Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Meg selv og omverden med depresjon og angst.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Meg selv og omverden med depresjon og angst.

feb 25 2020 - 15:56
Jeg tror ikke helt at noen som ikke har opplevd dette selv vet hvordan dette er eller hvordan det føles. Det er vel ikke alltid slik at tema som selvmord er et hat mot enn selv, og at det blir bedre for alle om man forsvinner. Det indre mørket kan bli overveldende. Jeg har aldri ønsket å dø, forsvinne ja, men ikke dø. Jeg strever med det å leve, det å fungere i hverdagen. Alt høres ut som sutring, og kan ofte bli oppfattet som et jag etter oppmerksomhet. Derfor snakker ikke jeg så ofte om dette, når tema er oppe ser jeg at det påvirker dem rundt meg. Selvmord er vanskelig å forstå, og det forstår jeg. Jeg strever med at ingen lytter når jeg først våger meg ut. Mine erfaringer rundt dette er at personer som enn nært, kanskje tar det personlig, at man føler skyld.

Jeg har bestemt meg for fremtiden, jeg kommer nok til å avslutte en dag. Når vet jeg ikke, men det kommer når det kommer. En grunn er at jeg ikke finner ut av dette, jeg har alle forutsetninger for å være glad og lykkelig. Jeg kjenner det ikke, det føles veldig urettferdig når man tenker på alle andre i verden som klamrer seg til livet. Mennesker som har større utfordringer enn hva jeg har. Her er jeg, men alt man kan drømme om, villig til å gi slipp på alt.

Kan en tanke om selvmord være en form for selvforsvar?
Avatar

Re: Meg selv og omverden med depresjon og angst.

mars 12 2020 - 21:15
Jeg sliter mye med depresjon og angst. Jeg har som barn slitt veldig med anoreksi. Jeg føler jeg kjenner meg igjen i det du skriver om. Under anoreksien hadde jeg det så dårlig at jeg til tider var veldig usikker på om jeg ønsket å leve lenger. Hadde ingen konkrete selvmordsplaner men alt føltes endeløst. Føltes som jeg måtte klore meg fast for å holde ut minuttene som sakte tikket forbi. Jeg følte ekstremt mye skam. Skammen hadde nok drept meg veldig lenge før den ekstreme undervekten. Men jeg overlevde. Jeg gråter i dag over hvor nærme jeg egentlig var å ikke overleve den gangen. Jeg vet nå i dag, at det som skjedde (lidelsene) handler mye om måten jeg ble møtt som barn. Jeg ble møtt med stillhet og alle trakk seg unna når jeg åpnet meg om vanskelige ting. tristhet og sinne var ikke ting man skulle vise. Når man blir frarøvet å vise disse følelsene leder det ofte til depresjon har jeg inntrykk av. Det var mye angst og sykdom i familien min som ingen snakket om, og jeg har vært helt blind overfor det - for jeg kjente jo ikke til noe annet. Jeg har som barn på en måte vært en brikke for mine foreldre for å tøyle deres egen angst. Kontrollerende adferd, stikk, skyhøye forventninger osv. Det var tider der noen burde ringt ambulansen da jeg var barn og ingen gjorde det. Jeg trodde ingen gjorde det fordi de skammet seg så mye over meg. Over at jeg ikke "taklet livet" selv om de ga meg alt jeg måtte trenge av gaver og mat og et pent hus i et "ordentlig" strøk. De tvang meg opp på vekten, snakket hardt til meg. Trodde jeg trass- slanket meg når jeg egentlig undertrykket panikkangst med strenge regler og ritualer knyttet til mat og annet. Jeg tenkte at jeg hadde meg selv å takke for hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde alle forutsetninger for å være lykkelig. At det var andre i verden som hadde det mye vanskeligere. At jeg egentlig ikke fortjente hjelp. At jeg måtte slutte å sutre og at jeg måtte ta meg sammen og skjerpe meg: det var jo bare å spise? Eller? Jeg kom meg gjennom anoreksien. Alene. Det er ikke å anbefale alene. Hadde en bedre periode, men så har jeg nå falt totalt sammen med panikkanfall, utmattelse og depresjon. For jeg bearbeidet aldri det som lå bak angsten og depresjonen. Har begynt å gå i terapi og det er det beste jeg noen gang har gjort. Men det er supervanskelig å snakke om sine dypeste redsler og snakke om de tingene man er mest skamfull over. Men jeg har sakte men sikkert lært at Det er ikke min skyld. Det er og var ikke sutring. Jeg fortjener så mye mer i livet. Hvis dine nærmeste ikke lytter, må man gi slipp og snakke med noen som forstår har jeg lært. Jeg strakk meg ut etter mine nærmeste igjen og igjen. Men de gjorde bare ting verre. Og jeg trodde det var min skyld. Jeg ble møtt på en bestemt måte så mange ganger, på en så skjult måte, at jeg til slutt begynte å behandle meg selv og snakke til meg selv på samme måte. Jeg sluttet å stole på andre. Men så møtte jeg en eneste person som lyttet. Og det var nok til at jeg kunne klare å komme meg til en psykolog og ta mine egne lidelser alvorlig.

Det at du vil avslutte det en dag er alvorlig. Du fortjener å fungere i hverdagen og slippe å streve med å leve. Det er ikke sutring, du er veldig modig som åpner deg om det.

Jeg er ikke egentlig i en situasjon hvor jeg kan gi råd, for jeg er fortsatt syk. Men jeg er friskere. Jeg føler at terapi har hjulpet veldig mye. Og så er det noen fine Youtube kurs fra "the school of life" som jeg følger som snakker åpent om sånne temaer.

Håper det hjelper
Til forsiden