kontakt med noen av de vennene du har opplevd bryr seg om deg. Kanskje de kan være en god støtte nå. Jeg håper det.

Jeg ønsker deg alt godt for tiden fremover.
Avatar

Re: Mitt 18år "lange" liv

okt 13 2015 - 22:12
Først og fremst, 18 år er lenge når man har slitt med depresjoner. Vær stolt over det og tenk på at du faktisk har klart deg. Jeg er kun 15, men det føles ut som om jeg har levd så mye lengre, for alt går saktere for meg, om det gir mening.

Det må være så utrolig vanskelig å føle at sin egen mor ikke er der når du trenger henne mest, jeg håper virkelig hun innser alvoren og er der for deg. Jeg håper også at hjelpen du får er god og nyttig for deg, og at det blir oppfølgning.

Du kan alltids sende meg en melding om du vil, av og til er det godt å bare skrive og vite at noen vet.

<3 STOR KLEM
Avatar

1 god grunn!

des 26 2015 - 22:44
Det finnes en god grunn til å orke...og det er den eneste grunnen du trenger: Dine erfaringer kommer senere til å redde et annet menneskes liv. Dine erfaringer vil senere bety ALT for et lite barn som leter etter noen som forstår.... Dine erfaringer vil hjelpe mange mennesker fordi du har vært der, du vet hva du snakker om, du forstår... DU er en av de viktigste personene i verden.
Lykke til!
Avatar

Kjære deg.....

des 30 2015 - 22:35
Jeg får veldig vondt av deg når jeg leser dette. Og så tenker jeg at moren din ikke passer til å jobbe på psykiatrisk når hun ikke evner å snakke om følelser, da er jeg faktisk 100% sikker på at hun gjør en svært dårlig jobb, jeg tror hun ødelegger for de hun skal hjelpe. Og hun ødelegger mye for deg og brødrene dine også. Hun virker veldig egoistisk og selvopptatt. Men er ikke du 18 år? Da kan du vel flytte for deg selv og overlate ansvaret for brødrene dine til moren din? Det er jo faktisk hennes ansvar! Du virker reflektert, fordi du ser at familien din er opptatt av fasade, du er ansvarlig fordi du trår til i din mors sted. Du har venner på skolen, det er flott, mange har ikke det. Mange blir også mobbet, du er heldig som ikke blir det. Har du fortalt noen av vennene dine hvordan du egentlig har det hjemme? Jeg synes du skal plukke ut en av dem som du har mest tiltro til, og fortelle henne akkurat hvordan du har det. Kanskje hun kjenner noen som kan hjelpe deg? Min erfaring er at det å begynne å snakke med en person, kan få snøballen til å rulle. For det første så får du letta hjertet ditt, det gir mer energi. Så blir du knytta til denne personen som du har fortalt det til, dere blir mer nære fordi du har fortalt om det som er vondt for deg. Og er det en rimelig oppegående person, så vil de ta godt imot det du forteller. Kanskje du skal være bevisst på å plukke en som du tror har et godt hjem, da kan det hende at noen av de voksne i familien vil være villige til å hjelpe deg.
Til forsiden