Hei.

Har nå gått mer eller mindre å drevet "dank" de siste 3 årene. Eller kanskje jeg bare er verdens beste skuespiller? Og da tenker jeg ikke på å bløffe meg til hvor jeg er, men heller at jeg toner det ned.
Er litt små paranoid og sliter med folk. Og da spesielt tillit. Er vandt til at folk kommer og går. Så da blir det at jeg ikke sier noe. Bare smiler og ser glad ut. Foruten om helsevesenet så er det 2-3 stk som vet at jeg sliter. Kan ikke si noe til familien. Det blir bare tatt som et svakhetstegn.
Som et resultat av mine skuespiller egenskaper så har både kommunen og DPS trukket seg tilbake. De mener jeg er "for frisk". Men både kommunen og DPS, de jeg hadde kontakt med, så jeg ble synlig bekymret. Jeg barer klarer ikke å gjøre andre vondt. Så jeg bare måtte "spille". Ergo, nå er det kun legen. Heldigvis så spør hun mer "rett spørsmål" og jeg må svare ærlig. Legen er små rystet at de lot meg gå. Men jeg er vandt til det. Tenker mange her er vandt til det...det er er ikke så nøye...

Kjæresten min vet at jeg ikke har hatt det lett, men jeg klarer ikke å si at jeg sliter nå. Klarer ikke å tenke at noen skal være bekymret for om jeg har det bra eller ei. Er forøvrig god på å skyve alle som bryr seg bort fra meg. Klarer ikke å ha kontakt med noen jeg "senser" bekymrer seg. Det går bare ikke. Da må de bort. Ja, de bekymrer seg for om jeg tar livet mitt. Har mange forsøk bak meg, og tenker på det hele tiden. Må bare få bort alle som bryr seg først. Kan ikke tillate meg at noen skal være lei seg for når jeg går bort. Så, dessverre, kjæresten må jeg skyve unna. Kjæresten min har opplevd for mye selv til at jeg kan bli en belastning. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til enda.

Og hvorfor må alle jeg er sammen med bli forelsket i meg!???!!! Jeg elsker dem ikke tilbake! Jeg er bare mot dem som jeg ønsker de mot meg; gode og kjærlige. Men jeg elsker dem ikke.
Min teori er at de som bekymrer seg og elsker meg gjør det bare der og da. Det er ikke ekte. De mener det ikke livet ut... Vet ikke om det gir noen mening. Men føler det er litt "fake".


Og til Admin og andre som "bekymrer seg". Ikke stress med det. Har vært igjennom det meste som staten kan tilby, og ingenting funker på meg. Det er bare bla bla bla og bla bla. Jeg går når jeg går for å si det slik. Ja, vet jeg er i den statistiske høyrisiko gruppen. Men det hjelper bare ikke å jatte for å si det slik. Advokat! Det er det jeg trenger! En person som kan hjelpe meg med NAV og rettigheter. Nå orker jeg ikke gjøre noe som har med NAV å gjøre. Lar det bare skure og gå.

Fint om ingen svarer og lar meg heller skrive her når jeg føler jeg henger utenfor Prekestolen.

Rart med det...., men jeg orker ikke å lese hva jeg har skrevet tidligere. Kjenner det bare på meg at det er negativt. Orker det ikke.
Merkelig at akkurat denne sangen skulle komme på nå... The Alarm med Strength. Intro'en er; Give me love, give me hope, give me strength, give me someone to live for. (teksten for dere som er interessert; https://genius.com/The-alarm-strength-lyrics)
De siste ukene her "relativt" sett gått bra. Det som er litt rart fra å være "normal", er ned turene jeg når jeg er alene. Ned turene kommer så fort. Tenk deg at du står i døråpningen, sier hade til hvem-det-måtte-være. Så smeller noen til deg fra siden med en planke rett i tryne. Enten så treffer den eller så går du garantert et par skritt tilbake. Det er slik jeg føler depresjonen funger på meg. Dvs så fort "alle" er ute av syne så dropper det på meg. Det går rett i kjelleren. Var hos legen for et par uker siden, har en god lege som setter av tid til meg, men det gnager på meg. Har ikke lyst til å oppta legen med mer tid en nødvendig,,,,

Snakket litt med kjæresten min. Har gjort så godt jeg kunne å holde kjæresten uten for dette med min psykiske helse. Men fikk "kniven på strupen" for å si det slik. Så måtte si noe for å av væpne situasjonen.
Resultatet ble at vi skulle ha "pause" i uke dagene og være sammen i helgene. Greit nok, men litt lite for min del. Ikke bare det, men det henger iver meg at noen skal *ha* noe av meg. Og det sliter jeg med.

Alt koker ned til... "er det verd det?"
Jeg er bare så føkkings deppa at jeg har SÅ SYKT lyst til å gjøre det permanenet slutt.

Vet ikke hvordan jeg kan forklarer det bedre, men tenk deg en venstre-ekstremist vs høyre-ekstekstremist i samme kropp!!! Det er slik jeg føler det. Ekstrem på den ene siden........og ekstrem på andre også. Jeg føler meg så føkka!!!!!!!!!

