Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min blogg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min blogg

aug 4 2019 - 05:27
Hei.

Har nå gått mer eller mindre å drevet "dank" de siste 3 årene. Eller kanskje jeg bare er verdens beste skuespiller? Og da tenker jeg ikke på å bløffe meg til hvor jeg er, men heller at jeg toner det ned.
Er litt små paranoid og sliter med folk. Og da spesielt tillit. Er vandt til at folk kommer og går. Så da blir det at jeg ikke sier noe. Bare smiler og ser glad ut. Foruten om helsevesenet så er det 2-3 stk som vet at jeg sliter. Kan ikke si noe til familien. Det blir bare tatt som et svakhetstegn.
Som et resultat av mine skuespiller egenskaper så har både kommunen og DPS trukket seg tilbake. De mener jeg er "for frisk". Men både kommunen og DPS, de jeg hadde kontakt med, så jeg ble synlig bekymret. Jeg barer klarer ikke å gjøre andre vondt. Så jeg bare måtte "spille". Ergo, nå er det kun legen. Heldigvis så spør hun mer "rett spørsmål" og jeg må svare ærlig. Legen er små rystet at de lot meg gå. Men jeg er vandt til det. Tenker mange her er vandt til det...det er er ikke så nøye...

Kjæresten min vet at jeg ikke har hatt det lett, men jeg klarer ikke å si at jeg sliter nå. Klarer ikke å tenke at noen skal være bekymret for om jeg har det bra eller ei. Er forøvrig god på å skyve alle som bryr seg bort fra meg. Klarer ikke å ha kontakt med noen jeg "senser" bekymrer seg. Det går bare ikke. Da må de bort. Ja, de bekymrer seg for om jeg tar livet mitt. Har mange forsøk bak meg, og tenker på det hele tiden. Må bare få bort alle som bryr seg først. Kan ikke tillate meg at noen skal være lei seg for når jeg går bort. Så, dessverre, kjæresten må jeg skyve unna. Kjæresten min har opplevd for mye selv til at jeg kan bli en belastning. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til enda.

Og hvorfor må alle jeg er sammen med bli forelsket i meg!???!!! Jeg elsker dem ikke tilbake! Jeg er bare mot dem som jeg ønsker de mot meg; gode og kjærlige. Men jeg elsker dem ikke.
Min teori er at de som bekymrer seg og elsker meg gjør det bare der og da. Det er ikke ekte. De mener det ikke livet ut... Vet ikke om det gir noen mening. Men føler det er litt "fake".


Og til Admin og andre som "bekymrer seg". Ikke stress med det. Har vært igjennom det meste som staten kan tilby, og ingenting funker på meg. Det er bare bla bla bla og bla bla. Jeg går når jeg går for å si det slik. Ja, vet jeg er i den statistiske høyrisiko gruppen. Men det hjelper bare ikke å jatte for å si det slik. Advokat! Det er det jeg trenger! En person som kan hjelpe meg med NAV og rettigheter. Nå orker jeg ikke gjøre noe som har med NAV å gjøre. Lar det bare skure og gå.

Fint om ingen svarer og lar meg heller skrive her når jeg føler jeg henger utenfor Prekestolen.
Til forsiden