Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min blogg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min blogg

aug 4 2019 - 05:27
Hei.

Har nå gått mer eller mindre å drevet "dank" de siste 3 årene. Eller kanskje jeg bare er verdens beste skuespiller? Og da tenker jeg ikke på å bløffe meg til hvor jeg er, men heller at jeg toner det ned.
Er litt små paranoid og sliter med folk. Og da spesielt tillit. Er vandt til at folk kommer og går. Så da blir det at jeg ikke sier noe. Bare smiler og ser glad ut. Foruten om helsevesenet så er det 2-3 stk som vet at jeg sliter. Kan ikke si noe til familien. Det blir bare tatt som et svakhetstegn.
Som et resultat av mine skuespiller egenskaper så har både kommunen og DPS trukket seg tilbake. De mener jeg er "for frisk". Men både kommunen og DPS, de jeg hadde kontakt med, så jeg ble synlig bekymret. Jeg barer klarer ikke å gjøre andre vondt. Så jeg bare måtte "spille". Ergo, nå er det kun legen. Heldigvis så spør hun mer "rett spørsmål" og jeg må svare ærlig. Legen er små rystet at de lot meg gå. Men jeg er vandt til det. Tenker mange her er vandt til det...det er er ikke så nøye...

Kjæresten min vet at jeg ikke har hatt det lett, men jeg klarer ikke å si at jeg sliter nå. Klarer ikke å tenke at noen skal være bekymret for om jeg har det bra eller ei. Er forøvrig god på å skyve alle som bryr seg bort fra meg. Klarer ikke å ha kontakt med noen jeg "senser" bekymrer seg. Det går bare ikke. Da må de bort. Ja, de bekymrer seg for om jeg tar livet mitt. Har mange forsøk bak meg, og tenker på det hele tiden. Må bare få bort alle som bryr seg først. Kan ikke tillate meg at noen skal være lei seg for når jeg går bort. Så, dessverre, kjæresten må jeg skyve unna. Kjæresten min har opplevd for mye selv til at jeg kan bli en belastning. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til enda.

Og hvorfor må alle jeg er sammen med bli forelsket i meg!???!!! Jeg elsker dem ikke tilbake! Jeg er bare mot dem som jeg ønsker de mot meg; gode og kjærlige. Men jeg elsker dem ikke.
Min teori er at de som bekymrer seg og elsker meg gjør det bare der og da. Det er ikke ekte. De mener det ikke livet ut... Vet ikke om det gir noen mening. Men føler det er litt "fake".


Og til Admin og andre som "bekymrer seg". Ikke stress med det. Har vært igjennom det meste som staten kan tilby, og ingenting funker på meg. Det er bare bla bla bla og bla bla. Jeg går når jeg går for å si det slik. Ja, vet jeg er i den statistiske høyrisiko gruppen. Men det hjelper bare ikke å jatte for å si det slik. Advokat! Det er det jeg trenger! En person som kan hjelpe meg med NAV og rettigheter. Nå orker jeg ikke gjøre noe som har med NAV å gjøre. Lar det bare skure og gå.

Fint om ingen svarer og lar meg heller skrive her når jeg føler jeg henger utenfor Prekestolen.
Avatar

Re: Min blogg

aug 22 2019 - 00:03
Rart med det...., men jeg orker ikke å lese hva jeg har skrevet tidligere. Kjenner det bare på meg at det er negativt. Orker det ikke.
Merkelig at akkurat denne sangen skulle komme på nå... The Alarm med Strength. Intro'en er; Give me love, give me hope, give me strength, give me someone to live for. (teksten for dere som er interessert; https://genius.com/The-alarm-strength-lyrics)
De siste ukene her "relativt" sett gått bra. Det som er litt rart fra å være "normal", er ned turene jeg når jeg er alene. Ned turene kommer så fort. Tenk deg at du står i døråpningen, sier hade til hvem-det-måtte-være. Så smeller noen til deg fra siden med en planke rett i tryne. Enten så treffer den eller så går du garantert et par skritt tilbake. Det er slik jeg føler depresjonen funger på meg. Dvs så fort "alle" er ute av syne så dropper det på meg. Det går rett i kjelleren. Var hos legen for et par uker siden, har en god lege som setter av tid til meg, men det gnager på meg. Har ikke lyst til å oppta legen med mer tid en nødvendig,,,,

