Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Meningen med livet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Meningen med livet

des 26 2016 - 06:28
Følte jeg fikk lyst å dele noen tanker med dere, beklager at det ble litt langt.

Har tenk veldig mye på dette gjennom livet, og det har vært hovedgrunnen til all min depresjon oppigjennom tiden.Hva er meningen og hvor finner jeg den? Er den basert på noe religiøst, ligger svaret dypt inni deg selv, eller ligger det rett fremfor øynene dine uten at du greier å se det? Forandrer den seg gjennom livet?

Den biologiske meningen ligger jo der å svever fremfor øynene, det at vi skal formere oss slik at arten vår ikke dør ut. Men det må jo være noe mer, noe dypere enn dette.

Jeg er agnostiker altså noe i midten av religiøs-ateist så jeg er åpen for at kanskje en av våre religioner kan være riktig, men er også åpen for at det kan hende alle våre religioner ikke er annet enn menneskeskapte regler og fantasihistorier. Jeg tenker at viss det verken kan bekreftes eller avkreftes så er muligheten der for at det er sann/delvis sann.

Viss det finnes en gud/guder som har skapt alt som eksisterer, så er det mange spørsmål å stille, Hvorfor gjorde den/de det? Hvorfor skulle de bry seg mer om mennesker enn alt annet den/de skapte? Er det en spesifikk grunn til at den/de gikk inn for at vi som menneske skulle eksistere? Og hvem skapte denne/disse guden/gudene, og hvem skapte den/de som skapte disse gudene, og hvem skapte den/de som skapte den/de som skapte den/de som skapte disse gudene og uendelig av skapelser tilbake?

Viss vi tenker på at alt har blitt skapt en gang og har en start, virker det nesten som det aldri har vært en start på noe i det hele tatt? Og viss noe ikke har en start hvordan kan en "slutt" eksistere? Dette er noe som har fått meg til å tenke på alt som overganger til noe annet isteden for slutt/start. Men viss den/disse gud`ene skapte oss av en spesifikk grunn, hva er den? Er livet en test for å finne ut hva de skal gjøre med deg etter du dør?

Men må svaret på meningen med livet ligge i det religiøse? Er det fastsatt? Kan det ikke være forskjellig fra person til person?
Viss man føler seg verdiløs og føler at det ikke er en mening med livet, kommer raskt selvmordstanker og et ønske om å ikke eksistere lengre. Dette er noe jeg har opplevd utallige ganger gjennom livet. Det er tanker som man absolutt ikke skal bagatellisere og er ekstremt tunge å leve med. Det er en selvfølelse og tanker jeg i de periodene jeg føler meg mest nede ikke så for meg at vil endre seg.
Men av en eller annen grunn kommer det perioder der disse negative følelsene og tankene forsvinner. Perioder der jeg føler meg verdifull både for familie, venner, samfunnet og meg selv. Livsgleden kommer tilbake, jeg føler at livet er ok/overkommelig og jeg ser positivt på fremtiden. Men hvorfor ser jeg mening med livet igjen? Det er noe jeg har tenkt mye på. Og det er forsåvidt alle gangene fordi ting har endret seg/det har blitt en endring i livet. Det har til tider vært endringer jeg selv har sørget for, og andre ganger har det blitt skapt av andre.

Da jeg gikk på ungdomsskole så var jeg iferd med å planlegge et selvmord. Det som stoppet meg var at plutselig at en dag på skolen ble selvmord et samtale-emne i timen. Og en av lærerne ga sitt syn på hvor ekstremt egoistisk hun syntes selvmord var, og hvor vondt det har vært etter hennes mor tok selvmord. Min første reaksjon var sinne, hvordan kunne hun si noe slikt? Men etterhvert greide jeg å se hvordan hun kunne si dette. Og jeg begynte å tenke på hvor mye smerte jeg vil bringe min familie viss jeg gjennomførte dette. Og det er denne tanken som har holdt meg fra å ta selvmord i senere tid. Tanken på hvor vondt de jeg bryr meg om vil få det viss jeg blir borte.

Fra høsten av og 2 år tilbake i tid har jeg vært i en periode der jeg var ekstremt deprimert og så ikke vitsen med eksistere. Jeg var asosial og var nesten bare ute av leiligheten for å handle mat, samt dra til psykolog. Og i vår ble jeg enig med meg selv at jeg skulle prøve å starte på en utdanning, der jeg sa til meg selv at viss jeg etter disse 3 årene ikke hadde forandret hvordan jeg så på livet, så skulle jeg tillate meg selv å ta selvmord. Noe jeg ikke vil gjøre pga familie uansett, men det ga meg motet til å starte studiet. Det var ekstremt tungt i starten med alle de nye menneskene, og alle de mulige tankene de hadde om meg. Men etterhvert gjorde denne forandringen at jeg litt etter litt så annerledes på livet i positiv retning. Jeg føler meg nå mye bedre enn jeg gjorde i startet studiet. Jeg vil ikke påstå at jeg aldri vil havne tilbake til samme tankesett som jeg hadde tidligere, men jeg føler at jeg på en måte vet hvordan jeg kan greie å komme meg ut av den i fremtiden.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg føler at "Meningen med livet" på en måte er til stede hele tiden, du må bare finne den. Jeg mener ikke at et studie er svaret, men "forandringer i livet". Er du missfornøyd med livet og ikke ser meningen med livet, må du gjøre eller oppleve forandringer helt til du føler at livet gir mening. Men jeg vet når man er langt nede er det vanskelig å tenke seg at dette kan forandres.

