Jeg har bipolar lidelse type 2. Siden jeg begynte på medisiner var de depressive fasene bare vart lengere. Har selvmordstanker daglig. Nå, til motsetning av før, har også euforien i de hypomaniske fasene forsvunnet. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg kommer til å være deprimert igjen snart. De suicidale tankene har blitt med over og jeg har aldri pause fra de. Klarer snart ikke mer. det er ingenting igjen av meg.

Høres ikke noe gøy ut. Regner med at du har gått på medisinene lenge nok til at det ikke er snakk om forbigående bivirkninger. Har du snakket med lege om hvordan medisinen påvirker deg? Tenker at det kanskje kan gå an å f.eks gå over til noe annet eller regulere dosen. Det er generelt ikke uvanlig at man må prøve seg frem før man finner ut hva som funker best, noe jeg selv har erfaring med, så jeg tenker at det er håp selv om det ser veldig mørkt ut akkurat nå.

Har endret dosen og er på maks nå. Har ikke lyst til å ta feks seroquel fordi det endrer matlyst++ og ser ikke helt vitsen heller. Livet er bare stress stress stress, man gjør aldri noe gøy for seg selv.. Man jobber for at alle andre skal leve ut sine drømmer mens man selv lever ut sitt mareritt. Merker nesten ingenting til sosial distansering, for det er de jeg gjør til vanlig. Har ingenting igjen

Har du snakket med dine nærmeste om de tankene dine? Venner, familie etc? Det jeg synes kan hjelpe er å skrive ned alt i en bok.
-hva gjorde jeg når jeg reagerte som jeg gjorde?
-hvor var jeg?
-hvilke reaksjoner fikk jeg?
-hva fikk meg ut av situasjonen?
Dette er tips jeg fikk av min behandler. I tillegg er frisk luft viktig, kjempe viktig! Ikke steng deg inne, prøv å vær litt sosial om du orker. Og om medisinene dine ikke fungerer til det bedre, ta det opp med fastlegen din. Flere i omgangskretsen kan si ting som "bare si i fra om det er noe jeg kan gjøre for deg". Men det beste er å bare fortelle de rundt deg nøyaktig hvordan du har det. De fleste ønsker ikke å bli holdt utenfor når noen de bryr seg om sliter.... Og det er et lys der ute, men noen ganger trenger man hjelp (riktig hjelp) for at man skal se det.

Har snakket litt med mine nærmeste. Samboeren vet at jeg har hatt selvmordstanker. Hun blir jo trist av det, samtidig som at hun føler seg forrådt, og jeg forstår jo det. Snakker ikke om det med henne. Hun får med seg at jeg gråter iblant. Prøver å få meg frisk luft. De siste årene har jeg holdt på med sosial distansering, så jeg har egentlig lite venner igjen.

Har et inntrykk av at hele verden har lyst til å forebygge selvmord for tiden. "Jeg ser. Jeg lytter", eller hva faen, men det er jo bare kødd. De legger bare på et filter på profilbildet sitt på Facebook og føler seg bra med seg selv. Prøver man å snakke om det så ler de det bort og unngår temaet.

Skal prøve å skrive "logg", men klarer ikke helt å se at jeg står i en episode før lenge etterpå. Og da husker jeg ikke så mye. Dessuten har selvmordstanker blitt en daglig rutine, så det er vanskelig å helt se når det er spesielt ille.

Og medisiner. Er redd for bivirkninger som f. eks. gjør at går opp/ned i vekt.

Har egentlig bare akseptert at jeg ikke blir gammel for det her eskalerer bare

Skjønner at det ikke frister å bytte medisin, men er det ikke verdt et forsøk om det kan bedre psyken din? Det fins jo flere ulike man kan prøve, og noen ganger er en kombo av ulike typer den beste løsningen. Såvidt jeg vet finnes det noe man kan ta for å øke matlysta, om det skulle være et problem. Jeg bare tenker at selv om du kanskje skulle oppleve vektøkning, så vil det jo potensielt være lettere å takle dersom pysken din er i bedre balanse.

Du går ikke i terapeutisk behandling utenom medisinering?