Snakket litt med kjæresten min. Har gjort så godt jeg kunne å holde kjæresten uten for dette med min psykiske helse. Men fikk "kniven på strupen" for å si det slik. Så måtte si noe for å av væpne situasjonen.
Resultatet ble at vi skulle ha "pause" i uke dagene og være sammen i helgene. Greit nok, men litt lite for min del. Ikke bare det, men det henger iver meg at noen skal *ha* noe av meg. Og det sliter jeg med.

Alt koker ned til... "er det verd det?"
Jeg er bare så føkkings deppa at jeg har SÅ SYKT lyst til å gjøre det permanenet slutt.

Vet ikke hvordan jeg kan forklarer det bedre, men tenk deg en venstre-ekstremist vs høyre-ekstekstremist i samme kropp!!! Det er slik jeg føler det. Ekstrem på den ene siden........og ekstrem på andre også. Jeg føler meg så føkka!!!!!!!!!

Lover ikke! Men skal prøve å holdet denne bloggen oppdatert.

Ja, er dritt lei livet i dag også...Har helst lyst til å dø, så slipper jeg å "deale" med det... :(
Men skal prøve å holde meg oppe!
Avatar

Re: Min blogg

sep 4 2019 - 00:13
Another day in paradise...yeah, right

Kjenner det går sakte men sikkert nedover. Sånn var det i fjor også, same procedure as last year. Tenker toppen kommer i høst og varer til februar. Bare se. Gi meg en mnd eller to så er jeg på bunnen.
Det er nesten så jeg begynner å tenke; ser jeg neste vår?

Når ting er dritt har jeg bare en tanke i hode; hvordan kan jeg avslutte dette enklest mulig? Har testet en del, så bare spør :P Men så langt har jeg ikke "lykkes".
Har heldigvis ikke begynt å få de tankene enda. Heldigvis!
Nå er jeg bare trøtt og orker ikke en dritt. Har en kjærest som jeg ser det kan bli utrolig kjipt for. Men får ikke til å dytte hen vekk fra meg. Hen bare "tar meg". Dvs presser meg til å si ting, får meg til å føle som det er min feil at hen tviler på meg. Ahhhh... Slitsomt. Kan ikke involvere kjæresten min inn i dette. Ser ikke at det gir noe positivt i det hele tatt.

Btw, vurderer å søke om uføretrygd. Bare av å skrive det går det kaldt nedover ryggen min. For meg er det lettere med mange selvmordsforsøk enn å snakke med nav. Sant skal sies at jeg ikke har noe negativt å si om nav her i kommunen, bortsett fra.... De er ikke psykologer, ergo skjønner ikke psykisk syke. Så det er jo litt stress kan du trygd si. Holdingen deres er; "ta deg sammen så går alt bra". Og jeg tenker "Gjesp... jepp, det er løsningen. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?" Nei, drit og dra!
Tenker det går en mnd så er DPS inne i bildet igjen.. gruer meg allerede :( Rett over nyåret er det et par uker innlagt. Jippi, not!

Forresten. Jeg merker at jeg blir mer og mer trøtt etter hvert "møte" jeg har med noen. Ala lege, psykiskhelse, tannlege osv. Så lenge det er koblet opp mot det offentlige og har noe med helsen min å gjøre gruer jeg meg noe voldsomt. og blir bare helt utladet etter møte. Har mest lyst til å bare sove i det jeg går ut døren hos dem.
Har hatt det slik før også, men nå er det litt vel ekstremt. Kjenner at jeg ikke burde kjøre etter et møte. Føler jeg kjører i fylla. Ikke bra. Greit nok at min liv har 0 verdi. Men andre har verdi. Så å havne i trøbbel er vel det jeg ser minst etter, for å si det slik.

