Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min daglige debatt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min daglige debatt

april 6 2022 - 01:38
Dette er det jeg føler, dette er det jeg har diskutert med meg selv i over fem år.

Jeg har lenge lurt på hvordan jeg funker, hvorfor jeg tenker det jeg tenker og gjør det jeg gjør. Jeg har ingen dag da den depresjonen jeg har i dag startet, den har alltid vært der, men den forandrer seg fra dag til dag.

Jeg tenker konstant og på alt mulig, jeg graver meg et hull med tankene mine og jo mer jeg prøve og stoppe jo større blir tankene og de går i alle ville retninga. Jeg hopper gjennom livet mitt å kritisere og kommenterer alt som jeg kunne hatt en mening om. Åsen veit man at man er normal, at hjernen man har funker som resten. Og at noen hjerner funker likt. Jeg blir ofte forblødet i samtaler at de sier så mange ting med så mye sikkerhet. At de vet så mye eller føler så mye. Jeg tviler alt jeg gjør og føler. Sutrer jeg eller lider jeg? Jeg prøver alltid å velge det jeg sier med omhu, men blir ofte slukt av samtalen og får aldri ut det jeg vill. Jeg kan sitte i timer og tenke på det i etterkant og de opplevelsene kan komme tilbake når som helst.

Jeg tror tankene på selvmord har kommet og godt i flere år, men de ble mindre ukjente i de siste årene. Jeg har ofte veid valget, men enn så lenge så blir jeg her. Det og ta livet sitt er et valg for den selv, det er et egoistisk og feigt valg. Man hiver bare byrden videre. Men hvis man ikke har noen å hive den til har man friheten til å velge. Så det er et av kravene mine, jeg har ofte drømt om at en sykdom eller en ulykke tar meg bort for da hadde det vært en mye lettere ting for famille og venner og akseptere.

Jeg kommer nok aldri til å kalle livet mitt tragisk, jeg tror jeg har en sykdom som kommer til og følle med meg hele livet mitt eller resten av det til jeg finner noe sterkere og leve for. Jeg veit ikke hvor lenge mine retningsmål vill holde, men man må se. Jeg har aldri vært helt ærlig med noen, jeg har gitt ut det jeg må for å få litt hjelp, men jeg har alltid lyst til at en streker ut armen og gir meg alle svare til mine tusenvis av spørsmål. Kan det være at det er et par svar som vill lette deise følelsene, hadde ikke det vært fint.

For to år siden hadde jeg mitt første angstanfall jeg var redd og alene, jeg hadde aldri følt noe sånt før. Jeg fikk panikk hadde hjerte bank og svetta, men jeg skalv. Hjernen min følte som var full av ull. Tankene mine var ville, men helt utydelige. Først trodde jeg at jeg var syk, men det gikk over etter 20 minutter og jeg følte meg helt utslitt. Det var tre dager etter jeg fikk beskjed at moren og mormoren min hadde kreft.
Det var da begeret mitt rant over med ville fantasier om alt det ille som kunne skje, det gikk hardt utover søvn og konsentrasjonen, jeg glemte alt og forsov meg ofte til jobb. Jeg startet i en ny jobb der jeg følte meg kvelt og var livredd og bli værende der. At det var alt jeg skulle med livet mitt, for viss dette var alt, viss alt var en kamp kan jeg ikke heller slappe av og dø? Det var da hvo jeg hadde opp til flere angstanfall i uka og det ble til en ond sirkel hvor jeg ikke fikk sove. Og led gjennom jobben, kom hjem utslitt, nummen og sint, da startet tankene på nytt. Det gikk fire måneder før jeg tokk takk, det var den dagen der hvor jeg skulle drepe meg. Men jeg dro til moren min og sa at jeg har hatt det tøft, hun fikk meg til og dra og se legen min og han hørte på noe av det jeg følte. Og han bestemte å sende meg til en ny lege, en som kunne kanskje hjelpe meg, en psykolog.

Sannheten er at jeg er livredd for å snakke med noen om det i tilfelle at jeg setter smerten min til andre. Det hadde ødelagt meg, men da jeg starta og åpne meg opp hjalp det meg, men det var bare det på overflaten. Jeg har aldri klart og si alt det er til en person. Faren min viste ingen ting a v det jeg har godt gjennom de siste 2 årene. Jeg har alltid prøvd og se sterk ut for familie og venner. At jeg er rolig og har ting under kontroll. Når sannheten er at jeg dekker til alle mine feil og håper at ingen kommer for å se hva jeg skjuler.

Jeg har aldri sagt det til venner at moren og mormoren min har hatt kreft, jeg sa aldri ifra når hunden min døde, noe som knuste meg. Jeg sier ingenting til noen, det er alltid at de finner ut om det tilfeldigvis eller vis de får høre det fra andre. Det er en ting jeg skulle ønske at jeg kunne forandre. Det at jeg kan vise tillit til og dele med venner eller familie. Før denne jula gikk jeg til en psykolog og svarte på spørsmål og fikk hjelp med angstanfallene mine. Takket være «koden min» fikk jeg vite at jeg har bare moderat depresjon og store tillitsproblemer, siden jeg ikke ville drepe meg selv mens jeg har venner og familie. Men det var faktisk beroligende at jeg ikke fant opp alt det jeg følte inni meg. Det er nå en person som har godt gjennom ordene og noen av tankene mine og gitt meg en knagg til å henge noen av disse bekymringene av på.