Tenker at "meningen med livet" på en måte er en følelse og en livsglede man må lete etter.

Bare noen av mine tanker.
Avatar

interessant

des 31 2016 - 03:01
å lese det du skriver. Du er helt tydelig en "grubler." Det er fristende å si: du må slutte å gruble så mye,men det er kanskje ikke riktig å gjøre det. Jeg vet iallfall at når folk har sagt det til meg, så har jeg bare tenkt at de ikke forstår noe som helst, det er ikke så lett å skru av den "knappen". Likevel, så er det til en viss grad noe i det. Men du har jo forsåvidt funnet et svar for deg selv, du sier at du nå har det mye bedre med deg selv, og det er jo flott. Men Anne Krigsvoll sa for en tid tilbake på radio noe uhyre enkelt som har bitt seg fast i meg: "Meningen med livet er å ha det kjekt så ofte som mulig." Det er sannelig sant..... !
Avatar

Så flott å lese innlegget ditt

des 31 2016 - 03:21
Takk som deler dype kloke tanker refleksjoner betraktninger og ideer!!!. Det ga meg mye. Forandring er en nøkkel. Tror på det. Det står i bibelen blant annet at alt det skapte ligger under forgjengeligheten. At det blir forandringer konstant det vet vi jo.

Jeg trenger forandring i år 2017. Hatt mye stillstand depresjon og passivitet dette året. Gratulerer med studier.
Avatar

forandring.....

des 31 2016 - 14:14
er ikke så dumt nei. Bare for å spesifisere mer nøyaktig hva Anne Krigsvoll sa: Meningen med livet er å ha det så kjekt som mulig så ofte som mulig.
Avatar

Mening med livet

jan 14 2017 - 22:40
Man har jo familie
Avatar

Evne til å tolke barn etter en skilsmisse etter 40 års samliv + 4 barn som skal forstå bruddet uten å velge part

jan 14 2017 - 22:46
Dette er vanskelig for mine 4 barn
Avatar

Tatt i løgn

jan 15 2017 - 09:32
Når det gjelder bibelen så er den tatt i løgn. Jorden ble ikke skapt på 6 dager. Det har jo natur vitenskapen funnet ut for lengst.
Avatar

Beklager at jeg var så treg med å svare.

jan 18 2017 - 23:05
senadalen: Det er sant det at jeg grubler og tenker alt for mye, skulle egentlig ønske jeg så mye enklere på livet og hvordan alt fungerer. Er enig i den setningen du sa Anne Krigsvoll sier "Meningen med livet er å ha det kjekt så ofte som mulig." Jeg bare prøvde å tenke litt videre i den retningen på hvordan man får det kjekt.

Nienna83: Flott å høre at du følte du fikk noe ut av å lese det jeg skrev, håper 2017 blir bedre for deg enn 2016.

Haakon S N: Det er sant som du sier, "familie" kan være en av "meningene med livet". Men viss det blir slik at man føler at den eneste grunnen for å leve er for å kunne være tilstede for andre mennesker (familie/venner). Kan man fort bli deprimert og oppgitt over at man på en måte blir tvunget til å eksistere på grunn av at andre (familie/venner) vil at du skal det, når du selv egentlig ikke føler at du ønsker det. Det jeg tenker på er "meningen med livet" i den forstand at du selv ønsker/liker å leve for din egen del. Hva som får deg til å se lyst på livet og fremtiden uavhengig av familie/venner. At du føler en livsglede, mening og en følelse av velvære over hvordan du lever livet ditt. Om det er det å bygge kroppen, reise/utforske, jobbe med en jobb som du elsker og virkelig brenner for, hobbyer osv osv. Det å finne ut hva det er som får deg til å føle deg lykkelig og gir deg en livsglede, slik at du føler det er en/flere grunner til at du vil eksistere for din egen del. Jeg sier ikke at familie ikke kan gi deg denne livsgleden, men ikke alle føler at det å eksistere kun på grunn av familien alene er nok til å føle at livet gir mening.

Karfrasogn: Er enig i at skriftlige tekster vi mennesker har skrevet angående guder i religion, er veldig usannsynlig at er sanne. Men at en/flere guder av noen form eksisterer kan verken bevises eller motbevises. Og at alt startet med et smell "Big bang" motbeviser ikke at en/flere gud/guder eksisterer.

TS
Avatar

Herre min hatt, den satt! ;-)

jan 19 2017 - 01:30
Du skriver alt som jeg selv ville ha beskrevet MINE tanker opp i gjennom. Tusen TAKK! Deilig å føle seg nesten som ett med noen, for en gangs skyld! :-D

Lykke til fremover med din mening her i livet! :-D
Til forsiden