Lover ikke! Men skal prøve å holdet denne bloggen oppdatert.

Ja, er dritt lei livet i dag også...Har helst lyst til å dø, så slipper jeg å "deale" med det... :(
Men skal prøve å holde meg oppe!

Another day in paradise...yeah, right

Kjenner det går sakte men sikkert nedover. Sånn var det i fjor også, same procedure as last year. Tenker toppen kommer i høst og varer til februar. Bare se. Gi meg en mnd eller to så er jeg på bunnen.
Det er nesten så jeg begynner å tenke; ser jeg neste vår?

Når ting er dritt har jeg bare en tanke i hode; hvordan kan jeg avslutte dette enklest mulig? Har testet en del, så bare spør :P Men så langt har jeg ikke "lykkes".
Har heldigvis ikke begynt å få de tankene enda. Heldigvis!
Nå er jeg bare trøtt og orker ikke en dritt. Har en kjærest som jeg ser det kan bli utrolig kjipt for. Men får ikke til å dytte hen vekk fra meg. Hen bare "tar meg". Dvs presser meg til å si ting, får meg til å føle som det er min feil at hen tviler på meg. Ahhhh... Slitsomt. Kan ikke involvere kjæresten min inn i dette. Ser ikke at det gir noe positivt i det hele tatt.

Btw, vurderer å søke om uføretrygd. Bare av å skrive det går det kaldt nedover ryggen min. For meg er det lettere med mange selvmordsforsøk enn å snakke med nav. Sant skal sies at jeg ikke har noe negativt å si om nav her i kommunen, bortsett fra.... De er ikke psykologer, ergo skjønner ikke psykisk syke. Så det er jo litt stress kan du trygd si. Holdingen deres er; "ta deg sammen så går alt bra". Og jeg tenker "Gjesp... jepp, det er løsningen. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?" Nei, drit og dra!
Tenker det går en mnd så er DPS inne i bildet igjen.. gruer meg allerede :( Rett over nyåret er det et par uker innlagt. Jippi, not!

Forresten. Jeg merker at jeg blir mer og mer trøtt etter hvert "møte" jeg har med noen. Ala lege, psykiskhelse, tannlege osv. Så lenge det er koblet opp mot det offentlige og har noe med helsen min å gjøre gruer jeg meg noe voldsomt. og blir bare helt utladet etter møte. Har mest lyst til å bare sove i det jeg går ut døren hos dem.
Har hatt det slik før også, men nå er det litt vel ekstremt. Kjenner at jeg ikke burde kjøre etter et møte. Føler jeg kjører i fylla. Ikke bra. Greit nok at min liv har 0 verdi. Men andre har verdi. Så å havne i trøbbel er vel det jeg ser minst etter, for å si det slik.

Okey, nok dritt i dag. :P

Tror Nav er mer opptatt av å utprøve tiltak og kartlegge arbeidsevne før noen endelig beslutning, enn å antyde at folk bare skal ta seg sammen. Man kan så klart være uheldig og støte på særs inkompetente behandlere, men det er mitt generelle inntrykk. Og det er nok mer avgjørende hvilke opplysninger lege har å komme med ang. ens psykiske helse og funksjonsevne, enn hva de måtte tenke om den det angår, så det kan godt være at muligheten for ufør er verdt å utforske utifra summen av alt det nevnte.

Skjønner uansett godt at Nav-dialog føles overveldende. Du får ha lykke til hvis du finner ut at du vil prøve. Og ellers god bedring.

Takk, gummihjerte for input :)

I morgen er det møte med lege før møte med nav i overimorgen. Er fukking utslitt bare av å tenke på det. Her og nå har jeg mest lyst av alt å kjøpe ei hagle, og skyte meg selv.
Vet det ikke er løsningen, men det føles rett nå. Er bare så dritt lei av opp og ned turene. Leste om ei som ikke hadde det så bra på høsten. "De" kalte det høst-depresjon. Kjenner mye av det samme, men kan ikke si det har med høsten å gjøre. Bare tilfeldigheter, spør du meg.
Uansett. Kjæresten min ligger og sover nå i rommet ved siden av. Hen har ikke peiling på at at jeg sliter som jeg gjør, tror ikke hen vil skjønne det. Og om hen gjør så vil jeg bare føle meg som en belasting. Føkk, jeg må gjøre det slutt på en eller annen måte. Vet ikke helt hva grunn jeg skal finne på. Vi er så sykt like. Nå etter flere mnd så overrasker vi hverandre med å uttrykke det samme, samtidig! Jævlig kjipt, for å si det enkelt. Vet ikke hva jeg skal finne på for unnskyldning for å beskytte hen.