Okey, nok dritt i dag. :P
Avatar

Re: Min blogg

sep 4 2019 - 04:34
Tror Nav er mer opptatt av å utprøve tiltak og kartlegge arbeidsevne før noen endelig beslutning, enn å antyde at folk bare skal ta seg sammen. Man kan så klart være uheldig og støte på særs inkompetente behandlere, men det er mitt generelle inntrykk. Og det er nok mer avgjørende hvilke opplysninger lege har å komme med ang. ens psykiske helse og funksjonsevne, enn hva de måtte tenke om den det angår, så det kan godt være at muligheten for ufør er verdt å utforske utifra summen av alt det nevnte.

Skjønner uansett godt at Nav-dialog føles overveldende. Du får ha lykke til hvis du finner ut at du vil prøve. Og ellers god bedring.
Avatar

Re: Min blogg

sep 29 2019 - 06:02
Takk, gummihjerte for input :)

I morgen er det møte med lege før møte med nav i overimorgen. Er fukking utslitt bare av å tenke på det. Her og nå har jeg mest lyst av alt å kjøpe ei hagle, og skyte meg selv.
Vet det ikke er løsningen, men det føles rett nå. Er bare så dritt lei av opp og ned turene. Leste om ei som ikke hadde det så bra på høsten. "De" kalte det høst-depresjon. Kjenner mye av det samme, men kan ikke si det har med høsten å gjøre. Bare tilfeldigheter, spør du meg.
Uansett. Kjæresten min ligger og sover nå i rommet ved siden av. Hen har ikke peiling på at at jeg sliter som jeg gjør, tror ikke hen vil skjønne det. Og om hen gjør så vil jeg bare føle meg som en belasting. Føkk, jeg må gjøre det slutt på en eller annen måte. Vet ikke helt hva grunn jeg skal finne på. Vi er så sykt like. Nå etter flere mnd så overrasker vi hverandre med å uttrykke det samme, samtidig! Jævlig kjipt, for å si det enkelt. Vet ikke hva jeg skal finne på for unnskyldning for å beskytte hen.

Nok for i dag/natt.
Avatar

Re: Min blogg

sep 30 2019 - 21:58
hadde avtale med lege i dag. Kom litt før tiden og satt meg end og ventet.
Etter en stund kom sekretæren og sa at jeg hadde ikke time før i morgen. Bombe, ikke første gangen det har skjedd tenkte jeg. Gikk hjem, helt utslitt av å "ikke" hatt møte med legen.
Nå..har vært helt tappet hele dagen. Deppa som faen. Ikke for at jeg bommet på dagen, det er jeg vant til, men heller at jeg blir så stresset opp mot den dagen jeg skal noe, noe som helst. Er bare helt tappet for energi og da går det sykt raskt nedover.
Er heldigvis home alone så jeg kan slappe av. Ikke noen forventninger om det ene eller det andre.
Men jeg sliter med enkleste løsning hver gang jeg blir deprimert; selvmord. Det blir liksom om du sier gult og jeg sier grønt. Og siden du ikke sier grønt vil jeg bare dø.
Har bare ikke nok til å stå for mine egne meninger. Blir bare at jeg føler jeg er hinder til alle andre om jeg ikke sier det samme som dem. Før var jeg heller; "Føkk you all" hvis jeg ikke passet inn i mainstream.
Og hvorfor er det slik at jeg kan lett felle en tår når jeg er alene, men ALDRI sammen med andre (tenker på behandlere eller kjærest)? Oven for dem så er jeg strek som aldri feller en tår, og da føler jeg at jeg bare bløffer siden jeg ikke viser en svak side.
En ting er sikkert, det er ikke lett, enten det ene eller det andre.
Så konklusjonen min er; om jeg er borte så er det mindre problem for dem=bra for meg.
Har prøvd mange måter å avslutte på, men er her enda. Har du et godt forslag så gi meg en lyd!
Til forsiden