Er det sånn at vi alle sliter med store problemer, men jeg mangler bare selvkontroll til å håndtere dem, og er det et problem i seg selv?

Det er en rar følelse, det og ikke ha noe imot og dø. Det er bare noe jeg ungår for og ikke påføre smerte mot de som vill leve. Men jeg bestemte å gjøre endring i livet mitt, det som ga meg stress var frykten og sitte fast i live. Så jeg tokk opp fag for og kunne videreutdanne meg i det jeg ville der og da, om jeg ikke vill jobbe videre på det når jeg er ferdig er det greit. Men jeg skal alltid fullføre.


Jeg har ingen inspirerende ord eller de 10 gyllende regaler for åsen man rister av seg depresjon og «dumme» tanker. Jeg har lest nok av dem for råd, men ingen har gitt meg det jeg trenger. Det er rart hvordan hjernen min funker, uansett hvor mye Logic jeg skriker til den eller før «gode» råd av andre på og ikke være trist så sitter det aldri fast.

Hva er det jeg vill til slutt, er meningen bare å leve til jeg finner en. Hva er poenget med det? Det er mer en nok mennesker i verden hvorfor må jeg bli her? Vis det er en Gud eller noe lignende, hvorfor bli her. Hvorfor ikke satset på en ny start et annet sted. Jeg veit hvorfor, men ingen av grunnene er for meg. Alle grunnen er for andre rundt meg, er det bra eller liger det på meg og finne bedre grunner. Må jeg drastisk endre livet mitt før jeg drastisk avslutter det?

Jeg er en ung voksen som falt av vognen og føler meg forlatt av systemet og famille. Det eneste jeg vill er og få hjelp til og forstå, men det er skjult bak rare regler og skjemaer. Tenk viss jeg hadde så mye penger til og aldri bekymrer meg, tenk viss jeg fikk hjelp til og finne en plass her i verdenen for meg der hvor jeg kan dyrke lykke. Jeg har lenge følt at begeret mitt har vært fult av sprekker, så jeg har prøvd å minske alle bekymringene mine som fyller den opp og starte og fylle sprekkene. Men noen sprekker renner dypt, noen sprekker kommer nok til og være med meg for alltid.

Jeg tror jeg har lyst til og dele tankene mine kanskje jeg kan få hjelp, eller bedre kanskje jeg kan hjelpe andre. For av alle ting så har jeg litt erfaring med det her. Kanskje jeg har svar på noen andres problemer, det hadde vær fint. Men hvor mye mer av andres byrde kan jeg ta på meg, er det egoistisk og tenke på den måten. Jeg veit at rusmisbruker må være egoistiske med valgene deres på veien mot edru dom. Er det likt for folk som meg? Jeg drikker og røker for å dulle tankene mine, jeg må alltid ha noe å fokusere på ellers graver jeg meg i et hull og starter et angstanfall. Men frykten for å fornærme eller såre andre er ett av hoved problemene mine, er det da umulig for meg og bli «frisk».

Kommer jeg noen gang til og være så ærlig mot en jeg bryr meg om eller bare en fremmed? Hadde det vært løsningen, den røde tråden som går gjennom alle fryktene mine og alle problemene mine.

Er depresjon noe som en sukkerpille effekt. Er det en konstruksjon av vårt eget sinn, jo mer man tenker på det jo mer graver den seg ned i ditt eget sinn. Kanskje depresjon ikke finnes, men en underliggende knute med angst og problemer som påvirker alt du gjør. Hadde jeg vært sånn jeg er nå viss jeg ikke hadde noen form for forståelse om hva depresjon er. Fantes depresjon for tusen år siden. Viss det ikke fantes noe form for visjon av depresjon før var det noen som var deprimert?
Igjen så mange spørsmål og så få svar. Kan all denne tenkingen hjelpe meg eller er det dette som skaper skaden.
Gjennom alle de søvnløse kveldene, gjennom alle de vonde morgningene så er det en ting som står tilfelles, jeg føler meg som en hykler. Jeg kan aldri fult stole på om jeg syter eller om jeg lider. Jeg føler meg som et problem for andre. Men er det da så ille å håpe at jeg er et problem for andre til og fikse. Det fjerner mye stress og sinne fra meg. For da kan jeg skylde på alle andre, hadde ikke det vært fint. Men så selv sentrert klarer jeg ikke å være, jeg ønsker hjelp, men har ikke kunnskapen eller mote til og spørre om det. For hva trenger jeg hjelp med. Jeg kommer ikke til å drepe meg selv på grunn av famille og venner. Jeg ungår og stå til bry for andre, og skaper ingen uro for andre. Så jeg har klart det helt perfekt å gjøre dette til mitt eget problem. Jeg står i senter og leger alt presse på meg, for hvem andre er det?

Dette er en hel og fin sirkel, en prosess som skaper stress og lidelse for meg selv. Og jeg har fått til alt dette i et stille rom med mine egne tanker. Som er ganske utrolig, men jeg havner da på starten igjen. Åsen funker hjernen min, hvorfor gjør den det her. Er det miljøet som har skapt meg eller er jeg bare annerledes.
Til forsiden