Nok for i dag/natt.

hadde avtale med lege i dag. Kom litt før tiden og satt meg end og ventet.
Etter en stund kom sekretæren og sa at jeg hadde ikke time før i morgen. Bombe, ikke første gangen det har skjedd tenkte jeg. Gikk hjem, helt utslitt av å "ikke" hatt møte med legen.
Nå..har vært helt tappet hele dagen. Deppa som faen. Ikke for at jeg bommet på dagen, det er jeg vant til, men heller at jeg blir så stresset opp mot den dagen jeg skal noe, noe som helst. Er bare helt tappet for energi og da går det sykt raskt nedover.
Er heldigvis home alone så jeg kan slappe av. Ikke noen forventninger om det ene eller det andre.
Men jeg sliter med enkleste løsning hver gang jeg blir deprimert; selvmord. Det blir liksom om du sier gult og jeg sier grønt. Og siden du ikke sier grønt vil jeg bare dø.
Har bare ikke nok til å stå for mine egne meninger. Blir bare at jeg føler jeg er hinder til alle andre om jeg ikke sier det samme som dem. Før var jeg heller; "Føkk you all" hvis jeg ikke passet inn i mainstream.
Og hvorfor er det slik at jeg kan lett felle en tår når jeg er alene, men ALDRI sammen med andre (tenker på behandlere eller kjærest)? Oven for dem så er jeg strek som aldri feller en tår, og da føler jeg at jeg bare bløffer siden jeg ikke viser en svak side.
En ting er sikkert, det er ikke lett, enten det ene eller det andre.
Så konklusjonen min er; om jeg er borte så er det mindre problem for dem=bra for meg.
Har prøvd mange måter å avslutte på, men er her enda. Har du et godt forslag så gi meg en lyd!

En stund siden jeg skrev noe her. Har ikke orket å skrive noe. Er bare dritt lei og ser ikke hensikten med noe.
Tok meg selv i å ddg selvmord, igjen... Ette noen forsøk med gift og gass så ser jeg frem til å flytte til noen etg høyere som kan benyttes.
Etter all propaganda så er det rart jeg er med mine "fulle fem" etter så mange forsøk. Når det er sagt så har jeg tilgode å kutte meg. Er ikke der. Har testet litt med nåler og ser at det er kun er i det øverste laget at det er noe som helst smerte. Så fort de første 2-4 mm er åpnet er det ingen smerte, overhode.
Kanskje jeg skal hive meg på "kutte-trenden"?
Uansett, er dritt lei av svada og dill dall fra diverse. Ser at det ikke er hjelp å få. Mange store ord, men de forsvinner relativt raskt.
Kanskje jeg kommer tilbake og skriver mer...

Im back! Nei, har ikke tatt live av meg selv enda. Jepp, det frister. Men har den (sorry) jævl* innebygde "bry deg om andre " mentaliteten. Så. Hvordan får jeg flyttet kjæresten min ut? Kan ikke ha noen som melder meg savnet eller noe etter et par timer. Ergo, hvordan blir jeg kvitt kjæresten min "lett". Tror det blir vanskelig uansett. Må bare si det passer ikke, selv om hen vet bedre. Blir tøft kjenner jeg. Men skal og må få det til!!!
Når vi er i sammen så er alt bra. Men så fort jeg er alene går det i dass.

Kjenner jeg er relativt ustabil for tiden. Egentlig så skjønner jeg ikke hvorfor staten gidder å bruke så mye penger på å holde oss i livet. Hvorfor ikke legge tilrette for at vi kan ta selvmord alt etter som det passer oss?

I will be back!

Hey! I'm still alive!
Dvs, fysisk er jeg det det. Om ting går min vei så ser jeg ikke 2020. Er så møkka lei at jeg driter i alt og alle. Jeg har ikke fjellet men sjøen som nærmeste nabo. Så en "liten" svømmetur burde fikse det meste. Har prøvd gass, gift, dvs medisiner...jeg er her enda. Så planen er enkelt og greit; en liten svømmetur når alle koser seg i julen. Hva kan gå galt? Bortsett fra at det sykt kaldt. Heldigvis har jeg litt trening i det; holdt kjeften igjen. Du lever lengre enn hvis du skriker. Regner med at det kan gå opp til halvannen time før jeg er garantert ferdig. Men er bevisstløs etter 15+ min, alt etter temp i vannet.

Vel, ønsker dere alle en god jul og godt nytt år!

PS: Det er som røyking, før eller senere så lykkes man. Håper dette er min. Har prøvd mye frem til nå.

Det var noen her som skrev at det finnes altså ingen reset-knapp hvis du angrer når det er gått for langt, det var i grunnen godt sagt.

Ellers lurer jeg litt på hvorfor man skriver her at man skal gjennomføre dette hvis det ikke er for at en egentlig ønsker hjelp? Ellers kunne man jo bare skrevet det på et ark en la i en skuff, mener jeg.

Du har også tilbud om å ringe hjelpetelefonen her, det kan kanskje være litt kø på telefonen der nå så nær jul. Jeg aner ikke hvordan de er til å snakke med folk i din situasjon, men det er vel verdt å prøve. Kanskje er du heldig og treffer en som virkelig kan dette med å hjelpe deg.

Det jeg tenker er at det kan hende hun ønsker å skrive egen blogg for å lufte tanker og få ting ut på en måte.at hun føler det hjelper henne å skrive på denne måten her noe jeg skjønner godt hjelper.Det fins jo tilbud å ringe hjelpetelefonen så klart og det kan være lurt men ikke sikkert alle liker å prate på telefonen.