Hei alle.
Noen som kjenner igjen seg med påstanden og opplevelsen min att desto bedre livet går for en selv, desto dypere blir avgrunnen når den kommer.
For meg så er ting så mye enklere når eksistensen er utrygg og volatil. Når ting er på sitt verste så finnes det ikke noe krav på seg selv og man kan kun klatre oppover.
Nå når jeg vendt mitt liv over lang tid, og opplever så mye kjærlighet. Då kommer angsten og selvmordstankene på høygir.
Akkurat starter i terapi, men det er så mye å pakke opp en gang i uken. Resten av tiden etter timen frem til neste sitter man igjen med ett helt liv av helvete og kaos og minnes over.
Jeg vil ikke ruse meg for og døve følelsene / minnene. Har noen tips til hvordan jeg takler nettene?

At «nå går det så bra at nå må det smelle snart» ? Det er vel denne følelsen du beskriver.

Det er ikke ukjent, og har selv personlig og av andre fått beskrevet det samme. Det å kjøre med både foten på gass og brems har kanskje en effekt som er bra. Dvs kunne være mere takknemlig og ettertenksom når det går bra, kan kanskje gjøre frykten for «stupet» mindre. Jeg (og andre) har opplevd nære tap, også selvmord - og brukte rus en stund for å «nullstille» tankene. Det gav på et vis en mulighet for å slippe ut det meste, men rus ble da noe vel tiltrekkende - så stoppet før det ble seriøst vanskelig.